Fra solidaritetsmiljøets yndling til brutalt samfunn

Det mest slående med Asmara er det man ikke ser. Ved første øyekast virker byen som en av de mest tiltalende i Afrika: Det klare sollyset, den rene høylandslufta og noen av verdens best bevarte Art Deco-bygninger gjør Eritreas hovedstad til en av kontinentets vakreste byer. Her finnes de italienske koloniherrenes kafè- og restaurantkultur fortsatt. Å drikke cappucino på fortauskafè i Asmara mens man ser livet gå forbi kan nesten virke som en slags innføring i ”Afrika for livsnytere”.

Men bare nesten - noe er nemlig ikke helt riktig. For det første kan man spørre seg hvor de unge mennene har blitt av. Med unntak av noen få studenter er Asmara så godt som helt uten gutter og menn i tjueårene. For det andre mangler byen det folkelivet (eller kaoset) man ser på gatene i de andre av kontinentets byer. Til slutt blir det nesten noe ukomfortabelt over Asmaras orden og renhet: De feide, rolige gatene og fraværet av kriminalitet blir ubehagelig. Fordi innerst inne vet man at det man ser, er uttrykk for en av verdens mest totalitære stater. Folk strømmer ikke til byen fra landsbygda når de bor i et samfunn hvor staten har full kontroll over bevegelsene deres. Og de unge mennene er mobilisert til en av verdens mest brutale militærtjenester.

I oktober lanserte Kjetil Tronvoll rapporten ”The lasting struggle for freedom in Eritrea”. Rapporten viser hvordan en av de to frigjøringshærene i krigen mot Etiopia, som fra 1991 er regjeringsparti, EPLF (Eritrean People’s Liberation Front), gradvis har tatt mer og mer autoritære metoder i bruk. Ifølge rapporten kulminerte denne prosessen i oktober 2001, da EPLF slo ned all opposisjon i egne rekker på særdeles brutalt vis. På denne måten viste partiet at det ikke tillater verken en offentlig eller en intern debatt rundt landets framtid.

Rapporten ”The lasting struggle for freedom in Eritrea” gir et meget dystert bilde av situasjonen i landet. To år på rad har ”Reporters without borders” kåret Eritrea til det landet i verden som har absolutt dårligst pressefrihet – verre enn Nord-Koreas. Det finnes ingen uavhengige medier i det afrikanske landet.

Eritreas plassering på andre internasjonale lister er ikke mye bedre: Freedom House har plassert landet blant de verste av de verste i forhold til personlig frihet. På den anerkjente Mo Ibrahim-indeksen over afrikansk styresett havner Eritrea på 41. plass av 48 land i Afrika sør for Sahara.

Ifølge Tronvolls rapport, som er utgitt av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, er listen over bekymringsfulle forhold lang: Myndighetene øver direkte kontroll over landets domstoler. Det finnes egne spesialdomstoler hvor regimekritikere dømmes til døden eller strenge straffer i summariske rettssaker uten forsvarer. Ofte forsvinner mennesker helt uten rettergang. Det er utstrakt tortur og umenneskelige forhold i fengslene. Det er forbudt å samles mer enn sju mennesker på ett sted. Bare regjeringspartiet er tillatt, og det finnes ikke et uavhengig sivilsamfunn. Det har kun vært avholdt ett valg i landet – et lokalvalg i 1997. Siden har alle planlagte valg blitt utsatt med henvisning til at landet er i krigstilstand.

Påstanden om at Eritrea er i krig brukes av president Isaias Afwerki for å beholde et jerngrep om landets innbyggere. Etter den andre fredsavtalen med Etiopia i 2000 har presidenten ved flere anledninger henvist til at landet er i konflikt med en ekstern fiende, som nabolandene Djibouti og Jemen. Dette har blitt brukt som en unnskyldning for manglende reformer og som forklaring på hvorfor hele ungdomskull holdes i en verneplikt som ofte varer i over sju år.

Mens hele landet kan sies å være gisler holdt av sin egen regjering, er det noen grupper som lider mer enn andre. Rapporten fra Tronvoll peker ut dem som har stukket av fra militærtjenesten, tilhengere av andre trossamfunn enn dem staten tolererer, medlemmer av den etniske minoriteten Kunama, tvangsreturnerte flyktninger, journalister, menneskerettighetsforsvarere og avhoppere fra regjeringspartiet som spesielt utsatte for tortur og forsvinninger.

Det er imidlertid ikke bare i forhold til sivile og politiske rettigheter at Eritreas befolkning lider. Ifølge rapporten er den økonomiske aktiviteten i landet på et absolutt minimum, med stor sult og fattigdom som resultat. Statens jerngrep gjør det vanskelig å komme opp med troverdige tall. Men at det er en prekær humanitær situasjon for store deler av Eritreas innbyggere er det liten tvil om.

Den utbredte fattigdommen og den beinharde verneplikten fremmes ofte som de to viktigste forklaringene på at eritreere er i ferd med å bli den største gruppen av afrikanske flyktninger som når Europa. Et anslag går ut på at 2000 unge mennesker forlater landet hver måned – til tross for at enhver utreise er forbudt og grensevaktene har ordre om å skyte dem som forsøker å flykte fra det fengselet landet som helhet har blitt.

I sin doktorgradsavhandling fra 2006, ”Eritrea i våre hjerter”, beskriver historiker Christine Smith-Simonsen hvordan Eritreas frigjøringskamp mobiliserte store deler av det norske sivilsamfunnet på 1970- og 80-tallet. For den norske  solidaritetsbevegelsen ble det lille og modige landets kamp mot overmakten et sterkt symbol på anti-imperialisme:

”Både eritreere og sympatisører presenterte Eritrea-spørsmålet som en langvarig frigjøringsstrid, først mot italiensk kolonialisme, så mot etiopisk dominans og amerikansk innflytelse, og til sist mot sovjetisk imperialisme.”

Konflikten ble framstilt som Davids kamp mot Goliat – som ”de snille” mot ”de slemme”. Ifølge Smith-Simonsen var det lite rom for nyanser:

“Akkurat som med problematikken i det sørlige Afrika, ble fremstillinger av Eritrea-spørsmålet gjerne en historie om enkle konfliktlinjer med tydelige skurker og helter. Heltene var de eritreiske Davidene, som kjempet mot en etiopisk-sovjetisk Goliat.”

Det er liten tvil om at den eritreiske frigjøringskampen var en kamp mot en militært overlegen fiende, som i forskjellige perioder var støttet av begge datidens supermakter, Sovjet og USA. Men utviklingen etter 1991 har vist at geriljahæren som skulle bli regjeringen i det selvstendige Eritrea, EPLF, aldri har avviklet krigstankegangen til fordel for å bygge et demokratisk og fredelig samfunn. Ifølge Oslosenterets rapport er den utbredte krigsmentaliteten i EPLFs ledelse den viktigste forklaringen på dagens tragedie.

Eritrea stiller den norske solidaritetsbevegelsen ovenfor vanskelige, men likefullt viktige spørsmål. I motsetning til situasjonen på 1970- og 80-tallet, er det ingen enkle svar. Det er ikke sikkert at det å trekke all bistand ut av landet vil gjøre forholdene bedre for Eritreas innbyggere. Det er heller ikke sikkert at sanksjoner vil bedre forholdene, ettersom Isaias Afwerki ser ut til å være nesten upåvirket av internasjonale signaler.

Det er et enormt sprik mellom det store engasjementet Eritrea mobiliserte under frigjøringskrigen og den handlingslammelse og taushet vi møter landets forferdelige situasjon med i dag. For Eritreas lidelse går stort sett upåaktet hen, både for verden som helhet, og i det norske solidaritetsmiljøet. Som tidligere støttespillere for EPLF skylder solidaritetsbevegelsen den eritreiske befolkningen å sette disse spørsmålene på dagsorden. Selv om svarene kan bli vanskelige.