Afrika.no Meny
Debatt

Den afrikanske union - en tannløs vakthund?

Den afrikanske union (AU) er viktig for Afrika, men sliter fortsatt med politiske, økonomiske og logistiske utfordringer. – Organisasjonen må bli Den afrikanske union for folket, ikke for statslederne, argumenterte forskeren Cyril Obi på et seminar Fellesrådet arrangerte nylig.

Sammen med Afrikansk studentunion på Universitetet i Oslo arrangerte Fellesrådet den 26. februar ulandsseminaret på Blindern med tittelen «The African Union...still a toothless bulldog?». Seminaret tok opp AUs konflikthåndterings strategier i Afrika og rettet spesielt fokuset på unionens engasjement i Darfur.

I 2002 overtok AU for den diskrediterte Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). OAU var beryktet for sin ineffektivitet og handlingslammelse, og fikk kallenavnet «diktatorklubben». En hovedgrunn var den urokkelige lojaliteten til prinsippene om staters suverenitet og ikke-innblanding i nasjonale spørsmål. Organisasjonen sviktet Afrikas folk og maktet aldri å gjøre noe for å skape fred og trygge menneskerettigheter. Med dannelsen av AU i 2002, ønsket imidlertid et økende antall demokratisk valgte ledere å signalisere sitt ansvar for utviklingen på kontinentet.

Seks år etter opprettelsen, har AU blitt en relevant aktør i afrikansk sikkerhetspolitikk. FN konsulterer og samarbeider med AU om Darfur og Somalia. AUs diplomater har forsøkt å bringe partene i disse og andre konflikter, som i Sierra Leone og Liberia, til forhandlingsbordet. Organisasjonen har også markert sin avstand til OAU ved å nekte å godta de militære maktovertakelsene i Mauritania og Togo i 2005.

– Den største forskjellen mellom OAU og AU er at organisasjonen nå aksepterer at det humanitære hensynet står høyere enn nasjonal suverenitet, argumenterte den nigerianske forskeren Cyril Obi. – Man har gått fra «non interference» til «non indifference», sa han.

Karin Dokken, forsker ved Universitetet i Oslo, minnet om at seks år er svært kort tid for å bedømme resultatene til en så omfattende institusjonell prosess som AU-samarbeidet representerer. Freds- og sikkerhetsrådet til AU kom først på plass i 2003, mens den felles afrikanske forsvars- og sikkerhetspolitikken ble introdusert i 2004. 

– Det er bred enighet om at Afrika trenger disse mekanismene for å løse konflikter, men Darfur ble, ikke uventet, en svært krevende ilddåp, sa Dokken.

Endre Stiansen fra PRIO understreket at selv om den militære innsatsen ikke har klart å stabilisere den humanitære situasjonen i Darfur og freden fortsatt uteblir, har AU satt sine beste diplomater til rådighet og investert store ressurser for å forhandle frem en løsning på konflikten. 

– Alle, inkludert FN og resten av verdenssamfunnet, har sviktet i forsøkene på å stabilisere Darfur. Denne operasjonen bør derfor ikke få underminere arbeidet til AU i andre afrikanske land og på andre områder, sa Stiansen.

Cyril Obi viste til kritikken som har blitt framsatt mot AU og medga at mye av dette stemmer: AU er fortsatt institusjonelt svakt og mangler kapasitet til å implementere politikk. Det er et stort gap mellom unionens målsetninger og resultater. Dessuten mangler man ofte politisk vilje og lederskap til å løse Afrikas konflikter.  

– På tross av dette, må vi stille oss et sentralt spørsmål, sa Obi og fortsatte, – Hva er alternativet? Det er ingen tvil om at det er vanskelig å se hvordan man kan effektivisere konflikthåndteringsarbeidet til AU, men det finnes heller ingen fullgode alternativer, avsluttet han.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.