Ingen steder er menneskene utsatt for større helserisiko enn i Afrika. Forventet levealder er nå bare 47 år, mens den er 67 år i verden som helhet. Et afrikansk barn har større sjanse enn barn andre steder for å miste moren sin i fødselskomplikasjoner eller HIV/AIDS, bli HIV-smittet selv og feilernært. I tillegg til AIDS er det malaria, diaré og akutte luftveissjukdommer som særlig tar mange liv.
Afrikas unike geografi og klima bidrar til den tunge sjukdomsbyrden. Ingen steder er fattigdommen så utbredt. 45 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1 US-dollar om dagen – og andelen er i ferd med å øke, i motsetning til andre regioner. Produktiviteten i landbruket er lavere og transportkostnadene høyere enn i andre deler av verden. Ingen region har hatt så mye væpnet konflikt og humanitære kriser de seinere år.
Verdens Helseorganisasjon, WHO, oppsummerer situasjonen i sin første rapport om helse i Afrika: The Health of the People: The African Regional Health Report (2006).
Afrika rammes av en ”stille epidemi” som gjør at millioner av mødre og barn dør av lidelser som kunne vært unngått og behandlet, hadde de bare hadde tilgang til helsetjenester av god kvalitet. Det ble gjort betydelige framsteg når det gjaldt å redusere barne- og mødredødeligheten på 1970- og 80- tallet, men seinere har den stått stille eller endog økt, blant annet på grunn av HIV/AIDS og væpnet konflikt. Det er langt igjen før tusenårsmålene blir nådd. En afrikansk kvinne har i dag en risiko på 1 av 16 for å dø under graviditet eller fødsel, mens risikoen er 1 av 2800 i industrilandene. Nesten hvert femte afrikanske barn dør før det har fylt fem år.
Folk i Afrika blir angrepet av smittsomme sjukdommer som kunne vært avverget – med HIV/AIDS, tuberkulose og malaria som de ”tre store”, som fører til mer enn 3 millioner dødsfall årlig. Innen andre steder har disse sjukdommene et slikt omfang. Dessuten fører andre sjukdommer til epidemier – som kolera og meningitt f.eks., og neglisjerte sjukdommer, som sovesjuke, krever sine ofre.
I det dystre helsebildet skal en ikke glømme at det har lykkes å kontrollere flere sjukdommer på det afrikanske kontinentet. Polio er nær utryddelse med bare 1200 tilfelle i 2006, nesten alle i Nigeria. Guineaorm (en invalidiserende innvollsparasitt) er nede i 25 000 tilfelle totalt, de fleste i Sudan, mens spedalskhet er redusert til 43 000. 1,2 millioner kvadratkilometer i Vest-Afrika er fri for elveblindhet. Det nytter å satse med moderne teknologi og finansielle ressurser.
Samtidig er andre typer lidelser, som tidligere har vært betraktet som ”vestlige”, i ferd med å øke: slag, diabetes, kreft, hjertelidelser og skader. Dette vies imidlertid liten oppmerksomhet.
Nøkkelen til bedre helse i Afrika er, i følge WHO, et velfungerende helsesystem – med utdannet personell, infrastruktur og utstyr, essensielle legemidler og finansieringsordninger. Men alle sektorreformer til tross er helsesystemene i mange afrikanske land svært svake. Det er mangel på både penger og personell.
Det har vært satset betydelig på helse i Afrika de seinere år. Ofte har dette vært i form av kampanjer for å bekjempe enkeltsjukdommer (polio- og vaksinasjonskampanjer f.eks.). De kan ha stor effekt på disse sjukdommene, men befolkningens helse blir ikke sett som helhet og helsetjenestene blir som oftest ikke styrket eller bare i liten grad.
Når det gjelder personell, er kontinentet i krise. Mens det i Europa er 18,9 helsearbeidere pr innbygger, er det i Afrika bare 2,3. Mange steder står 30-40 prosent av lege- og sjukepleierstillingene ledige. Det er beregnet (World Health Report 2006) at antall leger, sjukepleiere og jordmødre må mer enn fordobles – en økning med mer enn 800 000 – i de afrikanske landene som har vesentlige mangler, bare for å få en beskjeden dekning av de viktigste helsetjenestene.
Det er i denne situasjonen at myndigheter i Nord ønsker å rekruttere helsepersonell fra Sør for å møte sine behov.
Artikkelen ble første gang publisert i Morgenbladet 20. april 2007.