I dag går Nigeria til valg. For første gang i Nigerias historie vil en valgt leder gi fra seg makten til en annen – om enn noe motvillig. Men det er det få nordmenn som har fått med seg. Morgendagens presidentvalg i Frankrike har overskygget dekningen av Nigeria. Et søk i mediearkivet atekst, viser at det i norske riks- og regionsaviser den siste uken har vært 45 artikler om valget i Frankrike. Tilsvarende har det kun vært 7 artikler om valget i Nigeria. Av disse er 5 notiser.
Vi kjenner kanskje Nigeria best for autoritære militærdiktaturer, konflikter og et folk frarøvet sin oljerikdom. Myndighetene har ikke maktet å gjøre noe med fattigdommen, på tross av at landet er et verdens ledende oljeeksportører. Nødvendige investeringer i sosiale tjenester uteblir fordi store summer puttes i elitens egen lomme – og utenlandske bankbokser. Like fullt har president Olusegun Obasanjo klart å skape en relativ stabilitet i landets skjøre demokrati.
En hovedgrunn er at Nigerias sterkeste og farligste maktfaktor, militæret, har blitt holdt i sjakk av strategen Obasanjo. I stedet for massedimitteringer, har presidenten brukt militæret aktivt i fredsoperasjoner i Afrika. På den måten har han unngått misnøye blant soldatene, og samtidig styrket Nigerias posisjon som utenrikspolitisk stormakt på kontinentet. Obasanjo har også begynt å rydde opp i landets massive utenlandsgjeld og han har fått ros for sin anti-korrupsjon kampanje med høyprofilerte saker mot tidligere ministere.
Valget i dag representerer et veiskille. Vil demokratiet for alvor forankres i Nigeria? Nigerianerne selv er usikre. Kandidater til presidentvalget har blitt nektet i å stille til valg på grunn av rettslige stevninger som mange mener har mer med politikk enn juss å gjøre. Obasanjos visepresident og tidligere kronprins, Atiku Abubakar er en av dem som har fått unngjelde. Visepresidenten ble støtt ut i kulden etter at hans popularitet og innflytelse vokste litt for raskt. Regjeringspartiet har i stedet utpekt den relativt ukjente Umaru Musa Yar’adua som presidentkandidat. Hvis han skulle vinne hevder kritikere veien er åpen for en svært aktiv Obasanjo i kulissene. Samtidig er den sterkeste opposisjonskandidaten en tidligere militærleder og det er sådd tvil om hans motiver. Maktkampen som har utfoldet seg har derfor fått mange i Nigeria til å spørre seg om deres ledere egentlig ønsker demokrati.
Nigeria er en afrikansk stormakt og et vellykket valg vil bety mye for stabiliteten i landet og på kontinentet. Det vil også være til inspirasjon for flere andre afrikanske land som går til urnene i år. For én måned siden holdt Senegal, et av Afrikas eldste demokrati valg. Mali og Sierra Leone, to land som har lagt bak seg vellykkede overganger fra opprivende konflikter, skal gjennomføre president- og parlamentsvalg. Også Kenya, en annen afrikansk stormakt, skal holde valg. Slik har det ikke alltid vært. Mellom 1960 og 1989 var det kun Botswana, Mauritius, Senegal og Gambia som gjennomførte flerpartivalg. I 2006 hadde dette tallet økt til 23 land, ifølge den amerikanske organisasjonen Freedom House. Men den samme organisasjonen konkluderer også med at ingen av disse landene kan ansees som helt «frie».
Problemene i Nigerias demokrati finner man altså igjen i mange afrikanske land. Likevel må den politiske utviklingen som har funnet sted, løftes frem. Pressedekningen av Nigeria den siste uken tyder ikke på at det er tilfellet. Det er synd, fordi vår forståelse av de politiske realitetene i Afrika ofte er forenklet: Historien om ungdommen med våpen i hånd, må suppleres med historien om ungdommen med stemmeseddelen.
Artikkelen sto som debattinnlegg i Vårt Land lørdag 21. april.