En afrikapolitikk som hjelper

Noen av oss av oss var skeptiske både til festen og løftene som ble gitt sommeren 2005. Men med så god stemning var det ingen takknemlig eller ærerik jobb å være festbrems. På selve festen – Live 8 – hadde de europeiske arrangørene glemt å invitere afrikanere, selv om det var Afrika man feiret. Viktigere i ettertid er det å se på løftene som ble gitt av verdens mektigste ledere under G8-møtet i Gleneagles, møtet som ga Live 8 sitt navn. Selv om det har gått langt over ett år siden Afrika-festen sommeren 2005, er Live 8 og G8-møtet viktige referansepunkter for arbeidet framover, både når det gjelder gjeld og solidaritetsarbeid.

Under G8-møtet i Gleneagles sommeren 2005 ble det blant annet lovet 40 milliarder dollar i uforbeholden gjeldsslette for 19 afrikanske og søramerikanske land de neste 40 årene og en kraftig økning i bistanden. Løftene ble tydeligvis avgitt i festrus for i løpet av høsten 2005 ble mange av løftene moderert når lederne vendte hjem og hverdagen tok over.

For å begynne med gjeld: Gjeldssletten var ikke like uforbeholden som man lovte på G8-møtet, gjeldssletten var delvis en repetisjon av tidligere løfter, og omfavnet i første rekke bare 19 afrikanske og latinamerikanske land. Dessuten vil det ta lang tid før gjeldssletten kommer, og landene må i mellomtiden fortsette å betale avdrag. Videre ble deler av gjeldssletten gitt mot reduksjon i bistand (på tross av løftene), og en stor andel av det totale beløpet gikk til en kontroversiell sletting av Iraks gjeld. Ifølge gjeldsslettebevegelsen er det 107 land som trenger gjeldsslette om verden skal klare å nå FNs mål om halvert fattigdom i 2010.

Men det finnes likevel håp. Gjeldsslettebevegelsen påpeker at det lille som har kommet ut av løftene fra i fjor er viktig og at det hjelper. Ett år etter G8-avtalen har Zambia fått gjeldsslette og har dermed kunnet gjøre grunnleggende helsetjenester gratis og ansette 4500 lærere. Norge varslet høsten 2006 full gjeldsslette for gjeld etter skipseksportskampanjen på 1970-tallet, en gjeld som lenge vært en stygg flekk på bildet av Norge som best i bistand og alle fattige lands venn. Gjeldssletten var et svært viktig politisk signal i og med at norske myndigheter innrømmet et medansvar for en urettferdig gjeld og dårlig utviklingspolitikk.

Når det gjelder løfter om handel og økt bistand skorter det også på gode resultater. Da FN høsten 2005 ba om hjelp til å forebygge sultkatastrofe i Vest-Afrika og sørlige Afrika var det lite igjen av godviljen. I løpet av 2006 har FN forsøkt å stable på beina en fredsbevarende styrke for Sudan i 2006, resultatet er mye politisk støtte men magre konkrete løfter om soldater og utstyr. I forhandlingene om handel i Verdens handelsorganisasjon eller i avtaler utenfor WTO legges fortsatt et voldsomt press på de fattige landene for at de skal følge de mektiges krav, på tross av omfattende retorikk om det motsatte.

Selv om den politiske godviljen om støtte til Afrika svant hen i løpet av 2005, minsker ikke interessen for kontinentet i like stor grad. USA vil i liten grad love bistand og gjeldsslette til Afrika. Men de har ingen problemer med å inngå militær samarbeid med et økende antall afrikanske land. I løpet av de siste få årene har en lang rekke land fått besøk av amerikanske militære som oppretter små baser eller gir militær trening. Frykten for at terrorister skal slå rot i Afrika, er USAs forklaring. Et ønske om kontroll over kontinentets store oljeressurser, er etter kritikernes mening årsaken til USAs militære omsorg. De siste årene har internasjonale oljeselskaper kastet seg over kontinentet i ett regelrett kappløp om å få rettigheter til oljeleting og oljeutvinning. Den som hevder Afrika er fattig overser hvilke enorme rikdommer som finnes. Det gjør ikke en broket samling av respektable og mindre respektable internasjonale selskaper som i et rått kappløp forsyner seg av denne rikdommen. Men i Afrika er det vanskelig å se at det skapes positiv utvikling fra denne rikdommen: De mest ressursrike afrikanske landene er også blant de fattigste og de med mest gjeld. Rikdommen ligger like under bakken – i form av olje, gull eller diamanter – men skaper ingen velstand.

Status etter ”Afrikas år”, 2005, er kort oppsummert at for lite penger har kommet fram, for få land får gjeldsslette, behandlingstiden er lang og generelt er det lite igjen av løftene og forpliktelsene fra de rikeste og mektigste landene. Men vi lærte også at internasjonalt press (og en god fest) hjelper, og at myndighetene lytter når kravene er rettferdige og høylytte. Hvordan skal vi ta denne erfaringen videre, og hva kan vi gjøre i Norge?

Tidlig i 2004 lanserte Tony Blair en egen Afrika-kommisjon som bidro til å sette kontinentet dagsorden under G8-møtet i Gleneagles. I 2006 begynte det norske utenriksdepartementet å jobbe med en ny plattform for norsk Afrika-politikk. Både norske organisasjoner, næringsliv og forskere som jobber med Afrika har blitt invitert til en ”bred og åpen debatt om norsk afrikapolitikk”. Målet er, ifølge Utenriksdepartementet, å skape en plattform som ”bunner i et ønske om i større grad å se utenriks, utviklings-, sikkerhets-, og handelspolitikken i sammenheng også i vårt forhold til Afrika”, som avdelingsdirektør Katja Nordgaard skriver i en epost. Departementet ønsker at man skal se på Afrika helhetlig, ikke bare med bistandsøyne, forklarer hun videre på telefon. Plattformen skal offentliggjøres i begynnelsen av 2007.

En helhetlig norsk Afrika-plattform er et initiativ vi ønsker velkommen. Afrika assosieres nesten utelukkende med underutvikling, konflikt og behov for stadig mer bistand. Dette bildet skjuler en virkelighet hvor det fortsatt strømmer mer verdier ut av Afrika enn til kontinentet. Mens bistandsorganisasjonene og Norad informerer og reklamerer om sin støtte til Afrika, henter norsk næringsliv penger fra Afrika til Norge. Store penger. Statoil alene tjener mer penger på oljeutvinning i Angola (over fire milliarder i 2005) enn all norsk bistand til hele kontinentet. Statoil er ikke de eneste som tjener penger på kontinentet. Først når vi ser helheten i hvordan Norge og resten av verden forholder seg til det afrikanske kontinent, ser man hvilken vei verdiene strømmer og hvilke strukturer som holder fattigdommen på plass.

Men mens noen selskaper nærmest tømmer Afrikas verdier med sugerør og oljerør, bør det være fullt mulig å drive handel med Afrika som gagner både Norge og afrikanske land. Et nød og fattigdomsperspektiv (som bistandsorganisasjonene til en viss grad lever av) kan hemme handel og samarbeid. Fellesrådet for Afrika har tidligere avdekket både manglende kunnskap og fordommer når det gjelder god handel med Afrika. En helhetlig plattform for norsk afrikapolitikk vil kunne disse tingene i sammenheng, og gjøre det lettere å se og diskutere hvilke egeninteresser Norge har i Afrika. Når en norsk statsminister drar på besøk til et afrikansk land har de tidligere hatt med seg et stort følge av representanter for norsk eksportnæring. Hva om Utenriksdepartementet neste gang inviterte med seg norske importører og lot fremmet afrikansk eksport til Norge?

Det var en stor seier for solidaritetsbevegelsen at den nye regjeringen i fjor trakk Norges krav til utviklingsland i Gats-forhandlingene. Videre var det svært lovende at Soria Moria-erklæringen som regjeringen bygger på, anerkjenner utviklingsland sin rett til selv å velge hvilke strategier de vil bruke for å skape utvikling. Afrikanske land bør selv kunne velge å ta i bruk proteksjonistiske virkemidler, som høye tollsatser, slik Norge en gang gjorde under sin industrialisering. En slik politisk strategi går likevel fullstendig på tvers av det råkjøret afrikanske land blir utsatt for gjennom blant andre WTO-forhandlinger og andre land-til-land-avtaler.

Hvis Norge skal føre en afrikapolitikk som virkelig gagner Afrika, må norske myndigheter tørre å støtte kontroversielle afrikanske krav. I Verdens handelsorganisasjon forsøker Norge offensivt å sikre lave tollsatser for handel med industrivarer og fisk (Nama-avtalen). Norge ønsker lave tollsatser, slik av vi kan eksportere fisk. I praksis, siden fisk og industri dekkes av samme avtale, krever Norge at afrikanske land skal ha lave tollsatser på industrivarer. Vi forsøker derfor å hindre at fattige land skal få bruke høye tollsatser på industri (eller fisk) for å beskytte seg mot rike lands offensive eksport. Her er den nye og den gamle regjeringa helt på linje.

Hvis norske myndigheter virkelig mener at de ønsker å støtte afrikanske land, bør de i stedet godta fattige land sine krav om høye tollsatser. Dette vil norsk fiskerinæring tape på, men hvis man vil være de fattiges venn, må man også kunne gi noe. Norske myndigheter er lite villige til å innrømme at det ikke alltid er mulig å skape vinn-vinn-løsninger hvis fattige land skal kunne skape den økonomiske veksten vi selv har hatt. I noen tilfeller er norske interesser nødt til å tape hvis Afrika skal vinne. Er vi beredt til å innrømme dette?

En helhetlig plattform for norsk afrikapolitikk kan gjøre det lettere å se bistand, handel og næringsliv i Afrika i sammenheng. Det blir da lettere å se og debattere de åpenbare dilemmaene som finnes mellom bistand på den ene siden og offensive norske næringsinteresser på den andre. Videre vil man kunne stille krav til norske næringsliv og deres oppførsel i Afrika, og til at den afrikanske befolkningen også tjener på sine egne ressurser.

Løftene fra sommeren 2005 viste at det hjelper med politisk press. Vi må fortsette å legge presse på norske myndigheter slik at de til slutt kan gjøre innrømmelser Afrika vil tjene på.  Gjelda må slettes og Afrika må få politisk og økonomisk alburom til å velge sine egne utviklingsstrategier før vi kan snu utviklingen. Først når Afrika får skikkelig betalt for de enorme verdiene som strømmer ut av kontinentet, kan fattigdommen fjernes og forbli historie.