Afrika.no Meny
Rwanda og Kongo - Kinshasa

Fra Rwanda til Kongo - og tilbake

Foto: Thorodd Ommundsen

Det finnes håp for tidligere militssoldater i Rwanda, skriver forfatteren. (Foto: Thorodd Ommundsen) Foto: Thorodd Ommundsen

Mange av soldatene i militsgruppene i Kongo er flyktninger og barn av flyktninger som kom fra Rwanda etter folkemordet for 20 år siden. Livet i militsen i Øst-Kongos skoger er hardt, og veien hjem til Rwanda kan virke stengt. Men det finnes håp.

Rwanda 1994: Landet er i ruiner, store deler av befolkningen er på flukt. Infrastruktur og byråkrati ligger nede. Mer enn 800.000 mennesker er døde som følge av ekstreme hutuers nedslaktning av tutsier og moderate hutuer. 

Rwanda 2014:20 år har gått siden folkemordet. Etnisk tilhørighet er et ikketema, man er ikke lengre hutu, tutsi eller twa. «Vi er alle rwandere» er det nye slagordet. President Paul Kagame styrer landet med jernhånd. Samtidig har han skapt økonomisk vekst og landet har et reelt håp om å bli et mellominntektsland innen 2020. Veiene som kryper oppover fjellsidene er gode, og kriminaliteten i landet er lav. 

Krig om ressurser

Da tutsimilitsen RDF (Rwanda Defence Force) tok kontrollen over Kigali sommeren 1994, flyktet mange hutuer over grensen til nabolandene i frykt for represalier. De slo seg ned i flyktningleirer i Kongo, men rømte med tiden inn i jungelen hvor mange enda oppholder seg. For å livnære seg ble mange en del av væpnede grupper som enda styrer i Øst-Kongos skoger.

Grensen mellom Kongo og Rwanda er som grensen mellom to forskjellige verdener. På den rwandiske siden hersker ro og orden. Få kilometer borte er situasjonen en helt annen. I Kongos østlige skoger herjer fortsatt krigen. Det er en krig for overlevelse og en krig om ressurser. For mange av soldatene er det en krig uten framtid. De er fanget i en verden uten mulighet for utdanning, uten tilgang på helsehjelp og uten håp om å oppnå annet enn å stige i de militære gradene. 

Oppvokst i krigen

Det snakkes om lederne og krigerne som ikke ønsker fred. Det glemmes ofte at mange av soldatene som kjemper i Kongo i dag er født og oppvokst i krigen. Andre var så unge da de flyktet at de ikke kjenner annet. 

Livet i jungelen er tøft, kampene harde og det politiske spillet høyt. For disse soldatene var slutten på folkemordet kun begynnelsen på krigen. Et viktig steg for å skape fred i regionen er å gi dem en mulighet til et annet liv. 

Mange av lederne for militsgruppene er tiltalt for folkemord og krigsforbrytelser. For dem er det nødvendig å holde på sine soldater for å kunne holde krigen gående og trygge sin posisjon. For dem er arbeidet for stabilitet i regionen direkte i strid med egne interesser. Soldatene lavere på rangstigen vokser derfor opp med historier om alt det forferdelige som vil skje om de returnerer til Rwanda. Med hjelp av radio og mobiltelefoner har FN og Rwanda de siste årene kunnet spre budskapet om at soldatene ikke vil bli møtt med vold, men med et tilbud om et nytt liv. Har de begått krigsforbrytelser under folkemordet vil de måtte svare for dette og kan risikere fengselsstraff, men utenom det stilles få spørsmål. 

En ny, sårbar start

Å forlate sine militsgrupper er et spill om livet. Blir de tatt av sine egne ledere risikerer de å bli drept. Mange tar allikevel sjansen. De som klarer å flykte eller overgi seg til FN blir tatt med til Rwanda og satt i demobiliseringsleire. Dette er en del av Rwandas større demobiliserings- og reintegreringsprogram. Her lærer de om Rwanda og får grunnkunnskaper blant annet om hvordan starte sin egen bedrift, hvordan betale skatt og hvordan være en god borger. Mange må også lære å lese og skrive. 

Etter oppholdet i leiren blir de sendt tilbake til sine hjemsteder. For mange er dette steder som er helt fremmede. 

For dem er det ikke så mye et hjem de vender tilbake til som et sted å starte på nytt. Veien tilbake er ikke uten vansker, men det statlige programmet tilbyr skole, en startpakke med verktøy og mat, samt oppfølging og veiledning. Innenfor sine rammer har programmet hatt stor suksess. Det store problemet er at de reintegreres inn i et samfunn med høy arbeidsledighet, interne motsetninger og fattigdom. 

På tross av slagordene om enhet og likhet, den økonomiske veksten og den fredelige utviklingen er Rwanda fortsatt preget av frykt, fattigdom og segregering. For ungguttene som returnerer i dag er fremtiden uansett lysere enn det den ville vært i Kongo. Nå finnes det håp.

Artikkelen sto på trykk i Ny Tid 30.05.14


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe