Afrika.no Meny
Den Afrikanske Union

Afrikas Forente Stater?

Oberst Gadaffis velkoreograferte utspill om Afrikas forente stater har fått mye medieomtale, men fortjener liten debatt. Det gjør derimot de mer realistiske ideene som angår kontinentalt samarbeid.

Libyas selvutnevnte leder, oberst Muhammar Gadaffi, har hastverk. Under toppmøtet til den Afrikanske Union (AU) nylig, la han all sin tyngde bak forslaget om å etablere en afrikansk superregjering innen 2008. Det Gadaffi ser for seg er Afrikas forente stater, et afrikansk motstykke til USA med ett marked, ett pass, ett parlament, én hær, én regjering og én president – ham selv. Gadaffis velkoreograferte utspill har i kjent stil fått mye medieomtale, men fortjener liten debatt. Langt viktigere er det å se på de reelle utfordringene for et utvidet kontinentalt samarbeid. Hva kan prinsippet om «afrikansk enhet» i realiteten innbefatte?

– Hver for oss er vi svake. Men sammen kan Afrika bli en viktig aktør i verden, sa AU-leder Alpha Oumar Konaré under åpningen av AU-toppmøtet. Visjonen om Afrikas forente stater er imidlertid langt fra ny. Den ble først lansert av afrikanske ledere og aktivister like etter uavhengigheten fra kolonimaktene. Man ønsket et forent Afrika gjennom økonomisk, politisk og sosial integrering. I dag næres drømmen blant folk i Afrikas 54 land og hos mange afrikanere i diasporaen. Men i praksis har verken Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU), eller etterfølgeren, AU, maktet å føre kontinentet sammen.

OAU var beryktet for sin ineffektivitet og handlingslammelse, og fikk kallenavnet «diktatorklubben». En hovedgrunn var den urokkelige lojaliteten til prinsippene om staters suverenitet og ikke-innblanding i nasjonale spørsmål. Organisasjonen sviktet Afrikas folk og maktet aldri å gjøre noe for å skape fred og trygge menneskerettigheter. Med dannelsen av AU i 2002, ønsket imidlertid et økende antall demokratisk valgte ledere å signalisere sitt ansvar for utviklingen på kontinentet.

AUs fem første leveår har vært preget av en betinget optimisme. Selv om organisasjonen ikke har lykkes med å få på plass et felles marked, har den etablert seg som en relevant aktør i konflikt- og fredsarbeidet i Afrika. FN konsulterer og samarbeider med AU om Darfur og Somalia. AUs diplomater har forsøkt å bringe partene i disse og andre konflikter, som i Sierra Leone og Liberia, til forhandlingsbordet. Organisasjonen har også markert seg positivt ved å nekte å godta de militære maktovertakelsene i Mauritania og Togo i 2005. Men for kritikerne er ikke dette tilstrekkelig. AU-toppmøtet nylig var viet til diskusjonen om afrikansk enhet, men fant sted uten at Somalia og Darfur ble nevnt. Krigene der fortsetter med uforminsket styrke, på tross av AUs nærvær. Noe av skylden må Vesten ta på seg, fordi både politisk og økonomisk støtte tidligere har uteblitt. Resten av ansvaret hviler på AUs ledere. Mange av dem har visst å utnytte retorikken om en afrikansk renessanse for å tekke politiske grupperinger i sin hjemlige opinion – samtidig som man har kjempet for å styrke nasjonal suverenitet fremfor afrikansk enhet. Dermed har heller ikke den nødvendige viljen for å løse de komplekse konfliktene i Afrika vært tilstede.

Arbeidet med afrikansk integrasjon har vært preget av store ord og lite handling. Derfor har også de fleste forkastet ideen om Afrikas forente stater. Tiden er ikke moden.  I stedet har mange tatt til orde for en gradvis integrasjon etter europeisk modell. Gjennom et utvidet samarbeid på felt som transport, kommunikasjon, energi, helse og miljø, håper man å skape gode betingelser for samarbeid om andre, mer sensitive spørsmål.

På det økonomiske området ønsker ledere som Sør-Afrikas Thabo Mbeki å styrke de regionale handelsavtalene som i dag eksisterer i det sørlige, østlige og vestlige Afrika. Investeringer i fysisk og institusjonell infrastruktur vil kunne heve produksjons- og distribusjonskapasiteten og gjøre afrikanske markeder mer attraktive for utenlandske investeringer.  Men på tross av økt regionalt samarbeid har ikke dette gitt seg utslag i økonomiske indikatorer. Afrika har samlet sett hatt en positiv økonomisk vekst de siste fem årene på 4-5 %, men den viktige handelen mellom afrikanske land har på samme tid stagnert. Ifølge det Internasjonale Pengefondet utgjør den nå bare 10 % av den totale afrikanske handelen.  Likevel mener mange at prosessen med å bygge ned handelsbarrierer må fortsette, slik at man på sikt kan høste godene av enklere regelverk og strømlinjeformede markeder.

Et utvidet kontinentalt samarbeid krever også at den politiske tilnærmingen endres. Ledende nasjoner som Sør-Afrika og Nigeria må ta et større ansvar for å drive prosessen fremover. Dette gjelder spesielt med hensyn til konflikt- og fredsarbeidet. I tillegg må folk og sivilsamfunn involveres. Tidligere forsøk på toppstyrte integrasjonsprosesser i Afrika har havarert som følge av et spekter av utfordringer: institusjonelle svakheter i de nasjonale demokratiene, mangelfull representativitet, avhengighet av eksterne donorer og svake mekanismer for inntektsfordeling. Enkelte ledere har hatt interesse av å beholde status quo, fremfor å gi fra seg makt til felles afrikanske organer. Et forent Afrika vil derfor ikke være mulig før nasjonsbyggingen og demokratiseringsprosessen internt i landene styrkes.

– Før man bygger taket på et hus, må man bygge grunnmuren, konkluderte den sørafrikanske presidenten, Thabo Mbeki, under AU-toppmøtet. Det er det lett å være enig i. Afrikas felles utfordringer krever felles svar. Disse kommer ikke ved et trylleslag slik noen har skissert med Afrikas forente stater. Arbeidet for afrikansk enhet er viktig og vil kreve mye av afrikanske ledere, folk og sivilsamfunn. Da nytter det ikke å ha hastverk.

Kronikken sto først på trykk i Dagbladet 26. juli 2007


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe