Spørsmålet om olje
I 2015 er det 40 år siden Marokko invaderte territoriet og satte en stopper for avkoloniseringen av territoriet. Marokko har blokkert FNs forsøk på å avholde en folkeavstemning. Samtidig utsettes saharawier i de Marokko-kontrollerte områdene for systematiske overgrep.Spørsmålet er om Marokko kommer til å finne olje i territoriet det okkuperer. Den marokkanske oljeletingen i Vest-Sahara begynte i 2001, da kongedømmet utstedte lisenser til et fransk og et amerikansk oljeselskap. FNs rettsavdeling konkluderte da med at videre leting vil være i strid med folkeretten om ikke saharawiene tas med på råd. Likevel har Marokko og oljeselskapene fortsatt prosessen uten å lytte til saharawiene, og ytterligere sanksjoner har uteblitt. Oljeletingen er blitt møtt med sterke reaksjoner fra saharawiene selv – og fra investormiljøet. Kerr-McGee skulle bli det første selskapet som Oljefondet i Norge ekskluderte på grunn av brudd på etiske retningslinjer i 2005. «Marokko har i en årrekke, til tross for sterk fordømmelse fra FN, okkupert Vest-Sahara», uttalte Finansdepartementet under Per-Kristian Foss (H) den gang. «Kerr-McGee legger etter [Etikk]rådets vurdering til rette for Marokkos mulige utnyttelse av naturressursene i området. Rådet anser slik virksomhet som et ‘særlig grovt brudd på grunnleggende etiske normer’ blant annet fordi dette kan bidra til å legitimere Marokkos suverenitetskrav og dermed undergrave FNs fredsprosess», het det i uttalelsen.
I ettertid har flere norske selskaper kommet med innrømmelser. «Vi legger oss flate og endrer rutinene for at dette ikke skal skje igjen. Det føles veldig ubehagelig å ha vært med på å støtte en okkupasjonsmakt», uttalte lederen for seismikkselskapet SeaBird i 2015. Det var det fjerde verdensledende norske seismikkselskapet som hadde påtatt seg et oppdrag i territoriet og dermed lagt til rette for at Marokko og oljeselskapene kunne kartlegge Vest-Saharas havbunn det siste tiåret.
Fra 2011 var Oljefondet nok en gang tungt inne i selskapene som er engasjert i oljeletingen i Vest-Sahara, og nå i større skala enn tilfellet var med Kerr-McGee i 2005, og det uten at Oljefondet har ekskludert selskaper. Det har vært utbredte protester i det saharawiske sivilsamfunnet, og frigjøringsbevegelsen Polisario kaller det et brudd på våpenhvilen. FNs tidligere rettssjef har omtalt selskapenes fortsatte leting som ulovlig.
Ingen overvåkning
Selv om Spania og Frankrike har store muligheter til å bidra til en løsning på Vest-Sahara-striden, forblir de lojale overfor det marokkanske kongedømmet og fortsetter å fremme marokkanske og egne interesser i EU og i Sikkerhetsrådet. De mange og sterke støttespillerne for saharawiene i Afrika og Latin-Amerika får, på sin side, ikke gjennomslag for kravene om et selvstendig Vest-Sahara. Dette realpolitiske spillet kommer aller tydeligst til syne i de årlige diskusjonene om hvorvidt FNs fredsbevarende styrke i Vest-Sahara, MINURSO, skal ha mulighet til å rapportere menneskerettighetsbrudd. Til nå har MINURSO vært den eneste FN-operasjonen nedsatt siden 70-tallet som ikke har anledning til å rapportere om overgrep de er vitne til. FNs generalsekretær har stadig bedt om at det må iverksettes en permanent overvåkning av menneskerettighetssituasjonen i territoriet, med støtte fra blant annet USA og Storbritannia. Norges utenriksminister har i 2015 selv tatt det opp med sin franske kollega. Men hvert år stoppes diskusjonene i Sikkerhetsrådets korridorer, i første rekke av Frankrike.
Kontroversielt fiske
Spania har lenge arbeidet for å forlenge EUs fiske i Vest-Sahara – en aktivitet som flere EU-stater mener er folkerettsstridig. Etter en årelang kampanje fra saharawier og Vest-Sahara-organisasjoner i hele Europa, stemte Europaparlamentet overraskende for å avslutte EU-fisket i desember 2011. Dette var første gang parlamentet stanset en pågående EU-fiskeavtale, og den europeiske fiskeflåten ble beordret til å forlate de okkuperte områdene dagen etter. EU hadde fram til da betalt milliarder av kroner til den marokkanske regjeringen for å fiske i Vest-Saharas farvann, som ga et inntrykk av at okkupasjonen er EU-støttet. ”Det økonomiske aspektet ved avtalen er ikke det viktigste. Det politiske er minst like viktig”, har den marokkanske fiskeriministeren sagt til pressen om EUs fiske.
EUs framstøt varte imidlertid ikke lenge: Bare få uker etter at Europaparlamentet stoppet fisket, startet kommisjonen forhandlinger om en ny avtale, og fra 2013 startet fisket opp igjen. Nå prøver Vest-Saharas frigjøringsbevegelse å kjempe mot EU-fisket i EUs egne domstoler. Normalt vil slike fiskeriavtaler kunne brytes dersom det foregår alvorlige menneskerettighetsovergrep. Men hittil er det bare FNs spesialrapportører som hatt tilgang til å rapportere om overgrepene gjennom sine korte dagsbesøk. Det spanske fisket vil dermed fortsette uforstyrret så lenge Frankrike setter en stopper for FNs permanente menneskerettighetsovervåkning.
Saharawiske sivile blir fremdeles idømt strenge straffer i militære domstoler, til tross for at Marokko har lovt å stanse praksisen. I 2013 ble ni ledende aktivister idømt livstidsdommer, et dusin andre ble dømt til mellom 20 og 35 år i fengsel. Blant de som er dømt til livstid er generalsekretæren for beskyttelse av naturressursene i Vest-Sahara – en av de argeste motstanderne av det internasjonale fisket i Vest-Sahara.