Tunisia

Etter at det moderate islamistiske partiet Ennahdha fikk 41 % av representantene i den grunnlovgivende forsamlingen i 2011, fryktet de sekulære partiene at den islamistiske trusselen nå ville realiseres. Ved hjelp av mediasjonsprosesser klarte de forskjellige partiene likevel å arbeide sammen. Dette samarbeidet slo sprekker etter drapet på Chokri Belaid fra venstrepartiet Populær Front og brøt fullstendig sammen i juli 2013 etter drapet på Mohamed Brahmi fra samme parti. De sekulære partiene mobiliserte for å avsette den Ennahdha-dominerte regjeringen og oppløse den grunnlovgivende forsamlingen. Forsamlingsmedlemmer trakk seg fra sine verv og opp til 100,000 demonstranter protesterte utenfor parlamentsbygningen i to måneder med det resultatet at arbeidet i forsamlingen stoppet opp.

For å løse den politiske krisen lanserte hovedorganisasjonene for arbeidstakere og arbeidsgivere, den tunisiske ligaen for menneskerettigheter og advokatforeningen en konsensusprosess. 21 politiske partier deltok i prosessen fra oktober 2013 til januar 2014. Ennahdha avviste først opposisjonens krav, men møtte hard motstand fra opposisjonen og de fire organisasjonene som meklet i konsensusprosessen. Regionale aktører presset på partene til å enes og internasjonale finansinstitusjoner krevde en regjering med en forsvarlig økonomisk politikk for at tunisiske lån skulle fornyes. I tillegg demonstrerte militærkuppet mot det Muslimske Brorskapet i Egypt at også demokratisk legitime regjeringer kan avsettes. Konsensusprosessen resulterte i at regjeringen gikk av på tre vilkår: ny grunnlov og valglov skulle vedtas og datoen for valg skulle settes og annonseres. Grunnloven ble vedtatt januar 2014 mens valgloven ble vedtatt først i mai samme år.

Konsensusprosessen utnevnte Mehdi Jomaa, en politisk uavhengig ingeniør og daværende industriminister, til å lede en såkalt “teknokratisk” regjering. Jomaa fokuserte på økt sikkerhet, gjennomføring av valg, og økonomisk utvikling. Under Jomaa ble militsgruppene Ligaer for Beskyttelse av Revolusjonen avskaffet, terroristgrupper slått hardt ned på, og agitasjon om radikal islam i moskeene brakt under kontroll. Jomaas popularitet blant befolkningen steg raskt og folks tro på landets fremtid forbedret seg dramatisk etter utnevnelsen. I februar 2014 mente 47 % av tunisiere at landet var på riktig vei sammenlignet med 16 % i oktober 2013. Samtidig ble Jomaa kritisert av sivile organisasjoner for korrupsjon og mangel på reformer, økonomisk utvikling og desentralisering.

Tunisia avholdt sine første frie og uavhengige parlamentsvalg 26. oktober 2014 og presidentvalg 23. november og 21. desember. Under valgkampen manglet flere av de sekulære partiene fortsatt en klar visjon og politisk program, og disse falt i stedet tilbake på anti-islamsk retorikk. Nidaa Tounes var spesielt kritisk mot islamistene og bidro til å polarisere valgkampen mellom islamister og sekulære. Samtidig var det klart allerede sommeren 2014 at Nidaa Tounes og Ennahdha muligens ville danne regjering sammen etter valget.

Formannen i Nidaa Tounes, Beji Caid Essebsi vant presidentvalget. Parlamentsvalget ga Nidaa Tounes 38 % av parlamentsrepresentantene mens Ennahdha fikk 28 %. Nidaa Tounes nominerte den uavhengige politikeren Habib Essid til statsministerposten. Essids første regjeringsforslag inkluderte kun kandidater fra Nidaa Tounes og Fri Patriotisk Union, men dette forslaget ble nedstemt. Et forslag som i tillegg inkluderte kandidater fra Afek Tounes og Ennahdha ble vedtatt i parlamentet 5. februar 2015.

Retorikken om konsensus førte til at de politiske partiene fokuserte på felles mål, men også at legitim kritikk ble undertrykt. I tillegg er spillerommet for en kritisk opposisjon nesten eliminert etter valget med en regjeringskoalisjon som i teorien kontrollerer 82 % av stemmene i parlamentet.

Koalisjonen mellom Nidaa Tounes og Ennahdha skapte også uro innad i partiene fordi alliansen brøt med forventningene fra velgerbasen og partimedlemmene. Innen Nidaa Tounes har flere høytstående medlemmer oppfordret til eksklusjon av Ennahdha fra regjeringen mens andre ønsker å danne et nytt parti. Nidaa Tounes preges også av intern maktkamp mellom ledende figurer som ønsker å fylle vakuumet som oppsto etter at Essebsi ble president.

I desember 2013 vedtok den grunnlovgivende forsamlingen en lov om overgangsjustis med prosedyrer for å etterforske og straffeforfølge grove menneskerettighetsbrudd begått mellom 1955 og 2013. Kommisjonens mandat til å påtale enkeltpersoner har vekket bekymringer for omfattende forfølgelser av det tidligere regimet. Flere prominente medlemmer i Nidaa Tounes risikerer rettslig forfølgelse, og sivile organisasjoner frykter at partiet vil hindre overgangsjustisprosessene. Mange Ennahdha-medlemmer ble utsatt for overgrep under Bourguiba og Ben Ali, men partiets medlemmer risikerer også å holdes ansvarlig for forbrytelser under Troika regjeringen. Uttalelser fra sentrale personer i regjeringspartiene antyder at det er minimal politisk vilje til å realisere rettslige forfølgelser.

Med økte aksjoner fra væpnede grupper i Tunisia og fremveksten av radikale væpnede grupper i Libya, Syria, og Irak, har legitime bekymringer om nasjonal sikkerhet vokst. Mangelen på effektiv grensekontroll utgjør en betydelig sikkerhetstrussel. Radikale islamister kan enkelt krysse grensen og få trening blant libyske grupper. Den Islamske Stats (IS) fremrykking i Syria og Irak har også styrket radikal islam i regionen og minst 3000 tunisiere har reist for å kjempe med IS. Før eller siden vil tunisiere vende tilbake fra krig i Syria, Irak, og Libya, og antallet radikale islamister i Tunisia vil utvilsomt øke.

Væpnede grupper angriper både sivile og militære mål. Et titalls sikkerhetspersonell har blitt drept i voldelige sammenstøt de to siste årene. 18. mars 2015 angrep væpnede menn det nasjonale Bardo-museumet i det dødeligste angrepet i Tunisias historie hvor 22 mennesker ble drept og minst 50 såret. Ifølge tunisiske myndigheter ble angrepet utført av en splintergruppe fra al-Qaida in the Islamic Maghreb.

Regjeringen har igangsatt flere tiltak for å forsvare sikkerheten i landet. Den gjenværende jihadistbevegelsen er svak og fragmentert etter arrestasjoner og militære offensiver, men myndighetenes aksjoner og regional marginalisering har også styrket gruppenes rekrutteringspotensiale. I tillegg har jihadistbevegelsen begynt å samarbeide tettere med organiserte kriminelle nettverk, og mange av sammenstøtene skjer fordi sikkerhetsstyrker hindrer smugling av våpen og narkotika.