B
Politiske prosesser og valg
Etter måneder med politisk krangling mellom toppledere i overgangsregjeringen, inngikk daværende president og talsmann i parlamentet en avtale om å utsette presidentvalget som opprinnelig skulle holdes i 2011, til året etter. I denne avtalen, som ble inngått i Kampala, ble partene enige om et veikart der de ville forberede befolkningen på et presidentvalg og få slutt på overgangsperioden.
Som en del av det offisielle "Veikartet", møttes politiske ledere i den nordøstlige byen Garowe i februar 2012 for å diskutere post-overgangsordninger. Etter omfattende overveielser deltok regionale aktører og internasjonale observatører i en konferanse som endte med en avtale signert av de regionale lederne der de ble enige om en felles politisk struktur. Den 23. juni 2012 godkjente de regionale lederne et utkast til grunnloven. Nye parlamentsmedlemmer ble nominert av den nasjonale konstituerende forsamling og tatt i ed i Mogadishu.
Den nye ledelsen
Presidentvalget i 2012 ble foretatt i to runder. Fire presidentkandidater kom videre til andre valgrunde, hvorav to valgte å gi seg. Dermed sto valget mellom lederen av overgangsregjeringen, Sheikh Sharif Ahmed, og Hassan Sheikh Mohamud, en relativ ukjent akademiker. Mohamud seiret, og valget var et tydelig signal om at nasjonalforsamlingen ønsket en endring.
Mohamud er tilhenger av en føderalstat og har varslet et skifte når det gjelder forholdet mellom Somalia og det internasjonale samfunnet, ved å gå inn for å styrke somalisk eierskap. Han utpekte den politiske nykommeren Abdi Farah Shirdon Saaid til statsminister, og de fire hovedklanene (Hawiye, Darood, Dir og Digil-Mirifle) samt småklanene er representert med to statsråder hver.
Den nye grunnloven
Den midlertidige grunnloven, som trådte i kraft 1. august 2012 slår fast at Somalia er en føderalstat. Dermed kan to eller flere regioner danne egne stater. Som et resultat av dette har tre ny stater blitt etablert, i tillegg til Puntland som ble etablert i 1998 og Somaliland som erklærte selvstendighet i 1991. Regionen Khatumo, som erklærte seg som ny stat i 2012, er imidlertid ikke anerkjent av den nye regjeringen. Denne statsmodellen ble jobbet fram gjennom flere år og er meget omdiskutert, men sies å passe godt for et land som mangler nasjonale institusjoner og hvor tradisjonelle klanstrukturer har overtatt det meste av statens funksjoner. Somalia fremstår i dag som et lappeteppe av delvis selvstyrte områder. Andre viktige momenter i den nye grunnloven er at det skal etableres en sannhets- og forsoningskommisjon, og at befolkningen skal ha rett til utdanning til og med videregående skole. Under den lange borgerkrigen ble skolene privatisert, noe som betyr at kun de med penger har kunnet ta utdanning.
Grunnloven forbyr dessuten omskjæring av kvinner. En undersøkelse utført av helsemyndighetene i Somalia, viser at 96 prosent av somaliske kvinner har gjennomgått omskjæring, og en undersøkelse utført av UNICEF viser at 98 prosent av disse har gjennomgått en type 3-omskjæring, som betyr at hele den ytre delen av kjønnsorganet er fjernet. Også en overordnet erklæring om at alle har samme rettigheter uansett klantilhørighet og religion vil, i teorien, innebære store endringer for kvinners situasjon.
Et siste viktig moment i den nye grunnloven er at konflikter med nabolandene, Kenya og Etiopia, skal løses på en fredelig måte. Dette kan bidra til en stabilisering av Afrikas horn.
Den nye politikken
Forventningene til den nye regjeringen var store, men den kapasitet var svært lav. Det internasjonale samfunnet er mer enn villig til å støtte gjenoppbyggingen av Somalia, men faren er at dette lett kan føre til at det internasjonale samfunnet dikterer landets politikk. Presidenten har lagt fram en sekspunktsplan som består av politisk stabilisering, nasjonal enhet, økonomisk gjenoppbygging, fredsbygging, levering av basistjenester samt bedring av Somalias internasjonale forbindelser. I tillegg har statsministeren lansert en antikorrupsjonspolitikk.
Levering av kortsiktige basistjenester må imidlertid stå sentralt, siden 43 prosent av befolkningen har mindre enn 1 dollar dagen å rutte med. 1,4 millioner er internt fordrevne, og ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har omtrent 670 000 mennesker flyktet til nabolandene. Sultkatastrofer er et tilbakevendende problem, og det er mangel på drikkevann til både mennesker og buskap. Halve befolkningen har ikke tilgang til egnede sanitæranlegg.
Al Shabaab og sikkerhetssituasjonen i landet
Al Shabaab, eller “ungdommen” på arabisk, er den største militante organisasjonen i Somalia. Gruppen, som utgjør den tidligere militante delen av alliansen av islamske råd, Islamic Court Union (ICU), ble etablert i 2003 Innen 2008 klarte de å ta kontroll over store deler av sentrale og sørlige deler av landet. Selv anser de seg som forkjempere av lov og orden, og tar avstand fra piratvirksomhetene som herjer i Sentral-Somalia og Puntland. Denne virksomheten anses som anti-islamsk. Videre betrakter de AMISOMs (African Union Mission in Somalia) tilstedeværelse som en okkupasjon. Dermed retter de sine angrep mot den afrikanske unions fredsbevarende tropper, somaliske sikkerhetsstyrker og politiske mål i Mogadishu.
Den nasjonale hæren og AMISOM på sin side, har de siste årene lansert flere angrep mot Al Shabaab og frigjort de største byene, blant annet Kismaayo, Marka, Barawe og Barawe, som alle er viktige for terrorgruppen.
Til tross for denne positive fremgangen, gjennomfører Al-shabaab fortsatt terrorangrep rettet mot både regjeringsbygg og sivile områder for å skape ustabilitet og kaos, og de utgjør en trussel mot nabolandene. I det senere har de tatt i bruk en sabotasje- og nålestikktaktikk, der de har vist seg svært effektive. Gruppen har således angrepet mange antatte AU-allierte både i Somalia og i nabolandene.