Fredsavtalen ble inngått mellom Sudans regjering og opprørsgruppen Sudan Peoples’ Liberation Movement/Army (SPLM/A) og avsluttet en lang og blodig borgerkrig som startet i 1983. SPLM/A er også den dominerende politiske kraften på nasjonalt nivå. En rekke mindre opposisjonspartier eksisterer, men de er svake og har lite å stille opp mot SPLM/As krigshistorie og oljesmurte partiapparat. En langsom prosess som skal munne ut i en permanent konstitusjon er i gang. Det er uklart når neste valg vil bli avholdt, men mange ser mot 2014 eller 2015.
Allerede i 2005 ga fredsavtalen Sør-Sudan utstrakt selvstyre og råderett over en betydelig andel av Sudans oljeinntekter. Intensjonen i avtalen var at omfattende politiske reformer og bedring av levevilkår i perioden 2005-2011 skulle overbevise sørsudanerne om å stemme for fortsatt enhet. Slike endringer fant i liten grad sted, og verken SPLM/A eller lederne i nord gjorde noe helhjertet forsøk på å overbevise folket i sør om fordelene ved en fortsatt sameksistens. Det var i realiteten bare oljeinntektene, symbolsk deltakelse i nasjonale politiske organer og felles utenrikspolitikk som knyttet Sør-Sudan til resten av landet. Resultatet av folkeavstemningen om løsrivelse i januar 2011 var gitt på forhånd. Opp mot 99 prosent stemte for løsrivelse.
Betingelser for løsrivelsen
En avtale om betingelsene for løsrivelsen var ikke på plass. Det er en rekke vanskelige spørsmål som må løses, og blant disse er det olje og grenser som har fått mest oppmerksomhet. Olje er vanskelig fordi opptil 80 prosent av Sudans oljeproduksjon ligger i Sør-Sudan, mens rørledningen som frakter oljen til utskipingshavnen Port Sudan kontrolleres av myndighetene i Khartoum i nord. Konsekvensen av Sør-Sudans løsrivelse er at Sudan får et plutselig bortfall av inntekter, samtidig som Sør-Sudan er avhengig av å bruke Sudans infrastruktur for å selge oljen på verdensmarkedet. Stridens kjerne har derfor vært hvor mye Sør-Sudan skal betale for å bruke denne infrastrukturen.
Grensespørsmålet er også knyttet til herredømme over olje og andre naturressurser. Det er flere omstridte områder langs grensen mellom Sudan og Sør-Sudan, noen hvor det foregår oljeproduksjon i dag, og andre som har et potensial for framtidig utnyttelse. Stridigheter på lokalnivå mellom grupper som bor på hver sin side av den nye internasjonale grensen bidrar til å gjøre spørsmålet mer komplisert. Andre utfordringer i forhandlingene mellom de to landene er deling av nasjonalgjeld og vannressurser, samt skjebnen til de mange tusen sørsudanerne som bor i nord. De to landene har skrevet under en avtale om at borgere fritt skal kunne bo og livnære seg i begge land, men det er lite som tyder på at denne avtalen blir iverksatt med det første. I stedet vender stadig flere sørsudanere tilbake til Sør-Sudan. En løsning krever sterkt internasjonalt press og engasjement siden en helhetlig avtale om betingelsene for Sør-Sudans løsrivelse vil komme med en høy politisk prislapp for ledelsen i de to landene.
Forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan har forverret seg dramatisk siden 2012. Dette har sin umiddelbare bakgrunn i at Sudan i desember 2011 bestemte seg for å konfiskere deler av Sør-Sudans oljeeksport i påvente av en avtale om bruk av oljerørledningen. Det internasjonale samfunnet valgte å overse dette, og Sør-Sudans regjering protesterte til ingen nytte. I januar 2012 stoppet Sør-Sudan oljeproduksjonen inntil videre. Dette førte til en tilsynelatende revitalisering av forhandlingene, og avtaler ble skrevet under i rask rekkefølge. Men det pågikk samtidig mindre trefninger langs grensen mellom milits- og opprørsgrupper, og også bombetokter og kamper mellom regjeringshærene. Siden mars 2012 har Sør-Sudan ved to anledninger okkupert det omstridte Heglig-området, som har vært holdt av sudanske myndigheter. Disse okkupasjonene har fått mye oppmerksomhet og har blitt fordømt av det internasjonale samfunnet. Sør-Sudan har påpekt at Sudans okkupasjon av det omstridte Abyei-området siden mai 2011 og bombetokter i Sør-Sudan har ikke møtt en tilsvarende reaksjon.
Levevilkår
Til tross for en periode med relativ fred i Sør-Sudan siden 2005 finnes det lite pålitelig kunnskap om landets økonomi og samfunn. Innbyggertallet er ca 9 millioner, men vi har ikke noe nøyaktig tall siden folketellingen fra 2008 er omdiskutert, og hundretusener av flyktninger har vendt hjem siden da. Det er lite kunnskap om den faktiske størrelsen på Sør-Sudans økonomi og om graden av fattigdom. En stor andel av Sør-Sudans befolkning lever på landsbygda og livnærer seg i hovedsak av det de selv produserer av mat. Det er imidlertid ingen tvil om at Sør-Sudan har et av verdens dårligste og minst utbygde transportnett, og tilbudet av offentlige tjenester er svært mangelfullt. De store interne sikkerhetsutfordringene er delvis årsak til denne mangelen, og lokal vold og usikkerhet vanskeliggjør mer langsiktige satsinger på bedring av folks levevilkår.
Sør-Sudan har opplevd en olje-boom siden 2005, men oljeøkonomien flyter i all hovedsak på toppen av det sørsudanske samfunnet. Oljepengene har vært viktige for å betale for import og til å lønne offentlig ansatte, inkludert hæren. Det har imidlertid vist seg vanskelig å omsette inntektene i bedre levevilkår for de bredere lag av befolkningen.
Stenging av oljeproduksjonen og grensetvisten mellom Sudan og Sør-Sudan har store konsekvenser for økonomien i Sør-Sudan. Situasjonen fører til akutt mangel på utenlandsk valuta, ukontrollert prisstigning og mangel på livsnødvendige importvarer i nordlige deler av landet. En avtale inngått i september 2012 ser ut til å legge til rette for at deler av oljeproduksjonen kan starte opp igjen i begynnelsen av 2013. Bortfallet av statsinntekter har tæret på det politiske samholdet i Sør-Sudan og senket hastigheten i økonomien betraktelig. Framtiden for Sør-Sudans oljesektor er i tillegg usikker. Kjente oljeforekomster som nå er i produksjon vil kun vare i noen få år, og det har vært lite leting og ingen drivverdige funn siden 2005.