Mot slutten av Lansana Contés regjeringsperiode (1984-2008) var en overgang fra militært til sivilt styresett praktisk talt blitt et folkekrav. Etter flere mislykkede forsøk på å beholde makten måtte militæreliten til slutt gi tapt for folkelig press og avholde presidentvalg. Første runde av valget ble avviklet i juni 2010, men da ingen kandidater fikk det nødvendige flertallet måtte det omvalg til. Etter nesten fire måneders forsinkelser ble en ny valgrunde avholdt, og reaksjonene lot ikke vente på seg da høyesterett erklærte den mangeårige opposisjonspolitikeren Alpha Condé som vinner.
Resultatet kom overraskende på de fleste, da Condé og partiet “Rally of the Guinean People” kun hadde 18 prosent av stemmene etter første valgrunde. Tidligere statsminister og kandidat for partiet Union of Democratic Forces of Guinea, Cellou Dalein Diallo, ledet valget etter første runde med 44 prosent av stemmene. Opposisjonen hevder at valgjuks underslo hans valgseier allerede i første valgrunde, og mange guineanere føler seg sveket av det internasjonale samfunnet og FNs «forebyggende diplomati». Minst syv personer mistet livet i opptøyene som fulgte.
FN har i etterkant beskrevet sin rolle i valget som aktiv og har trukket det fram som et eksempel på vellykket forebyggende diplomati. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon gikk tidlig ut og oppfordret befolkningen om å «godta resultatet og bevege seg mot fred og nasjonal forsoning». Dette til tross for at FN dokumenterte grove menneskerettighetsbrudd gjennom hele valgperioden. Ingen har blitt tiltalt for overgrepene, det har vært straffefrihet for politi og militære i Guinea siden republikkens fødsel.
Frihet fra straffeforfølgelse er et vedvarende problem under Condé. Det er fortsatt en utbredt oppfatning i folket at de ansvarlige for stadionmassakren i 2009, der minst 157 mennesker mistet livet, ikke vil bli holdt ansvarlig. Over 50 000 deltok i den fredlige demonstrasjonen som utviklet seg til en massakre som vakte internasjonal oppsikt og fordømmelse. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) karakteriserte hendelsen som «en forbrytelse mot menneskeheten», men ICC venter stadig på at Guinea skal foreta seg noe. Condé på sin side har utnevnt to av de hovedmistenkte til høye posisjoner i sin regjering. Samtlige av Guineas sentrale internasjonale partnere – FN, EU, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), Frankrike og USA – forholder seg også tause om behovet for ansvarliggjørelse.
Statens oppgaver neglisjeres
FN rangerer Guinea som et av de ti minst utviklede landene i verden på sin indeks for menneskelig utvikling (HDI). Staten klarer verken å tilby befolkningen offentlige tjenester eller rettssikkerhet. Under 10 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet, og under halvparten har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold. Det finnes kun 11 leger per 100 000 innbyggere, og analfabetisme er utbredt. I underkant av 30 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og en vanlig skoleklasse har mellom 60 og 90 elever. Kun 1,8 prosent av bruttonasjonalbudsjettet går til utdanning.
Det finnes en allmenn oppfatning i den guineanske befolkningen om at de rike og mektige står over loven, og de fleste konflikter løses utenfor rettssystemet. At det finnes knapt 200 advokater i landet er ett illustrerende eksempel, et annet er at politi- og rettsvesenet kun ble tildelt et beløp tilsvarende 0,44 prosent av BNP i 2010. Typiske årsaker til generalstreiker og protester gjennom de senere årene har vært at statlige ansatte ikke har mottatt lønn over lengre tid. At underbudsjetteringen i stor grad beror på krav fra de internasjonale finansinstitusjonene, krav som har blitt innfridd i bytte mot lån og donasjoner, har vært lite debattert i medier og av finansinstitusjonene selv.
Forsoning eller rettferdighet?
Dessverre ble ikke presidentvalget i 2010 et vendepunkt i Guineas kronglete historie, for politisk vilje til å ta fatt på de grunnleggende utfordringene landet står ovenfor er like fraværende under Alpha Condé som før. Det rapporteres at internasjonale narkotikakarteller fra Colombia, Venezuela, Nigeria og andre land har flyttet sin handel fra Guinea-Bissau til Guinea. I Guinea har de fått innpass i sentrale politiske kretser, imens sentreres den politiske debatten rundt helt andre temaer. Blant annet har det ikke vært holdt valg på nasjonalforsamling. Et nytt valg skulle etter planen ha vært avholdt seks måneder etter at Condé ble tatt i ed, 21. desember 2010. Både EU og USA sier nå at de vil legge økt press på Guinea for å avholde valget. Imens spør opinionen seg hvordan det å tvinge et nytt proformavalg på Guinea kan bringe stabilitet til landet.