Det ble avholdt presidentvalg i november 2011. President Jammeh sikret seg en fjerde presidentperiode med 71 prosent av stemmene ved å benytte seg av metoder som svekket opposisjonen betydelig. Det er ingen begrensninger i lovverket på antall valgperioder en president kan bli sittende, og presidenten viser liten vilje til å ville tre ned i nærmeste fremtid. I parlamentsvalget i mars 2012 fikk presidentens parti, Alliance for Patriotic Reorientation and Construction (APRC), 42 av 48 mandater. De fleste opposisjonspartiene boikottet valget grunnet utstrakt bruk av mediesensur og trakassering av opposisjonelle. Det politiske miljøet i forkant av valget ble ansett som så lite fritt og rettferdig av ECOWAS at de nektet å sende valgobservatører.
Økonomi
Jordbruk står for en andel på 26,7 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), mens industri står for 17,4 prosent og tjenester for 55,9 prosent. Landets hovedpartnere innenfor handel er EU, ECOWAS, USA, Kina og Russland.
Likevel ligger andelen formelt ansatte i Gambia kun på like over ti prosent, og arbeidsledigheten blant unge er anslått til over 40 prosent. Av dem med arbeid er mange undersysselsatt og i uformell sektor, som regel ensbetydende med en svært lav og ustabil inntekt. Unge flest, 82 prosent, arbeider med jordbruk i rurale områder. I urbane områder er rundt 65 prosent sysselsatt i lavt betalte serviceyrker, ofte turistnæringen. Gambia har en lang, hvit strandlinje og mange vestlige turistbyrå opererer i landet. Årsakene til den høye arbeidsledigheten er mangel på vekst i arbeidsintensiv industri og manglende samsvar mellom kompetanse og arbeidsmarkedets behov. Overgangen fra utdanningssystemet til jobbmarkedet er svært vanskelig, og jobber er ofte av midlertidig og usikker art. De dårlige framtidsutsiktene har ført til en bølge av illegal og ofte livsfarlig emigrasjon via sjøveien til Europa.
Myndighetene, i samarbeid med bistandsgivere, har iverksatt en rekke programmer for å skape jobbmuligheter for unge, inkludert Gambia Priority Employment Programme (2007-2011) og Programme for Accelerated Growth and Employment (2012-215). Gambia er avhengig av bistand, og 80 prosent av budsjettet som myndighetene har satt av for utvikling er finansiert av bistand. Landet er også tynget av stor gjeld, og den totale eksterne gjelden er anslått til å utgjøre 29,7 prosent av BNP.
Sosiale forhold
Selv om Gambia har gått noen skritt i riktig retning når det gjelder å nå FNs tusenårsmål, forblir mange sosial indikatorer lave. Gambia ligger under gjennomsnittet for menneskelig utvikling i Afrika sør for Sahara, til tross for en forbedring fra 1980-tallet og frem til i dag. I 2011 var forventet levealder ved fødselen 58,5 år. Andelen mennesker som lever under den internasjonale fattigdomsgrensen (1,25 dollar dagen) er 33,6 prosent, med en høyere andel på landsbygda. Landet har en ung befolkning. Nesten halvparten av befolkningen er mellom 0 og 14 år, noe som betyr at utfordringer knyttet til å skape nok arbeidsplasser og utvikling vil vedvare i årene som kommer. Forventet antall år med skolegang for barn under syv, er ni år. Selv om dette er en radikal forbedring fra den voksne delen av befolkningen, er det bare en liten andel unge som har høyere utdanning enn grunnskole. Videre er mangel på arbeid et problem også for dem med høyere utdanning. Kvinner er dårligere økonomisk stilt enn menn, og er hovedsakelig ansatt i uformell sektor og selvbergingsjordbruk. De er også dårlig representert i det politiske liv, og andel kvinnelige representanter i parlamentet har falt til 13 prosent.
Samfunnsliv
Trakassering og forfølgelse av den politiske opposisjonen og sivilsamfunnet, særlig journalister, fortsetter. President Jammeh fikk hele verdens øyne rettet mot seg da han i august 2012 kunngjorde at alle fanger som hadde mottatt en dødsdom skulle henrettes innen midten av september. Arrestasjonene av endel fanger som har fått dødsdom er ifølge Amnesty International antatt å være politisk motivert. Siden kunngjøringen har ni dødsdømte blitt henrettet, mens flere henrettelser er stanset inntil videre, sannsynligvis grunnet massivt press og fordømmelse internasjonalt.
Presse- og ytringsfriheten er fortsatt undertrykt i landet, og pressen opererer i et klima preget av konstant frykt for press og represalier. Myndighetene fortsetter å ignorere krav fra sivilsamfunnet om å få oppklart saker hvor journalister har blitt mishandlet eller forsvunnet. Sivilsamfunnsorganisasjoner, blant annet «Coalition for Change – The Gambia», arbeider for å få opphevet lover som begrenser ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, sikre adgang til media for politisk opposisjonelle, frigjøring av politiske fanger og stans i arrestasjoner, tortur, drap og forsvinninger. En opposisjonsaktivist ble i januar 2012 ifølge en menneskerettighetsorganisasjon dømt til hardt tvangsarbeid på livstid for landsforræderi, etter å ha vært i besittelse av t-skjorter laget av «Coalition for Change – The Gambia».