Selv om Eritrea først vant sin selvstendighet i 1993, kan man spore landet tilbake til da italienerne samlet flere områder i regionen til en stor koloni i 1890. Siden Italia var en av taperne i den andre verdenskrig, ble det eritreiske området midlertidig administrert av Storbritannia før FN i 1950 bestemte at Eritrea skulle være en autonom del av Etiopia. På begynnelsen av 1960-tallet førte stor misnøye med Etiopia i deler av den eritreiske befolkningen til væpnet motstand mot det etiopiske regimet. Etter en 30-års lang frigjøringskrig tok EPLF kontroll over hovedstaden Asmara i mai 1991. Etter en folkeavstemming i 1993 fikk Eritrea sin internasjonalt anerkjente selvstendighet.
Menneskerettigheter
Frigjøringsfronten skiftet navn til Folkefronten for demokrati og rettferdighet (PFDJ) i 1994 for å signalisere overgangen til et sivilt styre, men omtales fortsatt stort sett som EPLF. Den utpekte eritreiske nasjonalforsamlingen vedtok en ny grunnlov i 1997, samtidig som det ble gjennomført en generell lovrevisjon. Grunnloven og lovverket definerer i utgangspunktet Eritrea som et demokrati hvor menneskerettigheter skal respekteres og beskyttes. Landet har også ratifisert en rekke av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Men grunnloven er aldri blitt iverksatt, ei heller blir annet nasjonalt eller internasjonalt lovverk respektert av president Isaias Afwerki og hans regime. Domstolene i Eritrea er underlagt politisk kontroll, og rettsavgjørelser går sjelden imot regimets interesser.
Ingen politisk opposisjon er tillatt i Eritrea, ingen uavhengige medier eksisterer, sivilsamfunnet er fullstendig kontrollert av EPLF, og statens institusjoner er stort sett underlagt militær kontroll og kommando. Alle individer som ytrer seg kritisk til regimets politikk, uavhengig av politisk ståsted, står i fare for å bli fengslet uten rettergang.
Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner anslår at det er mellom fem til ti tusen politiske fanger i Eritrea i dag, et tall det er umulig å få bekreftet siden ingen menneskerettighetsovervåking er tillatt. Fangeleire og fengsler er spredt utover hele landet, og forholdene i fengslene er svært dårlige. Det er rapportert om utstrakt tortur og mishandling i fengslene. Flere innsatte har dødd på grunn av uverdige forhold og tortur. Mange er også blitt henrettet, uten noen rettergang eller dom.
En regional bråkmaker
Etter 30 år med frigjøringskrig hadde mange eritreere håp og drømmer om bærekraftig fred og utvikling av landet. Men krigene har fortsatt for Eritrea, trolig nettopp på grunn av den lange frigjøringskrigen, som sosialiserte EPLFs lederskap inn i en krigs- og voldskultur. Regimet har siden frigjøringen hatt væpnede konflikter med Sudan, Jemen, Djibouti og Etiopia. Den andre store Etiopia-krigen fra 1998-2000 begynte som en grensekrig, men var trolig forårsaket av dypere politisk og økonomisk konkurranse mellom de styrende partier i Eritrea og Etiopia. Over 100 000 eritreere og etiopiere ble drept, før en fredsavtale ble inngått etter at Etiopia hadde vunnet krigen militært. En internasjonal domstol bestemte hvor den nye grensen skulle gå, men Etiopia har ikke gjennomført denne grensedragningen og kontrollerer fortsatt eritreisk territorium.
Eritrea startet en ny grensekonflikt med Djibouti i 2008, samtidig som FN også anklaget Eritrea for å støtte militante islamistiske grupperinger i Somalia med det formål å destabilisere utviklingen i landet. På bakgrunn av disse hendelsene vedtok FNs sikkerhetsråd i desember 2010, på oppfordring fra afrikanske medlemsland, å sanksjonere Eritrea politisk, militært og økonomisk.
I 2011 utga FNs oppsynsgruppe for Somalia og Eritrea en rapport som la fram bevis for at Eritrea støttet ulike grupper i regionen. Blant dem var al-Shabab i Somalia og Ogadens nasjonale frigjøringsfront (ONLF) i Etiopia. Rapporten sier også at Eritrea støttet og planla de mislykkede terrorangrepene mot ulike mål i Etiopias hovedstad Addis Abeba i anledning et toppmøte i Den afrikanske union (AU) 2011. Den eritreiske regjeringen har senere gått ut offentlig og benektet disse beskyldningene. Som et resultat av denne rapporten vedtok FNs sikkerhetsråd i desember 2011 å innføre ytterligere sanksjoner mot Eritrea.
Eritrea opprettholder full militær mobilisering og har anslagsvis 350 000 kvinner og menn som tjenestegjør i militæret, men pga tusenvis av avhoppinger er dette tallet trolig mye lavere idag. Dette gjør Eritrea til et av verdens mest militariserte land, med god konkurranse fra Nord-Korea.
Manglende utvikling
Eritrea begynte på bar bakke i 1991, med et land i ruiner, men også uten noen gjeldsforpliktelser. Men på grunn av partiets kontroll over økonomien, den andre Etiopia-krigen og den sterke militariseringen av samfunnet har landets økonomi blitt sterkt svekket. Regimet har tatt opp store internasjonale lån, blant annet for å finansiere massive våpeninnkjøp. Det eritreiske regimet mener også at internasjonale organisasjoner som jobber i landet skaper en bistandsavhengighet som vil resultere i at Eritrea ikke vil være i stand til å skape positiv utvikling. Regimet ønsker å klare seg selv, og dette var en av hovedgrunnene til at regimet kastet alle bistandsorganisasjoner ut av landet i 2011.
Eritreiske myndigheter satser nå sterkt på å få inntekter fra landets rike mineralressurser. Flere internasjonale gruveselskaper driver leting etter gull, kvarts og andre mineraler, og Bisha-gullgruven går nå med store overskudd som gir substansiell inntekt til regimet.
Myndighetene bruker hæren til organisert tvangsarbeid, og greier dermed å drifte viktige samfunnsfunksjoner. Fortvilelsen mange eritreere føler over å jobbe år etter år uten betaling på prosjekter som begunstiger landets militære og politiske elite er en hovedårsak til at mange deserterer og flykter fra landet. Selv om myndighetene har gjennomført noen utviklingsfremmende tiltak, som blant annet skolebygging, helseklinikkutvikling og brønnboring, er Eritrea fortsatt regnet som et av verdens minst utviklede land.
Samholdet og optimismen fra begynnelsen av 1990-tallet er nå borte – og eritreere i utlendighet tar nå oftere til motmæle mot regimets undertrykkende natur. Folket er i dag splittet i synet på regimet og på veien fremover.
Det er lite som tyder på at forholdene i landet vil bedres i nær fremtid. President Isaias Afwerki har nylig uttalt at han ikke har noen planer om å trekke seg fra makten i uoverskuelig fremtid, og frie valg er utsatt på ubestemt tid.