Afrika.no Meny

Afrika på 200 sider

STEMMEN FRA AFRIKA: Mange nordmenn har blitt kjent med det afrikanske kontinentet gjennom Tomm Kristiansen. 6. november i år gikk han bort. Norske journalister og formidlere har mye å lære av hvordan Kristiansen portretterte Afrika – på sine egne premisser, uten skremmebilder av hjelpeløshet og elendighet.

Tomm Kristiansens to hundre siste forfatterskrevne sider setter kronen på livsverket som skribent, formidler og en Afrikakjenner Norge knapt har sett maken til.

For to måneder siden gav Tomm Kristiansen ut det som, til alles store overraskelse, skulle bli hans siste bok. Gjennom Afrika på 200 sider leverer Kristiansen, som forventet, side opp og side ned med varme og velformulerte historier fra kontinentet.

At den prisvinnende journalisten, mangeårige NRK-korrespondenten, nettverksbyggeren og formidleren ikke lenger skal kunne fortelle oss historier fra kontinentet han var så glad i, er et tap for Norge, for samfunnet og for afrikaneres muligheter til å få sine historier fortalt på en ikke-vestlig måte, av en mann som kjente kontinentet og menneskene som bor der. Heldigvis etterlater han seg alt det han har produsert for publikum – for oss til å lese, lytte og lære i mange år fremover.

Det er ingen enkel oppgave å skulle beskrive et kontinent mellom to permer. Det vet Kristiansen bedre enn noen andre, og gjør heller ikke noe forsøk på å få med alle historiske høydepunkter i de 54 landene fra start til slutt. Det han derimot forsøker, er å trekke en linje fra begynnelsen på selve menneskeheten – homo sapiens – til dag, via de viktigste historiske begivenhetene som har vært skjellsettende for kontinentet. I tillegg belyser han hvilke hovedutfordringer Afrika står overfor i samtiden.

Gjennom elleve velskrevne og lettleste kapitler tar Tomm oss med på sin siste forfatter-reise. Han starter kronologisk, nærmere bestemt for 3,2 millioner år siden, da menneskets opprinnelse fant sted. Arkeologer mener verdens eldste menneske er Lucy, som de på 70-tallet fant levninger av under en utgravning i Etiopia.

Et mekka for akademikere

Videre beveger Kristiansen seg til de mektige rikene. Vi skal til Kusj-riket og Afrikas Horn 1000 år før kristus, til oldtidsriket Saba, til Ashanti-riket på Gullkysten, dagens Ghana, og til verdens eldste universitet i Timbuktu i Mali-riket. Kristiansen beskriver sistnevnte rike som et mekka for lærde akademikere: I år 1000 sto altså biblioteker og bokhandlere i Timbuktu i besittelse av en million håndskrevne bøker og manuskripter. Langveisfarende kom med lærebøker om teologi, jus og medisin.

Antakelig får mange norske lesere seg en real overraskelse av denne informasjonen. Hvem skulle trodd at afrikanske lærde var tidligere ute enn europeere med å danne universiteter og systematisk læring? Kapittelet er følgelig et godt eksempel på hvordan Kristiansen bidrar til bokas viktigste formål: Å fjerne fordommer og stereotypier om Afrika som det underutviklede, uopplyste kontinent. Innsikt i pre-kolonialistisk historie er den viktigste medisinen mot slike fordommer.

Beslutningen som endret verdenshistorien

Så tar Kristiansen oss med til den delen av historien som aldri kan glemmes: Den mørke imperialismen, kappløpet om ressursene og slaveri. Menneskeforakt, rasisme, ran og rettighetskrenkelser i så stor skala at det er vanskelig å fatte. Han begynner med trekanthandelen mellom Afrika, Karibia og Europa. Når vi dernest kommer til det skjebnesvangre året 1885, skal Afrikas historie bli endret for alltid. De nye grensene trekkes opp, Afrikas kart – og identitet – er blitt konstruert på ny av utenforstående på et møte i Berlin.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av denne beslutningen. Nye landegrenser og koloniseringen som fulgte, påvirket de berørte landene og menneskene som bodde der på alle tenkelige måter, og det er umulig å si hvordan Afrika hadde sett ut i dag uten europeisk okkupasjon.

For ikke bare ville europeerne kontrollere politikk, geografi, ressurser og arbeidskraft. Også verdier, religion og kultur sto på blokka, spesielt hos britene og franskmennene. Problemet var den manglende forståelsen for hva som allerede eksisterte av religiøst og kulturelt mangfold på kontinentet. Misjonshistorien er et strålende eksempel på hvordan rasismen og den manglende evnen til å tenke at afrikaneren selv kunne utrette sivilisasjon, var sentralt hos koloniherrene. At kristendommen hadde eksistert i Afrika siden få år etter Jesu død, var vanskelig for europeiske misjonærer å ta innover seg. Likevel er Kristiansen opptatt av ikke å svartmale. Misjonærene var åpenbart arrogante, der de trodde de kunne redde folkeslag etter folkeslag fra det de beskrev som “hedeskapets mørke”. Men de var også opptatt av Jesu nestekjærlighet, som de blant annet formidlet gjennom å bygge helsestasjoner og skoler. Han beskriver også den verdensvide kirke som svært viktig i arbeidet mot rasisme, også utover 1900-tallet. Dagens pinsekarismatiske forkynnere er Kristiansen helle lite begeistret for. Store megakirker, inspirert fra USA, der styrtrike pastorer lover penger, helse og lykke til alle som følger ham, står langt unna det mer trause, jordnære budskapet andre kristne ledere, som Desmond Tutu, sto for.

Tomm Kristiansen. FOTO: Mimsy Møller, NTB

Ubuntu

I kapittel seks ønsker Kristiansen å ta publikum med på noen av de større, kulturelle forskjellene mellom Afrika og vesten. Ubuntu-filosofien er noe enhver vestlig borger med litt erfaring fra det afrikanske kontinentet, vil kunne kjenne igjen i Kristiansens beskrivelser. Å leve sammen, å eksistere gjennom samvær med andre, er noe nordmenn nok kunne lært mer av gjennom afrikansk kultur.

Forfatteren ordlegger seg slik: Dørene står åpne i townshipene, dørtersklene er lave. I stua renner det inn folk med ulike ærend. De låner sukker og krangler om ungene, TV-en står alltid på, det summer ute og inne. Det kontinuerlige samværet, enheten og avhengigheten av hverandre, er alltid tilstede. Mens 1 av 4 nordmenn er ensomme, peker Kristiansen på hvilken filosofi som gjør at dette trolig ikke blir et problem i afrikanske land på en god stund.

Den tilgivende mann

Når man skal skrive Afrikas historie, må man gjøre noen prioriteringer. Noen prioriteringer er dog nokså enkle å foreta. Historien om Sør-Afrikas apartheidregime er en slik prioritering. At et styresett basert på systematisk rasediskriminering ble opprettholdt helt til 90-tallet, er nesten ufattelig. At denne historien, som også Kristiansen selv har mange personlige erfaringer og møter med, blir tatt med i hans fortelling om Afrika, er derfor en selvfølge.

Historien om Mandelas evne til å samle, heller enn å splitte, kommer til å fortsette å forundre i lange tider. For hvordan kunne han klare å tilgi etter all smerten apartheid-regimet hadde påført den svarte befolkningen? Mandela forsto at han ikke hadde noe valg, og satte seg ned rundt forhandlingsbordet med dem som nettopp hadde drept hans venner og torturert hans folk. En ny grunnlov ble til. Rettigheter ble opprettet. Og etterlatte enker fikk sin oppreisning.

Når vi nærmer oss bokas slutt, retter Kristiansen i større grad fokuset mot nåtidens utfordringer. Samtlige land i Afrika lider dramatisk under stadig eskalerende klimaendringer. Ekstremvær i form av tørke, flommer, sykloner og uregelmessigheter i regntid og tørketid gjør det ulevelig på deler av kontinentet. Mange flykter, og flere kommer til å flykte i årene som kommer. Det skaper utfordringer på tvers av landegrenser. Som Kristiansen selv skriver: Og slik som snøsmeltingen i Arktis blir til høyvann på Seychellene, slik blir klimaendringenes ofre våre asylsøkere. De vet hvor de skal, og det finnes menneskehandlere som kan ordne reisen.

Kunnskap er den beste medisin

Avslutningsvis er Kristiansen alt annet enn tilbakeholden med å kritisere vestlige fremstillinger av Afrika. En kritikk som er på sin plass, og som han i grunn har brukt hele sitt voksne liv på å kommunisere gjennom å formidle en annen historie enn den hovedstrømningene i norsk journalistikk formidler. Han trekker frem kontinentets økonomiske vekst, storslåtte natur, fargerike kultur, og alt det andre som gir håp for den gjengse afrikaner: selvstendighet, antirasisme, samarbeid, dialog og rettferdighet. Utfordringer, som på alle kontinenter, gjenstår å løses. Men skremmebildet av Afrika som et hjelpesløst offer må legges vekk.

På mesterlig vis binder Kristiansen Afrika sammen med resten av verden. Han viser oss ikke bare hvordan kontinentet er påvirket av globale forhold og trender, men også hvordan afrikanske land selv setter dagsorden og har innflytelse – også internasjonalt.

Ikke minst illustrerer Afrika på 200 sider et kontinent fullt av håp. Et kontinent som lenge hadde sin egen, stolte historie, men som så ble fratatt sin kultur og sin identitet. Vi skylder våre brødre og søstre å av og til gjøre noen dypdykk inn i historien. Bare slik kan vi få en bedre forståelse av hverandre, og hvordan land og folk har kommet dit de er i dag. Kristiansen hjelper oss et godt stykke på veien gjennom sitt forfatterskap.

Fakta

Bok: Afrika på 200 sider

Forfatter: Tomm Kristiansen

Utgitt: Oktober 2022

Forlag: Kagge Forlag


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: NTB Scanpix/AFP

Bokmelding

Velskreve om Sør-Afrikas historie frå Tore Linné Eriksen

Årets bokgåve frå Tore Linné Eriksen til det Afrika-interesserte publikum i Norge er ei framstilling av Sør-Afrikas historie frå dei tidlegaste tider og fram til i dag. Trass i noen innvendingar og kritiske merknadar: Dette er standardverket på norsk om Sør-Afrika det neste ti-året, skriv Elling Tjønneland.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.