Partene er strandet i en hengemyr av gjensidige beskyldninger hvor det er vanskelig for utenforstående å skille fakta fra propaganda. For eksempel hevder Sudan at Sør-Sudan støtter og samarbeider med opprørere i Darfur, Blånilen og Nuba-fjellene i Sør-Kordofan. Samtidig sier regimet i Juba at Khartoum støtter militsgrupper og lokale opprørere i Sør-Sudan. Internasjonale observatører har bekreftet at Sudans flyvåpen ved flere anledninger har bombet og rekognosert inne på sørsudansk territorium.
Begge landene har fram til nå fått store deler av inntektene sine fra oljeproduksjon. Oljefeltene i grenseområdene mellom Sudan og Sør-Sudan er derfor strategisk viktige. Størstedelen av de produserende oljefeltene ligger i Sør-Sudan, men oljen transporteres flere hundre kilometer gjennom rørledninger til Port Sudan i nord.
Et uløst punkt i de pågående forhandlingene rundt Sør-Sudans uavhengighet har vært betaling for transport av olje gjennom denne rørledningen. I januar i år stoppet Sør-Sudan oljeproduksjonen. Dette var en reaksjon på at Khartoum konfiskerte olje i påvente av en avtale om bruk av rørledningen. Sør-Sudans stenging av oljekranene har skapt en ny dynamikk, hvor begge parter opplever større press for å framforhandle en løsning.
På mange måter er dette en utholdenhetskonkurranse hvor begge partene håper at den andre vil måtte gi etter som følge av bortfall av statsinntekter og press fra andre land med direkte eller indirekte interesser i oljeproduksjonen og i de to Sudanenes framtidige skjebne.
De langvarige forhandlingene mellom Sudan og Sør-Sudan i Addis Ababa har vært mer konstruktive den siste måneden og har ført til avtaler på flere viktige punkter. Det har imidlertid hersket tvil om partene har vært villige til å iverksette disse avtalene. Avtalen om ikke å krenke hverandres territorium har vært brutt flere ganger allerede. Annonseringen av et planlagt toppmøte mellom Sudans president Hassan Omar El-Bashir og Sør-Sudans president Salva Kiir Mayardit i Juba 3. april bragte forhåpninger om et større gjennombrudd og en generell forbedring av forholdet mellom de to landene. De siste dagers opptrapping har derfor kommet overraskende og på mandag utsatte Sudan møtet i Juba på ubestemt tid.
Vi mangler fortsatt kunnskap om hva som utløste kamphandlingene og hva partene ønsker å oppnå med dette. Det er fortsatt uklart om Sør-Sudan svarte på et større bakkeangrep fra regjeringshæren i nord eller om regimet i Juba brukte en mindre trefning som et påskudd for å gå inn i nord. Det er mye som tyder på at Sør-Sudan planla å gjennomføre en maktdemonstrasjon ved å gå inn og okkupere deler av oljeområdene nord for grensa. I så tilfelle ønsker Juba å sende et signal til Khartoum om å avstå fra bombetokter og andre grensekrenkelser.
Men det kan også tenkes at Sør-Sudan vil at framrykningen nordover skal være startskuddet for en mer generell offensiv for å styrte Bashirs regime i Khartoum. Regntida begynner imidlertid om få uker, og da vil størstedelen av de omstridte grenseområdene bli helt eller delvis uframkommelige. Videre framrykning vil trolig ikke bli mulig før neste tørketid, og et regimeskifte i Sudan må eventuelt i mellomtiden framprovoseres med politiske og økonomiske virkemidler.
Det som gjør denne situasjonen ekstra farlig er at utfallet av en direkte militær konfrontasjon mellom de landene er uvisst. Det er et utall av usikkerhetsmomenter som ingen kan forutsi viktigheten av. Militært er det vanskelig å vurdere det relative styrkeforholdet mellom Sudan og Sør-Sudan. Sudans regjeringshær regnes som best trent og utrustet. Men Sør-Sudan har en tallmessig overvekt på papiret, har rustet opp siden 2005 og blitt trent av blant annet USA og Storbritannia. Begge sider har styrker som har vært i krig før (også med hverandre).
Det er imidlertid to andre faktorer som gjør dette enda mer usikkert. For det første er det uvisst hva slags allierte Sør-Sudan kan regne med blant opposisjonen i nord, samtidig som det stilles det spørsmål ved moralen til soldatene i Sudans regjeringshær. For det andre er det usikkerhetsmomenter knyttet til nabolandenes reaksjoner på en eventuell storkonflikt mellom Sudan og Sør-Sudan.
Etiopia, Kenya og Uganda står i all hovedsak på Sør-Sudans side, selv om de alle, og særlig Etiopia, også har en sterk interesse av å ha et godt forhold til Khartoum. Egypt har stort sett vært en trofast alliert for Sudan, men dette kan ha endret seg etter revolusjonen. Støtte fra andre deler av den arabiske verden er også usikker. Kina har gjennom oljeinteressene blitt en viktig internasjonal partner for Khartoum, mens USA står sterkt på Sør-Sudans side. George Clooney’s siste ”stunt” viser noe av den dype interessen i USA for Sudan-spørsmålet. Dette skaper en situasjon hvor en full konflikt mellom Sudan og Sør-Sudan kan få regionale konsekvenser og trekke inn land langt utenfor Afrikas grenser.
Alene kan Norge gjøre lite med denne situasjonen. Norge har en langt mindre sentral rolle nå, enn da fredsavtalen i 2005 ble framforhandlet. Norske myndigheter må arbeide sammen med flere av landene omtalt ovenfor for å kunne ha gjennomslag. Fortsatt teknisk og økonomisk støtte til forhandlingene er også et viktig bidrag. Men det er ikke tvil om at det er lederne i Khartoum og Juba som må finne en løsning og som må ta på seg den jobben det er å selge uspiselige kompromisser til sine respektive støttespillere.
Selv om den alvorlige krisen i forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan blir løst, må vi imidlertid se i øynene at kombinasjonen av svake og udemokratiske statsstrukturer, militaristiske regimer og en samhandlingshistorie dominert av krig vil sørge for at de to landene i overskuelig framtid vil fortsette å ha et konfliktfylt forhold blottet for gjensidig tillit.