Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Tsjad

De siste årene har Tsjad hatt en enorm økonomisk vekst, som president Deby i stor grad har brukt på våpenkjøp og styrking av hæren. Vanlige folk har sett lite til rikdommen.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Helt siden slutten av 1960-tallet har det vært klart at Tsjad har store forekomster av olje. Men først fra slutten av 1990-tallet, etter innføringen av flerpartisystem og formelt demokrati, har internasjonale oljeaktører regnet Tsjad som politisk stabilt nok til å ta sjansen på å utvinne oljen. All oljeutvinning krever store grunnlagsinvesteringer, men i Tsjad måtte det i tillegg bygges en mer enn 1000 km lang oljeledning gjennom Kamerun og ut til kysten for å kunne selge oljen på det internasjonale markedet.

Oljetrumf mot Verdensbanken
Oljeledningen ble finansiert av det samme konsortiet som skulle utvinne oljen (Esso, Chevron, Petronas) i samarbeid med Verdensbanken. Verdensbanken skulle sikre internasjonal legitimitet til oljeutvinningsprosjektet i et land viden kjent for korrupsjon og dårlig styresett. Verdensbankens mål var at Tsjad skulle bruke store deler av oljepengene til utviklingsformål. Da oljen begynte å renne i oktober 2003, hadde president Deby etter påtrykk fra Verdensbanken signert et dekret som stadfestet at 80 prosent av oljeinntektene skulle gå til ulike utviklingsformål. I tillegg skulle det avsettes 5 prosent i et fond, à la det norske oljefondet, for bruk på fremtidige generasjoner.

Den største enkeltinvestering (i overkant av 4 milliarder dollar) med Verdensbankfinansiering i Afrika noen gang var et faktum. Men da investeringen var gjort, gikk president Deby fra å være den svake part i forhandlingene til å bli den sterkeste. Oljeledningen var der jo, og inntektene strømmet inn i mye større mengder enn beregnet på grunn av den høye oljeprisen. Etter en rekke brudd mellom Debys regime og Verdensbanken på grunn av at Deby brukte oljeinntektene på våpen heller enn skoler og sykehus, valgte Deby å tilbakebetale alt landet skyldte Verdensbanken i september 2008. Dermed kunne Deby og hans regime bruke oljeinntektene som de vil.

Militær styrke og svekket opposisjon
Deby foretrekker å bruke pengene på å styrke sin egen og landets sikkerhet heller enn å bygge skoler og sykehus, veier og brønner. Store deler av oljeinntektene går fortsatt med til våpenkjøp og styrking av hæren. Tsjad har de siste årene vært det landet i Afrika som kjøper mest våpen av Frankrike. Tsjad bruker mest penger på forsvar både regnet i forhold til bruttonasjonalinntekten (BNI) per innbygger og som andel av BNI til militære formål.

Deby bruker også oljepenger til å kjøpe opp politiske motstandere. Siden det siste kuppforsøket mot ham i februar 2008 har flere opprørsledere fått pengegaver og posisjoner av Deby. Enkelte har blitt ministre og noen har blitt presidentens spesialrådgivere, mens andre har fått gaver på alt fra noen hundre tusen kroner til millionbeløp. Også mange vanlige soldater blant opprørerne har fått tilbud om, og takket ja til, noen tusenlapper og jobb som soldat i den nasjonale hæren. Denne har vokst fra 25 000 mann til 80 000 mann på noen få år.

Lite utvikling for vanlige folk
Vanlige folk i Tsjad har sett lite til oljepengene. Noen få prestisjeprosjekter, som det nye mor-barn sykehuset i Ndjamena, er blitt bygd. Men fortsatt lever størstedelen av befolkningen i Tsjad uten tilgang til sykehus, uten stabil strøm, uten asfalterte veier i byene og mellom store byer, med overfylte og dårlige offentlige skoler og med lang vei å gå for å få tak i rent vann. Andelen som lever på under 2 dollar dagen har ikke gått nevneverdig ned i Tsjad siden 2003, på tross av enorme oljeinntekter. Forventet levealder i Tsjad er fortsatt under 50 år. FN plasserer Tsjad på 183. plass (av 189 land) på sin indeks over menneskelig utvikling.

Da Deby tok makten i et statskupp i desember 1990 håpet folk at innføringen av flerpartidemokrati skulle avløse det autoritære presidentveldet som hadde hatt makten i Tsjad siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960. Da president Deby vant sitt fjerde presidentvalg i 2011, svant håpet for den vanlige borger om at ”demokrati” kan bli en realitet så lenge Deby er president.

Avtale med Sudan
Deby endret grunnloven i 2005 slik at han kan stille som presidentkandidat så mange ganger han måtte ønske. Og ingenting tyder på at han ønsker å trekke seg tilbake. Han fremstår nå som militært sterkere enn noen gang. Men Deby og hans regime et også blitt en viktig samarbeidspartner for en rekke land som ønsker politisk stabilitet i Tsjad.

I januar 2010 signerte Deby og president El Bashir i Sudan en fredsavtale som har vist seg solid. Avtalen innebar at all sudanesisk støtte til opprørere i Tsjad skulle opphøre og tsjadiske opprørsledere utvises fra Sudan. Begge deler skjedde i løpet av 2010. Debys regime sluttet på sin side å støtte opprørere mot El Bashir i Sudan. I januar 2012 giftet Deby seg med datteren til en sudansk militærleder i et arrangert ekteskap med sikte på å styrke fredsavtalen mellom Tsjad og Sudan.

Støtte fra Frankrike og USA
Frankrike har støttet Deby i kuppforsøkene mot ham både i 2006, 2008 og 2009, som ledd i en gammel forsvarspakt landet underskrev med Tsjad i 1976. Frankrike har en stor permanent militærbase i Tsjad og driver militær etterretning i store deler av Sahel fra denne basen. Dessuten bruker Frankrike områder i Tsjad til å trene franske soldater som skal til Afghanistan. For å kunne fortsette med dette har Frankrike interesse av politisk stabilitet i Tsjad, og landet fortsetter derfor å støtte Deby.

USA er også interessert i politisk stabilitet i Tsjad, fordi landet er blitt en viktig oljeleverandør til USA. Dessuten er Deby imøtekommende overfor det amerikanske antiterrorinitiativet AFRICOM som har operasjoner i blant annet Sahel-regionen. USA er den største bilaterale bidragsyteren til internt fordrevne tsjadere på grensen til Darfur.

Med Sudan, Frankrike og USA som sikre støttespillere er det lite trolig at Deby blir styrtet fra makten, selv om han mistet en viktig politisk og økonomisk støttespiller da Libyas Qadhafi falt i oktober 2011. Den opprørsgrupperingen som nesten klarte å styrte Deby i februar 2008 er i dag (2012) oppløst. Flere av de tidligere opprørerne befinner seg i eksil i Qatar, Saudi-Arabia eller Frankrike med en dødsdom hengende over seg. Deby fikk dem nemlig dømt til døden in absentia for kuppforsøket i februar 2008. Sjansen for at Deby vil sitte som president i Tsjad i mange år fremover er derfor meget stor. Den største trusselen mot hans regime er mytteri innad i presidentgarden.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe