Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Togo

Togo er et vestafrikansk land vest for Benin, øst for Ghana og sør for Burkina Faso. Sør i landet danner lange sandstrender grensen mot Atlanterhavet, som tiltrekker seg turister fra hele verden. Politisk er Togo inndelt i fem nesten like store regioner, som ifølgeNational Action Plan for Adaptation (NAPA) også angir fattigdomsratene i landet: Togo er fattigere jo lenger nord i landet du kommer.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Togo eksporterer kaffe, kakao og bomull. I tillegg har landet gode mineralforekomster og produserer fosfat, jern, bauksitt og råmaterial til sement. FN rangerer Togo på 159. plass på sitt utviklingsindeks (HDI- Human Development Index), og landet er avhengig av støtte fra det internasjonale samfunnet.

Togo er et politisk ustabilt land, der opptøyer i forbindelse med valg er knyttet til manglende gjennomsiktighet og tillit. Landet ledes av en demokratisk valgt president, som tok over etter sin fars død. Opposisjonspartiene bestrider legitimiteten til valget, og den politiske ledelsen kommuniserer lite med folket. Utviklingspolitikk og -strategier er politiserte og nyter liten tillit. Gjenopptagelsen av samarbeidet med det internasjonale samfunnet har gitt nytt håp om at korrupsjonen i landet skal kunne forebygges.

Togo ble uavhengig fra Frankrike i 1960, men har sterke bånd til landet, og det offisielle språket er fransk. Blant de mange språkene som snakkes i landet, er Kabyè i nord og  Ewe i sør de mest fremtredende. Ifølge den siste folketellingen har Togo nesten seks millioner innbyggere.

Økonomiske forhold

Togo er blant verdens fattigste land. Valutaen er CFA franc. Levestandarden er lav, og minimumslønnen er CFA 35 000 i måneden, tilsvarende 75 amerikanske dollar. Handelsområder som Lomé bidrar til den nasjonale økonomiske veksten. Under den sittende presidenten har landet forbedret infrastrukturen, særlig veiene, for å styrke den økonomiske veksten. Imidlertid blir lite gjort for å motvirke korrupsjonen. Togo har et høyt nivå av gjeld, både internt og til utlandet. I 2014 etablerte regjeringen det togolesiske Revenue Office med oppgaven å hindre økonomisk svinn, men virkningene av dette arbeidet merkes lite i dagliglivet.

Den økonomiske liberaliseringen bidro til at det ble etablert flere banker og mikrofinansinstitusjoner, og utenlandskregistrerte firmaer ble invitert til å etablere seg i landet. Grunnet et lavt nivå av innenlandsk matproduksjon er Togo svært påvirket av importpriser.

På tross av dette har Togo potensiale for en sterk økonomisk vekst. En særlig viktig sektor er turisme, som utgjør om lag 11 prosent av bruttonasjonalproduktet. Imidlertid er sektoren drevet av opportunisiske og ikke-profesjonelle aktører.

Togo er medlem av en rekke økonomiske unioner, som den vestafrikanske økonomiske og monetære union (også kjent som West African Economic and Monetary Union og sitt franske akronym UEMOA) og sentralbanken for de vestafrikanske statene (The Central Bank of West African States eller Banque Centrale des États de l'Afrique de l'Ouest, BCEAO). En internasjonal flyplass knytter Togo til resten av verden.

Politiske utfordringer

Togo er et land i en overgangsfase. Den politiske makten har hvilt hos ett parti og en familie siden 1969.

Selv om landet i 1992 vedtok en grunnlov med 99,99 prosent av stemmene, kan den fremdeles endres av regjeringen til fordel for det styrende partiet. Endringer i grunnloven har gitt presidenten mulighet til å søke gjenvalg i en ubegrenset periode. Valget i 2015 var preget av opptøyer, der flere mennesker ble drept. Valgene i 2010 gikk roligere for seg.  

Den politiske klassen, både i regjerings- og opposisjonspartiene, er dominert av amatører, og det har vist seg vanskelig å utvikle klare visjoner for landets utvikling. Imidlertid er forsamlingsfrihet mulig under loven, og en rekke uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner har kunnet etablere seg, som takket være finansielt og faglig partnerskap har kunnet arbeide for å forbedre situasjonen i landet. Nasjonale og internasjonale NGO’er har gitt nytt håp for lokalsamfunn, som anser dem som mer lydhøre aktører for å ivareta deres hensyn.

Togos diplomatiske relasjoner er preget av sterke relasjoner til Tyskland, Frankrike og USA, som alle har ambassader i landet. De andre vestafrikanske landene har også utenriksstasjoner i Togo, som bidrar til å stimulere og påvirke Togos vekst.

Fordelingsproblematikk

I nyttårstalen i 2013 uttalte Togos statsoverhode at ”landets velstand er i hendene på en liten gruppe”. Dette alene viser til fordelingsproblemene i Togo. Mens lønningene til de lavere samfunnsklassene er så lave at de sliter med å forsørge seg selv, lever en liten del av befolkningen i overflod. Dette kan forklares med at styresmaktene knapt står til ansvar for skattebetalerne. Offentlig fordeling av goder er en av grunnene til at Togo ble etablert som en republikk. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe