Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Tanzania

Hundre dager inn i sitt presidentembete har John Magufuli skapt mange overskrifter. Populær symbolpolitikk som å sparke korrupte havnemyndigheter og ineffektive sykehusdirektører, samt nekte statsansatte å bruke penger på utenlandsreiser, står i kontrast til et tøffere klima for blant annet medier og diplomater. Tanzania er et av kontinentets mest populære turistmål som kan vise til formidabel økonomisk vekst de siste årene. Fallende råvarepriser kan imidlertid bremse noe av veksten i 2016. Medaljens bakside er korrupsjon og fattigdom. Halvparten av de 41 millionene innbyggere lever på under én dollar dagen. 

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Økonomi      

Tanzania har en imponerende vekstrate for et land uten oljeinntekter. Landbruket er fortsatt Tanzanias viktigste næringsvei. Daværende president Jakaya Kikwete lanserte i 2009 programmet ”kilimo kwanza”, på norsk ”landbruket først”, som har forsøkt å gjøre mer butikk av landbruket, foreløpig uten å ha skapt en ”grønn revolusjon”. Tanzania er også en betydelig gulleksportør, og det letes etter olje og gass langs kysten. I februar 2012 meldte Statoil om et stort gassfunn i deres lisensområde utenfor Mtwara, og siden har det blitt annonsert flere betydelige funn. Planen er å bygge en LNG-fabrikk (flytende naturgass) som skal gjøre det mulig å eksportere gassen. Men til internasjonale selskapers store frustrasjon er prosessen blitt forsinket av myndighetenes håndtering av spørsmålet om hvor fabrikken bør ligge. Fallende oljepris gjør også at oljeselskapene vurderer ekstra nøye om de vil satse på et LNG-anlegg som er priset til over 160 milliarder norske kroner. Om selskapene skulle bestemme seg for å investere, vil dette på lengre sikt bety mye for Tanzanias økonomi.

Selv om Tanzania hadde en økonomisk vekst på 7,3 prosent i 2013, er landet et av verdens fattigste. Det ble rangert som nummer 159 av 187 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) i 2014. Halvparten av befolkningen lever på under én dollar dagen, og rask befolkningsvekst gjør kampen mot fattigdom vanskeligere. De største utfordringene er knyttet til økende underskudd og problemene med å dekke poster på statsbudsjettet. Tanzania har lenge vært en stor mottaker av bistand, som i årsskiftet 2014/2015 utgjorde 14,8 prosent av budsjettet. Donorer har imidlertid vært skeptiske til dårlig styresett og manglende korrupsjonshåndtering - og dermed holdt tilbake bistand. Særlig har den omfattende Tegeta Escrow Account-skandalen, som involverte flere i regjeringen og i institusjoner som Tanzania Revenue Authority samt dommere, vekket bekymring. I budsjettet for 2015/2016 forsøker regjeringen å gjøre seg mindre avhengig av utenlandsk bistand for å fokusere mer på lokale kilder og kommersielle lån. Landets økonomiske situasjon lider under mangler i infrastrukturen: Dårlige veier, overbelastede havner og hyppig strømrasjonering, noe som også hemmer offentlige tjenestetilbud. Energiprosjekter har ofte vært forbundet med korrupsjon i Tanzania, og i forbindelse med en kontrakt med Independent Power Tanzania Limited (IPTL) beskyldes toppolitikere for å ha stjålet mer enn 120 millioner dollar fra sentralbanken.

Politikk         

På fastlandet sitter Chama Cha Mapinduzi – revolusjonspartiet - enda med makten, etter at John Magufuli gikk av med seieren i 2015 mot opposisjonskoalisjonen UKAWA (58.5 prosent mot 40). Etter at CCMs tidligere statsminister Edward Lowassa tapte presidentkandidat-nominasjonen i eget parti gikk han over til opposisjonen og stilte som deres presidentkandidat. Magufulis administrasjon har så langt fokusert mye på å gjøre godt på løfter om endring som ble gitt til folket i valgkampen (som for eksempel gratis utdannelse, og begrensninger av statsansattes tjenestereiser). Dette har resultert i Twitter-hashtags som ”WhatwouldMagufulido”, men kritikerne etterspør dypere strukturelle endringer, der korrupsjon og sterkere institusjonsbygging håndteres. Magufuli har nylig (januar 2016) gjort seg upopulær hos det internasjonale samfunn i Tanzania, da hans administrasjon har pålagt dem rapporteringsansvar for når og hvem de møter i politiske møter med tanzanianere. Videre har utenlandske diplomater fått beskjed om å søke om tillatelse i forkant av interne reiser og for møter med lokale politikere.

CCM utfordres stadig av de andre partiene på temaer som energi og korrupsjon. I en lovet grunnlovsrevisjon var unionsspørsmålet med Zanzibar et sentralt tema. Warioba-kommisjonen som gjennomførte grunnlovshøringer rundt om i landet, anbefalte en tredelt regjeringsstruktur (Tanganyika, Zanzibar og en felles for unionen), mot de nåværende to regjeringer (Zanzibar og Unionen). Den nåværende strukturen ble imidlertid videreført i grunnlovsforslaget etter en avstemningsprosess som er blitt sterkt kritisert av opposisjonskoalisjonen UKAWA (bestående av CUF (Civic United Front), Chadema (partiet for demokrati og utvikling), NCCR-Mageuzi (The National Convention for Construction and Reform), og NDL (National League for Democracy). Denne koalisjonen avtalte å stille med en felles kandidat til valget i 2015, og de representerte dermed en seriøs motstander til CCM. UKAWA har også annonsert at de vil boikotte grunnlovsavstemningen om forslaget og får støtte av Warioba-kommisjonen. Folkeavstemmingen skulle opprinnelig vært holdt 30. April 2015, men grunnet store problemer med velgerregistreringen har dette blitt utsatt på ubestemt tid.

Svekkelsen av CCM har medført et mer reelt flerpartidemokrati, noe som også kan styrke fagforeninger og det sivile samfunn. Samtidig har regjeringen tatt diverse grep for å begrense muligheten til å kritisere CCM (se under). Stemningen mellom opposisjonskoalisjonen og CCM i parlamentet har vært svært opphetet, og i januar 2016 annonserte CCM at parlamentsdebattene ikke lenger vil bli sendt direkte på TV. Opposisjonen kritiserer dette på det sterkeste.

Zanzibar har siden gjeninnføringen av flerpartivalg i 1992 vært preget av politisk uro rundt valgtider. En langvarig freds- og forsoningsprosess mellom regjeringspartiet CCM og det liberale opposisjonspartiet Den forente borgerfronten (CUF) endte med et overveldende flertall i en folkeavstemning om etablering av en samlingsregjering i øygruppen. Etter valget i oktober 2015 annonserte CUF at de hadde vunnet valget med 53 prosent av stemmene (mot CCMs 47) – basert på de offisielle opptellingslistene ved hver velgerstasjon. Etter å ha annonsert 31 av 54 valgkretser (hvor det så ut som om CUF kom til å vinne), avlyste Zanzibars valgkommisjon (ZEC) valget – med begrunnelsen uregelmessigheter og behov for gjenvalg. Dette har blitt sterkt kritisert internasjonalt, og USA truer med å tilbakeholde 472 millioner dollar i bistand på grunn av dette. CCM Zanzibar har annonsert gjenvalg 20. mars, og CUF har uttalt at de kommer til å boikotte valget. Magufuli har sagt at dette er en sak Zanzibar må håndtere selv.

Menneskerettigheter og pressefrihet

Den tanzanianske regjeringen har i økende grad slått ned på demonstrasjoner og snevret inn friheten til å samles på offentlig sted. Paragraf 20 i grunnloven slår fast at det er full forsamlingsfrihet, men politiet kan nekte demonstrasjoner med henvisning til opprettholdelse av ro og orden. Politiet kritiseres for å benytte seg av denne muligheten også i tilfeller uten hjemmel. FN og giverland har etterspurt uavhengige instanser som kan undersøke klager og holde politiet ansvarlig.

I pressefrihetsindeksen til Reporters Without Borders ligger Tanzania på 75. plass av 180 land i 2015 (mot 69. plass i 2014). Nye tendenser lover ikke godt: Regjeringen har innført seks nye lover som gir grunn til bekymring (blant annet en statistikklov og en lov om nettkriminalitet). Disse lovene gir rom for å kneble mye av den offentlige kritikken av regjeringen. En av paragrafene har for eksempel gjort det ulovlig å publisere det de mener er ”misvisende” statistikk eller data. Øst-Afrikas regionavis ###i/i### ble forbudt, men har siden blitt tillatt igjen, mens en annen avis – Mawio – ble forbudt i januar 2016. I tillegg har de benyttet lovverket for å anklage opposisjonspolitikeres bruk av blant annet sosiale medier, særlig etter valget i 2015.

Framtidsutsikter

Utfallet av situasjonen på Zanzibar vil bli svært vesentlig for Tanzania. Videre vil Magufulis videre planer være interessante, hvor han vil kunne vise om han også er villig til å tak i dypere problemer i tanzaniansk politikk, som korrupsjon. Uttalte fokusområder har vært godt styresett og transparency, men med tendensene administrasjonen viser så langt vedrørende tale – og pressefrihet tyder mye på det motsatte. Med potensielle inntekter fra betydelige gassfunn vil det trolig bygges bedre infrastruktur. Om Tanzanias fattige får ta del i veksten gjenstår å se.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe