Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Sudan

Konflikten mellom Sudan og Sør-Sudan, som skilte lag i 2011, har eskalert etter atskillelsen på grunn av kamp om olje. En rekke sammenstøt i de omstridte grenseområdene har brakt de to erkefiendene på randen av ny krig. De to landene har i lengre tid kranglet om oljeinntekter og avgifter for bruk av en oljeledning som går gjennom Sudan. Striden fikk Sør-Sudan til å stanse oljeproduksjonen, og begge landene mistet dermed vitale oljeinntekter. For første gang siden fredsavtalen, som markerte slutten på Afrikas lengste borgerkrig, angrep sudanske bombefly mål i Sør-Sudan.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Sudan har en kompleks og konfliktfylt politisk historie. Siden Sudan ble uavhengig i 1959 har landet vært herjet av borgerkrig og interne konflikter. Den sørlige delen av landet har blitt politisk og økonomisk marginalisert av den herskende arabiske og muslimske eliten i Khartoum, til tross for at to tredeler av landets oljerikdom er å finne i sør.

Borgerkrigene i Sør-Sudan har blant annet stått om retten til selvstyre og medbestemmelse over forvaltning av landets økonomiske verdier. Den første borgerkrigen endte i 1972, men brøt ut igjen i 1983. En sentral årsak var myndighetenes ønske om å innføre islamsk lov – Sharia – i hele Sudan. Den andre borgerkrigen brøt ut i 1983. Sammen med hungersnød resulterte den i mer enn fire millioner mennesker på flukt og mer enn to millioner dødsfall over en periode på 22 år.

På randen av ny krig?
Fredsavtalen, Comprehensive Peace Agreement (CPA), ble signert av det regjerende National Congress Party (NCP) i nord og opprørsbevegelsen i sør, Sudan Peoples’ Liberation Movement(SPLM). Fredsavtalens mål var å avslutte borgerkrigen, utvikle demokratisk styresett og få til en deling av landets oljeinntekter. Fredsforhandlingene ble oppmuntret av et konsortium av internasjonale aktører og giverland, deriblant Norge. NCP og SPLM ble enige om en overgangsperiode på seks år med nasjonale valg og folkeavstemning om selvstyre for Sør.

Sudan gjennomførte i april 2010 sitt første valg på 24 år som et ledd i fredsavtalen. Det islamistiske partiet NCP, som kom til makten ved militærkupp i 1989, gikk av med seieren i det omstridte valget, et valg opposisjonen i landet ikke godkjente. Omar Al-Bashir, som er ettersøkt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Darfur, ble gjenvalgt som president. I januar 2011 stemte nesten 98 prosent av velgerne for selvstendighet for Sør-Sudan med Salva Kiir Mayardit som president. Siden Sør-Sudans uavhengighet har det blitt utkjempet kamper mellom Sudan og Sør-Sudan i grenseområdene, nærmere bestemt i provinsene Sør-Kordofan og Blå-Nilen.

Flere væpnede konflikter
Borgerkrigene mellom Khartoum og væpnede grupper i Sør (1955-1972 og 1983-2005) har fått mesteparten av oppmerksomheten i historiebøkene, men Sudans interne konflikter er ikke begrenset til sør i landet. Det har vært flere væpnede konflikter i Øst-Sudan, i Darfur og i Nuba-fjellene med regjeringsstyrker eller med militsgrupper som har myndighetenes støtte. Årsakene er flere og sammenvevde, og inkluderer konkurranse om politiske og økonomiske ressurser (både olje og land), samt etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer. Væpnet konflikt brøt ut i den vestlige regionen Darfur i 2003, da regjeringsstyrker ble angrepet av opprørsgruppene Sudan Liberation Movement/Army (SLM/A) og Justice and Equality Movement (JEM). Det anslås at bortimot 2 millioner mennesker ble sendt på flukt og at flere hundre tusen er døde som følge av konflikten.

Fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union (AU), samt FN-operasjonen UNAMID, har ikke klart å stabilisere Darfur. En fredsavtale ble undertegnet i 2006, men ble bare signert av én fraksjon av én opposisjonsgruppe. Avtalen forverret konflikten ytterligere heller enn å skape fred.

President siktet for krigsforbrytelser
Sudans president Omar al-Bashir ble i juli 2008, som første sittende president, siktet for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Straffedomstolen hevder å ha bevis for at presidenten er direkte ansvarlig for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Darfur. Siktelsene inkluderer systematisk voldtekt av kvinner og barn som et ledd i krigføringen. I mars 2009 utstedte domstolen en arrestordre på al-Bashir. Sudans presidents umiddelbare respons på arrestordren var å kaste ut 13 internasjonale humanitære organisasjoner som arbeidet i Darfur fra landet. Væpnet konflikt, dårlig infrastruktur og utkastelse av internasjonale organisasjoner har kronisk hindret levering av humanitær bistand til berørte befolkninger i dette konfliktområdet. Darfur blir beskrevet som en av verdens verste humanitære katastrofer.

Millioner lever i fattigdom
Årevis med krig og underutvikling har hatt stor innvirkning på Sudans økonomi. Landet er rammet av høy analfabetisme, barneekteskap og omskjæring av kvinner er utbredt. Mødre- og spedbarnsdødelighet er høy. Svak infrastruktur, spesielt i konfliktområder, samt stor gjeld, er andre forhold som bremser utviklingen. Olje har vært den fremste årsaken til Sudans økning i bruttonasjonalprodukt (BNP) siden landet begynte å eksportere olje i 1999. Etter at fredsavtalen ble undertegnet, anslo Sudans energiminister landets oljereserver til å være rundt 700 millioner fat. Det siste tiåret har det vært oppsving i økonomien på grunn av økninger i oljeproduksjonen, høye oljepriser, og betydelige tilsig av utenlandske investeringer til landet, særlig fra Kina og Gulf-statene.

Sør-Sudans uavhengighet har snudd hele oljeindustrien på hodet. Sudan mistet 75 prosent av sine oljereserver etter at den sørlige delen av landet ble en selvstendig stat. Tidligere var det Khartoum som styrte produksjonen, blant annet i tett samarbeid med Kina. Nå kjemper Sudan for å opprettholde økonomisk stabilitet, fordi oljeinntektene fremover vil dekke en langt lavere andel av landets behov for hard valuta og inntekter på budsjettet.

Bombeangrep i grenseområdene til tross, Norge forsetter å bistå både Khartoum og Sør-Sudans hovedstad Juba med å bygge opp en god oljeforvaltning. Nærmere 40 millioner norske bistandskroner gikk til dette i 2012.

Stigende matvarepriser og protester i Khartoum
Rundt 80 prosent av Sudans arbeidsstyrke er ansatt i jordbruksproduksjon som utgjør en tredel av BNP. Landbrukssektoren er imidlertid sårbar. Avlingene er i stor grad betinget av nedbør, og tørke kan være et vesentlig problem. Sudan innførte i 2011 en ny valuta i forbindelse med Sør-Sudans løsrivelse, som fortsatt kalles sudanske pund. Men etter Sør-Sudans løsrivelse i juli 2011 har verdien av valutaen falt drastisk. Sudan står også overfor økende inflasjon på grunn av mangelfull tilgang på utenlandsk valuta i landet.

Konsekvensene av den økonomiske situasjonen er stigende matvarepriser, noe som har ført til en rekke protester i Khartoum de siste månedene. Pågående konflikter i flere deler av landet, mangel på grunnleggende infrastruktur i store områder, og avhengigheten av olje gjør at store deler av befolkningen fortsatt vil leve under fattigdomsgrensen i årene som kommer.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe