Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Somalia

Somalia er i dag mest kjent for en borgerkrig som har pågått siden 1988, og for terrorvirksomheter knyttet til den Al Qaida-støttede gruppen Al Shabaab. Landet var uten sentralregjering helt siden president Mohammed Siad Barre ble kastet i 1991 frem til august 2012, da landet fikk ny nasjonalforsamling, ny president og en midlertidig grunnlov. Håpet er at en ny grunnlov skal revideres gjennom folkeavstemning innen 2016.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Bakgrunnen for den langvarige konflikten er at de rivaliserende klanlederne som kastet president Siad Barre og hans militærstyre, ikke klarte å enes om en felles ledelse. Den somaliske befolkningen kan deles inn i fire hovedklaner, som igjen er delt opp i en rekke underklaner og hundrevis av småklaner. Forholdet mellom de forskjellige klanene preges av stadig rivalisering og anses som den viktigste årsaken til den politiske maktkampen som har pågått i landet de siste 20 årene.

 Politiske prosesser og valg

Etter måneder med politisk krangling mellom toppledere i overgangsregjeringen, inngikk daværende president og talsmann i parlamentet en avtale om å utsette presidentvalget som opprinnelig skulle holdes i 2011, til året etter. I denne avtalen, som ble inngått i Kampala, ble partene enige om et veikart der de ville forberede befolkningen på et presidentvalg og få slutt på overgangsperioden.

Som en del av det offisielle "Veikartet",  møttes politiske ledere i den nordøstlige byen Garowe i februar 2012 for å diskutere post-overgangsordninger. Etter omfattende overveielser deltok regionale aktører og internasjonale observatører i en konferanse som endte med en avtale signert av de regionale lederne der de ble enige om en felles politisk struktur. Den 23. juni 2012 godkjente de regionale lederne et utkast til grunnloven. Nye parlamentsmedlemmer ble nominert av den nasjonale konstituerende forsamling og tatt i ed i Mogadishu.

Den nye ledelsen

Presidentvalget i 2012 ble foretatt i to runder. Fire presidentkandidater kom videre til andre valgrunde, hvorav to valgte å gi seg. Dermed sto valget mellom lederen av overgangsregjeringen, Sheikh Sharif Ahmed, og Hassan Sheikh Mohamud, en relativ ukjent akademiker. Mohamud seiret, og valget var et tydelig signal om at nasjonalforsamlingen ønsket en endring.

Mohamud er tilhenger av en føderalstat og har varslet et skifte når det gjelder forholdet mellom Somalia og det internasjonale samfunnet, ved å gå inn for å styrke somalisk eierskap. Han utpekte den politiske nykommeren Abdi Farah Shirdon Saaid til statsminister, og de fire hovedklanene (Hawiye, Darood, Dir og Digil-Mirifle) samt småklanene er representert med to statsråder hver.

Den nye grunnloven

Den midlertidige grunnloven, som trådte i kraft 1. august 2012 slår fast at Somalia er en føderalstat. Dermed kan to eller flere regioner danne egne stater. Som et resultat av dette har tre ny stater blitt etablert, i tillegg til Puntland som ble etablert i 1998 og Somaliland som erklærte selvstendighet i 1991. Regionen Khatumo, som erklærte seg som ny stat i 2012, er imidlertid ikke anerkjent av den nye regjeringen. Denne statsmodellen ble jobbet fram gjennom flere år og er meget omdiskutert, men sies å passe godt for et land som mangler nasjonale institusjoner og hvor tradisjonelle klanstrukturer har overtatt det meste av statens funksjoner. Somalia fremstår i dag som et lappeteppe av delvis selvstyrte områder. Andre viktige momenter i den nye grunnloven er at det skal etableres en sannhets- og forsoningskommisjon, og at befolkningen skal ha rett til utdanning til og med videregående skole.  Under den lange borgerkrigen ble skolene privatisert, noe som betyr at kun de med penger har kunnet ta utdanning.

Grunnloven forbyr dessuten omskjæring av kvinner. En undersøkelse utført av helsemyndighetene i Somalia, viser at 96 prosent av somaliske kvinner har gjennomgått omskjæring, og en undersøkelse utført av UNICEF viser at 98 prosent av disse har gjennomgått en type 3-omskjæring, som betyr at hele den ytre delen av kjønnsorganet er fjernet. Også en overordnet erklæring om at alle har samme rettigheter uansett klantilhørighet og religion vil, i teorien, innebære store endringer for kvinners situasjon.

Et siste viktig moment i den nye grunnloven er at konflikter med nabolandene, Kenya og Etiopia, skal løses på en fredelig måte. Dette kan bidra til en stabilisering av Afrikas horn.

Den nye politikken

Forventningene til den nye regjeringen var store, men den kapasitet var svært lav. Det internasjonale samfunnet er mer enn villig til å støtte gjenoppbyggingen av Somalia, men faren er at dette lett kan føre til at det internasjonale samfunnet dikterer landets politikk. Presidenten har lagt fram en sekspunktsplan som består av politisk stabilisering, nasjonal enhet, økonomisk gjenoppbygging, fredsbygging, levering av basistjenester samt bedring av Somalias internasjonale forbindelser. I tillegg har statsministeren lansert en antikorrupsjonspolitikk.

Levering av kortsiktige basistjenester må imidlertid stå sentralt, siden 43 prosent av befolkningen har mindre enn 1 dollar dagen å rutte med. 1,4 millioner er internt fordrevne, og ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har omtrent 670 000 mennesker flyktet til nabolandene. Sultkatastrofer er et tilbakevendende problem, og det er mangel på drikkevann til både mennesker og buskap. Halve befolkningen har ikke tilgang til egnede sanitæranlegg.

Al Shabaab og sikkerhetssituasjonen i landet

Al Shabaab, eller “ungdommen” på arabisk, er den største militante organisasjonen i Somalia. Gruppen, som utgjør den tidligere militante delen av alliansen av islamske råd, Islamic Court Union (ICU), ble etablert i 2003  Innen 2008 klarte de å ta kontroll over store deler av sentrale og sørlige deler av landet. Selv anser de seg som forkjempere av lov og orden, og tar avstand fra piratvirksomhetene som herjer i Sentral-Somalia og Puntland. Denne virksomheten anses som anti-islamsk. Videre betrakter de AMISOMs (African Union Mission in Somalia) tilstedeværelse som en okkupasjon. Dermed retter de sine angrep mot den afrikanske unions fredsbevarende tropper, somaliske sikkerhetsstyrker og politiske mål i Mogadishu.

Den nasjonale hæren og AMISOM på sin side, har de siste årene lansert flere angrep mot Al Shabaab og frigjort de største byene, blant annet Kismaayo, Marka, Barawe og Barawe, som alle er viktige for terrorgruppen. 

Til tross for denne positive fremgangen, gjennomfører Al-shabaab fortsatt terrorangrep rettet mot både regjeringsbygg og sivile områder for å skape ustabilitet og kaos, og de utgjør en trussel mot nabolandene. I det senere har de tatt i bruk en sabotasje- og nålestikktaktikk, der de har vist seg svært effektive. Gruppen har således angrepet mange antatte AU-allierte både i Somalia og i nabolandene.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe