Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Sør-Afrika

Korrupsjonsanklager mot president Zuma, Marikana-massakren og Mandelas bortgang kastet skygger over det nye Sør-Afrikas 20-årsjubileum i 2014 og preget valget samme år. Regjeringspartiet ANC sikret valgseieren nok en gang, men opposisjonen styrket sin posisjon i viktige byregioner. Alternative krefter forsøker å reposisjonere seg og utfordre eliten i og rundt ANC. De vil ikke lykkes om de ikke klarer å linke prosjektet til innbyggernes hverdagsutfordringer.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Tiden før og etter at Jacob Zuma ble gjenvalgt som ANCs leder i 2012 og som president i 2014, har vært urolig. Lokale protester og en rekke streiker fikk et tragisk utfall da politiet drepte 34 streikende gruvearbeidere i Marikana. Det har vært slåsskamper i parlamentet, inkludert utkastelse av opposisjonspartiet Economic Freedom Fighters (EFF). På toppen av det hele har det vært en opptrapping av fremmedfiendtlige angrep på innvandrere.

Hendelsene har skjedd i en tid med svak økonomisk vekst og svært lav politisk tillit. ANC-regjeringen har riktignok bygd hus og skaffet vann og elektrisitet, men etterspørselen er større enn tilbudet. I tillegg er landet inne i en alvorlig energikrise som kan få store ringvirkninger. Samfunnet preges av høy ulikhet, arbeidsløshet og utbredt fattigdom, samtidig som apartheids gamle raseidentiteter fortsatt ulmer under overflaten. Korrupsjon beriker en liten elite og hindrer effektiv tjenesteyting. Uavhengige institusjoner har også opplevd økende politisk press.

Sør-Afrika og Afrika

En rekke angrep på afrikanske innvandrere våren 2015 førte til nye diskusjoner om Sør-Afrikas forhold til – og posisjon i – Afrika. Innvandringen har økt parallelt med at arbeidsledigheten har steget til skyhøye nivåer, som har skapt et voldsomt press på sosiale tjenester. Innvandrere beskyldes for kriminalitet og for å ta jobbene fra lokalbefolkningen.  Myndighetene blir beskyldt for å bygge oppunder fremmedfrykten gjennom innvandringspolitikken og negativ ladet retorikk.

Selv om høy arbeidsledighet og ulikhet danner et viktig bakteppe for angrepene, må de også forstås i lys av nasjonsbyggingsprosjektet som har pågått siden 1994. Flere mener Sør-Afrika har tippet over i en sjåvinistisk nasjonalisme. Sør-Afrika trenger en refleksjon om nasjonsbyggingen og regnbuemyten, samtidig som det er nødvendig med et oppgjør med en identitetstenkning om «oss» og «de andre», en høyst levende arv fra apartheidtiden. Men å appellere til ideen om regnbuenasjonen og nabolandenes støtte i frigjøringskampen er ikke nok til å skape langsiktige løsninger. En lærdom fra de fremmedfiendtlige angrepene i 2008 var at man må jobbe med lokale organisasjoner og andre aktører i lokalsamfunnene.

Den politiske kampen om ANC og om byen

ANC sikret seg nok en valgseier i 2014 med over 60 prosent av stemmene. Valgresultatet synliggjorde likevel noen interessante endringer som tyder på at lokalvalgene i 2016 først og fremst vil bli en kamp om kontrollen i byene. ANC har sterk støtte på landsbygda, men partiet gikk tilbake i de to viktigste provinsene, Western Cape (Cape Town) og Gauteng (Johannesburg).  Democratic Alliance (DA) klarte ikke å overta Gauteng, men påførte ANC et sviende tilbakeslag, godt hjulpet av Economic Freedom Fighters (EFF). DA opprettholdt også sin posisjon i Western Cape. Selv om DA sliter med å få fotfeste blant svarte og fattige, kan det bli det foretrukne partiet for en voksende urban middelklasse. Samlet kan de styrkede opposisjonspartiene, DA på den ene siden og de radikale, populistiske EFF på den andre siden, endre den politiske dynamikken.

Med Julius Malema i spissen sikret EFF over 6 prosent av stemmene i 2014. EFF anklages for å bruke parlamentet som en teaterscene for sin populistiske politikk og for ikke å følge demokratiske og parlamentariske spilleregler. Det toppet seg i februar 2015. EFF ble kastet ut av parlamentet med vold etter å ha brukt Zumas tale til nasjonen som anledning til (igjen) å kreve svar om når Zuma vil betale tilbake statlige midler som urettmessig ble investert i oppgraderingen av hans hjemsted, Nkandla.

Tidligere utbryterpartier fra ANC har lidd en ublid skjebne, blant annet fordi de forble lite annet enn elitistiske prosjekter uten forankring på grasrotnivå. Malema og EFF har klart å utnytte den økende misnøyen med ANC, men sliter allerede med interne konflikter. Hvorvidt EFF overlever neste valg vil avhenge av om de klarer å kombinere massemobilisering med sin nye rolle i parlamentet og provinsforsamlingene, og ikke minst hva som kommer av alternativer på venstresiden.

Protestpolitikk og en ny demokratisk front

Et nytt venstrevridd alternativ ser ut til å vokse fram etter en opprivende splittelse i fagbevegelsen COSATU (Congress of South African Trade Unions), som også har lange tråder inn i – og konsekvenser for – rivalisering og spenninger i ANC. Den mektige organisasjonen NUMSA (National Union of Metalworkers of South Africa) frasto fra å mobilisere for ANC i forkant av valgene i 2014, og ble senere samme år ekskludert fra COSATU. NUMSA jobber nå for å etablere en ny forent demokratisk front med allierte innenfor sosiale bevegelser, med mål om å bygge opp et nytt politisk parti på sørafrikansk venstreside.

NUMSAs initiativ kommer i kjølvannet av protester som har spredt seg til byer over hele landet. Protestene skiller seg fra tidligere mobiliseringsinitiativ, som var bedre organisert og med tydeligere lokale og nasjonale nettverk. Protestbølgen er blitt beskrevet som protester mot manglende tjenesteyting, og de blir også sett på som tegn på ‘de fattiges revolusjon’. Men protestene inngår også i større politiske prosesser i sivilsamfunnet og kan også til en viss grad påvirke partipolitikken. Hendelser som tilsynelatende oppstår spontant, skjer ofte etter forgjeves forsøk på å få lokale myndigheter i tale.

Politisk krise med et glimt av håp

Det er mye som har gått galt i regnbuenasjonen, men en skal være forsiktig med å tegne et ensidig bilde av et land på vei utfor stupet. Et nytt parti med forankring i fagbevegelsen kan bli en reell konkurrent om ANCs kjernevelgere. Dette kan endre det partipolitiske landskapet så vel som det pågående maktspillet mellom ulike krefter internt i ANC. Det er grunn til å være bekymret for bruk av vold mot folkelige protester, aktivister og politiske motstandere. Men det finnes fortsatt et politisk handlingsrom der innbyggere og organisasjoner kan uttrykke misnøye og kritikk, og der de kan mobilisere og organisere.

Sørafrikansk politikk er full av ukjente faktorer, og kampen om ANCs sjel – og Sør-Afrikas demokrati – er ikke over. Endringene som kan skimtes i valgresultatene fra 2014, kan gi grobunn for et langt mer spennende valg når sørafrikanerne igjen går til urnene i 2016 og i 2019. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe