Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Rwanda

FNs medlemsstater anerkjente i 2014 massakrene i Rwanda i 1994 som folkemord, etter 20 års ventetid. To tiår etter folkemordet markerer Rwanda seg som en relativt velorganisert og sosioøkonomisk fremgangsrik afrikansk stat som kommer til å oppnå flere av FNs tusenårsmål innen utgangen av 2015. Prisen å betale for fremgangen er president Paul Kagames svært autoritære regime. Politiske analytikere har begynt å stille spørsmål ved hvorvidt Kagame frivillig kommer til å gi fra seg makten etter valget i 2017.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Politisk situasjon

Rwanda har gjennomgått en fundamental omstilling siden den blodige våren i 1994, der 800 000 menneskermistet livet i en 100-dager lang massakre rettet hovedsakelig mot den etniske tutsi-gruppen i landet. Rollen til presidenten er sentral for til å forstå Rwanda anno 2015. Paul Kagame har mer eller mindre sittet ved roret siden folkemordet i Rwanda og har i to tiår preget hele landets politiske oppbygging. Han blir omtalt som en “visjonær” statsleder - berømmet for å være progressiv og ikke-tolerant overfor korrupsjon. På 2000-tallet har president Kagame profilert landet som “Afrikas Singapore” og posisjonert landet som en progressiv og velstyrt afrikansk nasjon. Presidentensmotto er ”ett Rwanda, ett folk, en fremtid”, og etniske motsetninger blir under Kagames og hans regjeringsparti Rwandan Patriotic Fronts (RPF) regime tiet ihjel: I deres “enhetspolitikk” skal ingen identifiseres som hutu eller tutsi, men som rwander.

Samtidig fungerer enhetspolitikken også som et skalkeskjul for forfølgelse av Kagames politiske opponenter. Human Rights Watch og Amnesty er blant aktørene som har dokumentert drap, forsvinninger, fengslinger og spionasje på politiske motstandere både innenfor og utenfor landegrensene. Et ikke ubetydelig antall nære medarbeidere av Kagame har brått hoppet av og flyktet fra landet de siste årene etter å ha røket uklar med presidenten. Flere karakteriserer situasjonen i hjemlandet som diktatorisk, med Kagames familie i sentrum av en stadig rikere og mektigere elite som ikke ønsker reelt demokrati.

Myndighetene i Rwanda involverer seg aktivt i kontroll av ikke-statlige organisasjoner. Dette er blant annet for å sikre at ikke de etniske skillelinjene og fiendebildene fra folkemordet på ny vokser frem.Baksiden av dette er imidlertid at sivilsamfunnet er under press, fordi mange frykter infiltrering og represalier fra myndighetene. I tillegg er pressefriheten under sterk internasjonal kritikk. På tross av ny lovgivning de siste årene for å øke åpenheten og pressefriheten i landet har Rwanda siden 2011 falt fem plasser på Reporters Without Borders’ pressefrihetsindeks, til nummer 161 i 2015. I tillegg dominerer regjeringspartiet RPF det meste av mediebildet. Det er lite spredning i meningsutvekslinger, som skyldes både sterk sensur og selvsensur. Det fikk internasjonal oppmerksomhet da BBCs Kinyrwandiske sendinger ble stoppet i 2014, grunnet anklager om “fornektelse av folkemord”.

Internasjonale relasjoner

2014 markerte 20 år siden folkemordet i Rwanda. Dette ble markert med en tre måneders nasjonal sørgeperiode, samt FNs offisielle anerkjennelse av folkemordet. Etter flere år med forsiktig oppmykning av diplomatiske forhold mellom Frankrike og Rwanda ble relasjonene straks mer anstrengt da president Kagame kom med kraftig kritikk mot både Frankrike og Belgia for å ha deltatt direkte i forberedelser til og gjennomføring av folkemordet og for å ha gjort for lite i å redde liv. Som respons på kritikken uteble Frankrikes utenriksminister fra minneseremonien i Kigali.

Et av de mest betente temaene for Rwanda    internasjonalt er anklagene om forfølgelser og spionasje av rwandiske borgere i eksil. Noe som også har preget årene 2014-2015 er at FN-eksperter i 2012 dokumenterte at Rwanda støttet rebellgruppen M23 militært i sin kamp mot den kongolesiske hæren i det østlige Kongo. Rebellgruppen er anklaget for krigsforbrytelser og massevoldtekter.

Rwanda lyktes allikevel å velges inn i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2013-2015, selv om flere vestlige diplomater så på det som uheldig i lys av anklagene mot Kagames regime. Landet har i løpet av sin periode i Rådet gjentatte ganger blitt anklaget for å støtte den beryktede M23-militsen, noe som gang på gang blir avvist på det sterkeste av rwandiske myndigheter.

På tross av alvorlige anklager på en rekke områder nyter Rwanda fremdeles et godt rykte som bistandsmottaker. Donorer begeistres av landets status som økonomisk “løve”, deres desentraliseringsreformer, det relativt lave korrupsjonsnivået, liten toleranse for direkte sammenblandinger mellom politikk og næringsliv samt begrenset personlig berikelse av makthaverne. Dette gode forholdet til internasjonale donorer vil imidlertid bli satt på en stor prøve de kommende årene. I desember 2015 mottok myndighetene skarp kritikk for å ha avholdt en folkeavstemning om å endre grunnloven slik at Kagame i praksis kan sitte fram til 2034. Hans andre og opprinnelig siste presidentperiode går ut i 2017, men den 1. januar 2016 bekreftet han at han kommer til å stille til valg for en tredje periode.

Økonomi og millenniumsmål

Rwandas har hatt god fremgang på de fleste av FNs åtte millenniumsmål, spesielt innen helse og utdanning. Målet om universell utdanning er nådd, og Rwanda er et av få land i verden i rute til å oppnå både millenniumsmål 4 og 5 om barne- og mødredødelighet og sykdom. Landet har også redusert fattigdom betydelig og oppnådd fremgang på miljømålene selv om ikke FN-målet nås innen fristen. I tillegg gjør Rwanda det godt på likestilingsindikatorene. Landet har verdens høyeste andel kvinner i parlamentet:63,8 prosent av de folkevalgte i underhuset og 40 prosent av senatet er kvinner.

Rwandas økonomiske program følger det ambisiøse Vision 2020, et reformprogram for å liberalisere og privatisere store deler av Rwandas økonomi med sikte på å bli et mellominntektsland innen 2020. I 2014 ble den rwandiske økonomien klassifisert av World Economic Forum som Øst-Afrikas mest konkurransedyktige, og den tredje mest konkurransedyktige økonomien i Afrika sør for Sahara. Landet har hatt en imponerende vekst på rundt 8 prosent årlig fra tidlig 2000-tallet, noe som også forespeiles i 2014-2015 (7.4 prosent). Landet er rangert som det andre beste landet i Afrika sør for Saharas å starte en bedrift i, og slår dermed Sør-Afrika. Rwanda har også inntatt en lederposisjon innen IKT.

Etter å ha reist seg fra å være verdens fattigste land i 1994, er det lett å la seg rive med av det rwandiske eventyret. Allikevel forblir størrelsen på den rwandiske økonomien beskjeden i sammenligning med andre afrikanske land. Landets bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger er lavere enn naboene Kenya, Uganda og Tanzania, og landet hadde i 2013 verdens 15. laveste BNP per innbygger. Fremdeles lever nær halvparten av landets innbyggere under fattigdomsgrensen. I tillegg er Rwanda det landet i Øst-Afrika som mottar mest bistand per kapita. Den dype avhengigheten av budsjettstøtten ble synlig i 2013: Da donorer suspenderte bistanden til landet som svar på anklagene om militærets støtte til krigen i Øst-Kongo, ble den økonomiske veksten halvert.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe