Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Nigeria

I mars 2015 vant for første gang en opposisjonskandidat, Mohammadu Buhari fra APC, over en sittende president, Goodluck Jonathan fra PDP. Det råder ny optimisme på vegne av det nigerianske demokratiet. Men utfordringene står også i kø for den nye presidenten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Valget 2015: Ny demokratisk giv og forventinger om endring

For første gang siden innføringen av demokrati i 1999, var det knyttet spenning til utfallet av presidentvalget. Etter en kontroversiell utsettelse av valget fra 14. februar til 28.mars vant Buhari fra APC (All Progressive Party) over Jonathan fra PDP (People’s Democratic Party) med 54 mot 45 prosent av stemmene. APC fikk også flertall i nasjonalforsamlingen, og ved delstatsvalgene i april. Jonathans aksept av nederlaget bidro trolig til å minske volden i etterkant av valget.

Valgene ble anerkjent som frie og rettferdige, og gjennomføringen anses som en substansiell forbedring, i stor grad tillagt valgkommisjonen og dens leder Attahiru Jega. I tillegg til tekniske løsninger slik som elektroniske valgkort, samarbeidet valgkommisjonen med sivilsamfunnsorganisasjoner og enkeltpersoner som har bidratt med hyppige og detaljerte oppdateringer om valget via sosiale medier. Men gjennomføringen av valget i Niger Delta, Jonathans kjerneområde, var preget av vold og fusk, og enkelte valgobservatører mente flere av valgresultatene burde underkjennes.

Buhari stilte også som presidentkandidat i 2003, 2007 og 2011. Men denne gangen var premissene endret. PDP, som er bygget på kompromiss og eliterotering mellom ulike etniske grupper, var svekket. Siden 1999 har nord kun hatt president i 2,5 år, og siden Jonathan var fra sør var legitimiteten til hans kandidatur kontroversielt og preget av økende mistillit. Han reagerte tafatt på en rekke korrupsjonssaker, spesielt knyttet til det nasjonale oljeselskapet (NNPC), og på Boko Harams brutale offensiv i nord-øst.

Buhari er sterk nettopp der Jonathan framstår svakest. Som muslim fra Nord-Nigeria, med bakgrunn fra militæret, forventes han å være effektiv mot Boko Haram spesielt. Han har rykte som troverdig i kampen mot korrupsjon, både med henvisning til innsatsen som tidligere statsleder (diktator 1983-85) og fordi han selv har en moderat levestandard der andre i den politiske eliten lever i luksus og overdådighet. APC hadde et entusiastisk valgapparat og brukte sosiale medier aktivt. Det var også en ny stemning blant folk og deres tro på egen makt, valg og endring. Det kan delvis spores tilbake til de enorme subsidieprotestene i januar 2012 (Occupy Nigeria).  Flere av de involverte i disse protestene engasjerte seg senere i APCs valgkampanje.

Siden flere partier slo seg sammen til APC i 2013, har opposisjonen stått sterkere. APC er en samling etablerte politikere, inkludert tidligere PDP-politikere, og enkelte demokratiaktivister. Etter valget har flere fra PDP meldt overgang til APC. I Nigeria gjelder det å være på vinnerlaget for å få tilgang til ressurser og muligheter for seg og sine. For å gjennomføre løftene om korrupsjonsbekjempelse må Buhari tråkke mektige menn (og noen damer) på tærne, inkludert fra egne rekker. Partiets evne til å gjennomføre de lovte endringene vil avhenge av hvilket lag Buhari presenterer ved innsettelse i slutten av mai, og hvordan han balanserer de mange interessegruppene i Nigeria. Spørsmålet er hvor langt Buhari kan utfordre mektige folk og intrikate korrupsjonssystemer som fungerer stabiliserende, før det også blir en sikkerhetsrisiko.

'Det nasjonale spørsmålet' om å balansere etniske, religiøse og regionale skiller i det mangfoldige Nigeria har vært den viktigste utfordringen siden frigjøringen i 1960. Siden 1999 balanserte PDP nord-sør-spørsmålet gjennom en sterk allianse mellom nord (hausa-fulani og muslimer) og sør-øst (iboer og kristne). I 2015 dominerte APC i nord og sør-vest (det i hovedsak kristne joruba), mens PDP dominerte i sør og sør-øst (Nigerdeltaet og ibo). Framover vil det være avgjørende hvordan APC konsolideres i alle disse spenningene og hvordan de forholder seg til det ustabile sør, spesielt i Nigerdeltaet.

Doblet økonomi, fattigdom og oljeprisfall

Ved inngangen til 2014 ble MINT-landene (Mexico, Indonesia, Nigeria og Tyrkia) spådd å overta etter BRICS-landene (Brazil, Russland, Indonesia, Kina og Sør-Afrika) som verdens viktigste framvoksende økonomier. I april oppjusterte Nigeria størrelsen på økonomien (bruttonasjonalproduktet) fra $270 til $510 milliarder og gikk dermed forbi Sør-Afrika som kontinentets største økonomi. Oppjusteringen forventes å bidra til økt optimisme og internasjonal investeringsvilje. Nigeria har fortsatt jevn vekst, om noe nedjusterte prognoser etter oljeprisfallet.

Men vekst og økonomisk oppjustering har i liten grad påvirket virkeligheten til de 68 prosent som lever under fattigdomsgrensen. I 2014 lå arbeidsledigheten på 24 prosent, blant ungdom hele 54 prosent. Imidlertid skapes det stadig nye arbeidsplasser, og ifølge det nigerianske statistikkbyrået økte antall jobber med nær 400 000 bare i siste kvartal i 2014. Men det går for sakte. Desperasjonen kom spesielt tydelig fram i mars 2014, da myndighetene inviterte arbeidsledige ungdommer til en kvalifiseringstest for ledige jobber i immigrasjonen. 6,5 millioner unge mennesker skal ha møtt opp på fotballstadioner i hver av de 36 delstatshovedstedene, og det oppsto kaos og panikk. Minst 16 ungdommer ble drept, inkludert en gravid kvinne. I etterkant ble det hevdet at det kun var 5000 ledige jobber, og det ryktes at langt de fleste allerede var lovet bort. Innenriksministeren fikk hard kritikk for å legge ansvaret på de «udisiplinerte» ungdommene, heller enn på det private selskapet som var hyret inn for å ta hånd om testene.

Perioden har også vært preget av hyppige og langvarige streiker, spesielt i offentlig sektor. De streikende har som oftest krevd at avtaler blir satt ut i livet eller at lønn blir utbetalt. I forkant av valget kom det fram at ansatte i 22 delstater hadde gått i lang tid uten å få lønn. I privat sektor fører utbredt outsourcing til at faglige rettigheter og jobbsikkerhet forvitrer.

Halvering av oljeprisene kan få store konsekvenser for Nigeria. Før prisfallet sikret oljen 80 prosent av statsinntektene. Myndighetene har startet innsparinger og inngrep i det statlige investeringsfondet. Optimister håper det vil bli en vekker for den oljedominerte økonomien og føre til diversifisering, og at det vil gjøre den ulovlige oljehandelen ulønnsom. Før prisfallet var verdien av den ulovlige oljeindustrien beregnet til å ha en verdi på 3 milliarder dollar i året og å utgjøre et sted mellom 6 og 30 prosent av den totale produksjonen. Omfanget av piratvirksomhet utenfor Nigeria har nå forbigått den i Aden-bukta utenfor Somalia.

Sikkerhetssituasjonen: Mellom unntakstilstand og ulming

Fattigdom, ledighet og ulikhet gir også grobunn for de mange konfliktene i Nigeria. Den islamistiske, sekteriske og ekstremt voldelige gruppen Boko Haram har i hele perioden vært aktive nordøst i landet, og det er fortsatt unntakstilstand i tre delstater. Spesielt etter 2014 har gruppens aktiviteter økt i omfang og brutalitet, og de tok kontroll over større områder. Internasjonalt fikk de spesielt stor oppmerksomhet etter kidnappingen av nesten 300 jenter i Chibok påsken 2014. Tilsammen har 2000 kvinner og jenter blitt bortført og trolig tvangsgiftet, og ca 10 000 er drept. Militæret har selv stått for omfattende overgrep og menneskerettighetsbrudd i området og kunne fram til 2015 vise til svært liten framgang mot Boko Haram. Med hjelp fra Tsjad, Kamerun og Niger har de imidlertid vunnet tilbake store områder og frigitt flere hundre fanger siden februar 2015. Boko Haram er omstillingsdyktige og har igjen lagt om til mer geriljataktikk.

Mens fokus har ligget på Boko Haram har den ulmende uroen i Nigerdeltaet fått mindre oppmerksomhet. Flere militante støttet Jonathan ved valget og truet med å gjenoppta konflikten dersom Buhari vant. At Jonathan aksepterte nederlaget fikk de mest sentrale militante til å trekke truslene tilbake, mens andre har kommet med nye trusler. Deres mål er å sikre ressurser til Nigerdeltaet og forlenge pengeoverføringene gjennom amnestiprogrammet som formelt skal avsluttes i 2015. Amnestiprogrammet fra 2009 har sikret relativ stabilitet i området. Tidligere militante ledere er kooptert og gitt offisielle kontrakter, blant annet innen sikkerhet, slik som krigsherren Tompolo som ble kjent hjemme da Norge solgte ham marinefartøy. Amnestiprogrammet skulle gi fotsoldater jobbtrening, men det er usannsynlig at de ender i faktiske jobber. Det er ikke gjort nødvendige endringer i de underliggende konfliktene i Nigerdeltaet, og det kan vise seg å bli kostbart når myndighetene ikke lenger 'kjøper' videre fred gjennom amnestiprogrammet. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe