Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Namibia

21. mars 2015 var en merkedag i Namibias historie. Landet kunne se tilbake på 25 års nasjonal sjølstendighet, etter at det sørafrikanske apartheidregimet måtte oppgi sin okkupasjon som følge av folkelig motstand og diplomatiske kompromisser. Den langvarige frigjøringskampen blei ledet av SWAPO (South West Africa People´s Union), som helt sida 1990 har vært Namibias dominerende parti. På nasjonaldagen blei Hage Geingob innsatt som landets nye president. Han er en av veteranene fra frigjøringskampen og den første statslederen som ikke har sin bakgrunn i oshiwambo-talende folkegrupper nord i landet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Til forskjell fra de fleste andre land på kontinentet, har Namibia vært kjennetegnet av politisk stabilitet og flerpartivalg helt siden frigjøringa. Ved presidentvalget i mars 2015 oppnådde SWAPOs presidentkandidat Hage Geingob 87 prosent av stemmene, mens 80 prosent stemte på partiet ved parlamentsvalget i 2014. Oppslutninga var overveldende i nord og i byene. Det skyldes at SWAPO fortsatt blir sett på som en legitim viderefører av frigjøringskampen, men også fraværet av reelle utfordrere. To av opposisjonspartiene er utbrytere fra SWAPO, men har nærmest gått i oppløsning, og de andre småpartiene har liten oppslutning utenom sine regional-etniske kjerneområder.

Valgene i 2014 blei i all hovedsak gjennomført på demokratisk vis, og Namibia er blant de landa i Afrika som skårer høyest på rangeringer av demokrati og åpenhet. Men selv om landets presse er allsidig, er det offentlige TV-selskapet langt på vei en propagandakanal for SWAPO. Parti og stat glir gjerne over i hverandre, og SWAPO har derfor store ressurser til disposisjon. SWAPO kan også sies å ha monopolisert historien om kampen mot Sør-Afrika og viser ofte autoritære trekk i møte med opposisjon innenfor og utenfor egne rekker. Den kompakte oppslutninga ved valg oppmuntrer utvilsomt til maktfullkommenhet. Likevel er det politiske styresettet helt annerledes enn det vi finner i eksempelvis Zimbabwe og Angola. Ved sin avgang mottok presidenten, Hifikepunye Pohamba, den afrikanske Mo Ibraham-prisen på flere millioner USD for sin innsats for å sikre godt styresett. Noe av det første den nye presidenten gjorde, var å invitere et uavhengig konsulentselskap til en offentlig gjennomgang av hans økonomi.

Namibia befinner seg i en relativt god økonomisk situasjon etter tradisjonell målestokk. . I perioden 2013-2015 lå veksten på rundt 5 prosent, og bruttonasjonalproduktet per innbygger er om lag 50 prosent høyere enn i 1990. Inflasjonen er under kontroll, og valutakassa er ikke like bunnskrapt som i andre afrikanske land. Veksten skyldes i all hovedsak gode råvarepriser, ettersom mesteparten av valutainntektene kommer fra diamanter, uran og andre mineraler. De siste åra har dessuten utenlandske selskaper, inkludert kinesiske, investert i gruvedrift og utbygging av infrastruktur. Men himmelen er langt fra skyfri. At landet er avhengig av eksport av noen få råvarer gjør det svært sårbart når prisene faller, sjøl om det delvis oppveies av lavere importpriser på olje.

Gruveekspansjonen er kapitalkrevende og skaper få arbeidsplasser, og arbeidsløsheten er et akutt problem. Tallene varierer etter målemetoder, men sett under ett ligger den anslagsvis på 40 prosent, og andelen er enda høyere blant ungdom og kvinner. Store deler av landet har vært utsatt for alvorlig tørke to år på rad, og enkelte steder er det målt mindre nedbør enn noen gang på 80 år. Fordelinga av inntektene fra tollunionen mellom Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Lesotho og Swaziland skaper dessuten stor uro. Sør-Afrika subsidierer i praksis nabolandene, ettersom de mottar langt mindre enn hva deres andel av importen skulle tilsi, og det er venta at de vil kreve store endringer. Gjennom sin forbindelse til sørafrikanske Rand er Namibia også på andre områder avhengig av den økonomiske utviklinga hos sin mektige storebror. Kraftige fall i oljeprisen har dessuten gjort at utenlandske selskaper trapper ned letevirksomheten, som har gjort Namibia mindre interessant. Rett etter frigjøringa hadde Norge både egen ambassade og et Hydro-kontor, men nå er den norske tilstedeværelsen helt forsvunnet, og den blå-blå regjeringa har stanset støtten til Namibiaforeningens langvarige og kompetente arbeid, ikke minst med minoritetsgrupper.

I midten av 2014 inngikk Namibia og nabolandene en avtale med EU kalt Economic Partnership Agreement (EPA). Som tidligere handels- og industriminister sto nåværende president Geingob i årevis opp mot EUs krav, som favoriserer EU-interesser og innskrenker Namibias politiske og økonomiske handlingsrom. Få andre land har vært så motvillig til å godta diktater fra Brussel som nettopp Namibia, men nådestøtet kom da EU trua med å stanse kjøtt- og fiskeimporten. Det er usikkert hva virkningene  effektene av avtalen vil bli.

Selv om det gjennom 25 år har vært en positiv utvikling på politiske og makro-økonomiske områder, har det store flertallet få grunner til å delta i jubileumsfeiringa. Bruttonasjonalproduktet plasserer Namibia i kategorien «mellominntektsland», men et slikt gjennomsnitt er høyst misvisende. Namibia og Sør-Afrika deler den samme arven: hvit jordokkupasjon og apartheid, og knapt noe sted i verden finnes like grotesk ulikhet. Eiendoms- og maktforhold er knapt endra, og utenlandske gruveselskaper og et mindretall av hvite jordeiere legger fortsatt beslag på mesteparten av landets inntekter og ressurser. Felles er også at den økonomiske overklassen er i ferd med å bli noe mindre «fargeblind», i takt med at en afrikansk elite med forbindelser til det styrende sjiktet slår seg opp.

Ved frigjøringen arva SWAPO en kompromissprega grunnlov, som ga et sterkt vern om bestående eiendomsforhold, og partiet har prioritert å skape et gunstig investeringsklima for utenlandsk kapital. Framgangen på områdene helse, utdanning og levekår har vært langt mindre enn det økonomisk vekst, bruttonasjonalprodukt og de store mineralressursene skulle tilsi. Uten at den nye presidenten, hans regjering og det dominerende SWAPO-partiet legger om kursen, vil ulikhetene øke og det store flertallets drømmer fra 1990 bli enda fjernere. Selv om presidenten i sin innsettelsestale la vekt på arbeidsplasser, bedre fordeling og sosial framgang er det, utenom et kraftig løft for minstepensjonistene, få tegn til dette. Det finns i SWAPO en intern opposisjon som vi gå langt mer radikalt til verks, ikke minst i ungdomsorganisasjonen, men den er foreløpig for svak.

PS: For dem som ønsker å lese mer om Namibias økonomiske, politiske og sosiale utvikling, foreligger det nå en informativ, spennende og kritiske analyse fra en av dem som kjenner landet best: Henning Melber, Understanding Namibia (London: C. Hurst & Co, 2014).


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe