Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Mali

Våren 2015 var Mali fortsatt sterkt preget av de siste tre årenes væpnede opprør, okkupasjon og politiske krise. Samtidig er den humanitære situasjonen for befolkningen vanskelig. I Nord-Mali er en rekke væpnede opposisjonsgrupper fortsatt til stede, samtidig som terrorister angriper både den fredsbevarende FN-styrken MINUSMA , enheter fra den maliske hæren, hjelpearbeidere og vanlige folk.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Selv om Nord-Mali har vært og er i begivenhetenes sentrum siden krisen i 2012, er det klart at hele landet og hele befolkningen er berørt. Flere studier som har blitt gjort trekker frem at viktige deler av selve samfunnsveven har gått i oppløsning. Motsetningene mellom Nord-Mali og Sør-Mali er blitt sterkere, og det samme er tradisjonelle motsetninger og gamle lokale konflikter mellom etniske grupper som bor i samme område. Ungdommer er blitt rekruttert som soldater og til kriminalitet, jenter og kvinner blir tvangsgiftet og voldtatt. Flere årskull har falt ut av skolen i de delene av landet som er sterkest berørt. Ifølge de siste tallene fra OCHA er 329 526 personer fra Nord-Mali fortsatt på flukt, enten i andre deler av Mali eller i naboland. Flere rapporter er lagt frem som dokumenterer brudd på menneskerettighetene fra partene i konfliktene siden 2012.

En midlertidig fredsavtale ble forhandlet frem i juni 2013 mellom regjeringen og væpnede opposisjonsgrupper som kjempet for selvstendighet for Nord-Mali, MNLA, HCUA og MAA[1]. Avtalen åpnet blant annet for gjennomføring av presidentvalg. På den måten kunne landet igjen kunne få en lovlig valgt president etter statskuppet som satte den tidligere presidenten Amadou Toumani Touré til side i mars 2012. President Ibrahim Boubacar Keita ble valgt gjennom to valgrunder i juli-august 2013, med rekordstor oppslutning fra velgerne[2]. Det var store forventninger til at Keita skulle lykkes i å bekjempe korrupsjon, skape arbeidsplasser og ikke minst skape fred.

Siden har president Keita måttet tåle sterk kritikk for ikke å ha klart å oppfylle egne valgløfter. Hans stadig skiftende regjeringer (Mali har hatt tre ulike statsministre i løpet av 18 måneder) har også hatt en rekke utfordringer. Innkjøp av et nytt presidentfly i april 2014 samt mangelfulle rutiner rundt kjøpet av militærutstyr til en verdi av 200 millioner dollar gjorde at Det internasjonale pengefondet og flere andre givere frøs samarbeidet med Mali. Først etter flere revisjoner og annullering av en del av de inngåtte avtalene, ble samarbeidet gjenopptatt. Befolkningen er opprørt over økende kriminalitet og stor mangel på grunnleggende tjenester som vann, søppelhåndtering, skole og helse.

I en rapport fra organisasjonen Freedom House for 2015 blir Mali betegnet som et «delvis fritt» land, og Mali oppnår 4 av 12 mulige poeng for fungerende politisk lederskap. FNs Human Development Index rangerer Mali som nummer 176 av 187 land i 2014. Spedbarnsdødeligheten ligger på 80 per 1000 fødsler og mødredødeligheten på 540 per 100 000 fødsler.  

Et lyspunkt har vært at Mali så langt har klart å håndtere Ebola-epidemien som rammet landet i oktober 2014. Etter intens innsats for å spore opp og isolere kontakter ble antall smittede begrenset til åtte personer. Mali ble erklært fritt for Ebola i januar 2015 etter at det hadde gått 42 dager siden siste smittetilfelle.

FN-styrken MINUSMA[3] ble etablert etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd i april 2013 og har vært på plass i Mali fra 1. juli samme år. Mandatet er sammensatt og innebærer at Mali får støtte til å gjenopprette kontroll over territoriet, gjennomføre valg, beskytte sivilbefolkningen, drive humanitært arbeid og fremme menneskerettighetene. Selv om regjeringen gjenvant kontroll over de større byene i Gao- og Timbuktu-regionene gjennom den franskstøttede militære intervensjonen i januar 2013, forble de væpnede opposisjonsgruppene fortsatt sterkt til stede i regionen Kidal. Da daværende statsminister Moussa Mara besøkte Kidal i mai 2014 ble dette oppfattet som en provokasjon. I løpet av noen dramatiske dager ble hæren jaget på flukt, og de væpnede opposisjonsgruppene tok kontroll over Kidal by samt flere andre byer i regionen og Menaka i Gao-regionen. Gjennom store deler av 2014 har det foregått en forhandlingsprosess mellom regjeringen og de væpnede opposisjonsgruppene, med Algerie som sjefsmegler. Forhandlingene ble imidlertid komplisert ved at flere væpnede grupper ble dannet og ønsket å delta, inkludert regjeringsvennlige væpnede grupper. Det ble etterhvert etablert to allianser av væpnede grupper, CMA[4] som samler de væpnede opposisjonsgruppene og «la Plateforme» som samler de regjeringsvennlige gruppene. I juli 2014 ble det undertegnet en fremdriftsplan for hvordan prosessen skulle drives videre.

Samtidig med disse forhandlingene har aktører som ikke er en del av fredsprosessen, terrororganisasjoner som Al Quaïda In Magreb (AQUIM), MUJAO og Al-Mouarbitoune benyttet anledningen til å omgruppere og styrke sin posisjon. De har lagt ut improviserte sprengladninger der FN-kjøretøy og andre ferdes og avfyrt raketter fra hjemmelagede utskytingsramper. Angrep har rammet enheter i den maliske hæren og sivile personer som er blitt beskyldt for å «samarbeide» med FN eller franskmennene. Det har vært angrep i de nordvestlige delene av Mopti- og Segou-regionen, og 7. mars skjedde for første gang et terrorangrep i hovedstaden Bamako, mot utestedet «La Terrasse». Fem personer ble drept.

Forhandlingene har likevel fortsatt, og etter flere forsøk ble et revidert utkast til fredsavtale lagt frem i februar 2015. Denne avtalen ble godtatt av regjeringen og av de regjeringsvennlige væpnede gruppene 1. mars 2015. De væpnede opposisjonsgruppene i CMA ba om mer tid til å rådføre seg med medlemsmassen. Konklusjonen var i første omgang at CMA ikke kunne godta avtalen, men den 14. mai ga de likevel sitt foreløpige samtykke[5]. Avtalen skulle formelt undertegnes 15. mai i Bamako, men alt tyder på at CMA ikke kommer til å være til stede ved selve seremonien. Selv om mye gjenstår må det likevel anses som positivt og et skritt fremover for fred i Mali at avtalen nå i prinsippet er godkjent av alle parter. 



[1] Mouvement National de Libération de l’Azawad, Haut-Conseil  de l’Union de l’Azawad og Mouvement Arabe de l’Azawad.

[2] 77 % Ved tidligere presidentvalg har valgdeltakelsen ligget på mellom 30 og 40%.

[3] Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation du Mali.

[4] Coordination des Mouvements de l’Azawad.

[5] CMA «paraferte» avtalen i Algerie 14 mai 2015.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe