Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Liberia

Etter at President Ellen Johnson-Sirleaf ble gjenvalgt i 2011 hadde Liberia noen relativt rolige år. Gjenoppbyggingen etter borgerkrigen (1990-2003) gikk ikke spesielt fort, men landet var stabilt, og det var ingen tegn til at en ny konflikt var på trappende. I begynnelsen av 2014 hadde derfor det internasjonale samfunnet for alvor begynt å vurdere å trekke ut brorparten av FN-troppene som har stått i landet siden borgerkrigens slutt høsten 2003. Tanken var at jobben var gjort og at Liberia nå var et helt vanlig lutfattig land. Det var helt til ebola-epidemien rammet landet i mars 2014.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Ebola-epidemien herjet i over et år, og først 9. mai 2015 ble Liberia erklært ebola-fritt av Verdens helseorganisasjon. Der etter har det bare forekommet mindre sporadiske utbrudd som man relativt hurtig har fått kontroll over. Epidemien kan derfor være over, men det finnes ingen garanti for at den ikke blusser opp igjen, og ingen vet hva utbruddet har kostet utover det umiddelbare tap av menneskeliv. Siden mars 2014 har det vært over 3000 bekreftede tilfeller av ebola i Liberia, 7400 mistenkte tilfeller og anslagsvis 4700 dødsfall relatert til utbruddet. I et land med knappe 4,2 millioner innbyggere vil de fleste være berørt på en eller annen måte. Landet står igjen med et helsevesen som har lidd betydelige tap, i form av menneskeliv (nesten 200 helsearbeidere døde av sykdommen) og evnen til å håndtere ordinære sykdommer som malaria, diaré og andre tropiske sykdommer.

Ebola-epidemien startet i Guinea i grenseområdene mot Liberia og Sierra Leone. Det er flere årsaker til sykdommen spredte seg hurtig. En årsak er befolkningstettheten og at befolkningen i denne delen av Vest-Afrika er utpreget mobil, med høy reisevirksomhet. Det er kort avstand mellom landsbyene der sykdommen først blusset opp og storbyer som Monrovia, og selv om veiene er dårlige, var det fullt mulig å reise fra områder med ebola-smitte i Guinea via det sørøstlige Sierra Leone til Monrovia på knapt en dag eller to. Dette bidro til at sykdommen spredte seg slik den gjorde.

En annen viktig årsaker er knyttet til de store farmasøytiske selskapenes prioriteringer. Forskere og eksperter på helse og smittevern hadde lenge fryktet et større ebola-utbrudd, men til tross for flere advarsler og økt oppmerksomhet om pandemifaren i media ble det ikke bevilget nok penger til forskning og eventuelle botemidler eller vaksiner. Årsaken til er enkel: De store farmasøytiske selskapene, som har ressurser til å drive slik forskning, konsentrerer seg om sykdommer hvor potensielle pasienter har betalingsevne. Så lenge ebola-viruset bare rammet et fåtall lutfattige afrikanske bønder i isolerte landsbyer, var forskning ulønnsomt og derfor uinteressant. Verdenssamfunnet ble stående maktesløse.

En tredje årsak har med statlig kapasitet og legitimitet å gjøre. Jeg var selv i Liberia da de første tilfellene av ebola-smitte ble registrert i landet i mars 2014, og det var åpenbart at verken helsevesen, andre statlige institusjoner eller FN-styrken som står i landet, var beredt til å håndtere situasjonen. De reagerte sent og med panikkartede tiltak som å isolere områder med ebola-smitte fra andre deler av landet. Selv om dette kan ha vært nødvendig, manglet myndighetene tillit i befolkningen. Det verserte rykter og spekulasjoner om hva som foregikk. Undertegnede har selv snakket med flere liberiere som i lengre tid trodde at ebola ikke var en reell sykdom, men i stedet en konspirasjon iscenesatt av landets president for å holde FN-styrken i landet og seg selv ved makten. På grunn av mistilliten tok det altfor lang tid før folk endret atferd og fulgte myndighetenes anbefalinger. Eksempelvis ble tradisjonelle begravelsesritualer opprettholdt, der den avdøde blir vasket av sine slektninger uten noen som helst form for beskyttelse. Fortvilte pårørende hentet sine kjære med makt ut av sykehusenes smittevernsavdelinger for å søke helbredelse gjennom bønn eller i tradisjonell medisin. Den tragiske konsekvensen var at smitten fortsatte å spre seg. Det internasjonale samfunn kom til slutt på offensiven gjennom storstilte intervensjoner av både en sivil og en militær karakter.

Lærdom av epidemien

Hva som var mest effektivt, må vurderes slik at man kan lære av det som skjedde i Liberia og stå bedre rustet nesten gang noe slikt skjer, Like viktig er det at det internasjonale samfunn nå innser både hvor kort gjennombyggingen etter borgerkrigen faktisk hadde kommet, og at mye av det lille som var blitt bygget opp igjen som nå har blitt revet ned igjen av ebola-utbruddet.

Da utbruddet startet hadde Liberia totalt 51 leger, 978 sykepleiere og 269 farmasøyter. Mange av disse er nå døde. Når det store internasjonale nærværet trekkes ut står Liberia igjen med et radbrekket helsevesen. Dette er en av de største utfordringene landet nå står overfor. Selv om ebola-utbruddet skulle være over, er også malaria og diaré svært dødelige sykdommer dersom de smittede ikke får behandling.

Gjenoppbyggingen

En annen utfordring er økonomien. Selv om landet opplevde betydelig økonomisk vekst i årene 2011- 2014, var veksten først og fremst konsentrert rundt visse enklaver og eliter i Monrovia. Ingen vet hvor med sikkerhet hvor mye ebola-utbruddet samlet har kostet, men det dreier seg om betydelige summer, også i form av at internasjonale virksomheter har trukket seg ut. For størstedelen av befolkningen er det viktigst hvor lang tid det tar å gjenoppbygge lokal matvareproduksjon og lokale markeder. Hvis innhøstingen blir betydelig mindre enn vanlig vil det innebære ytterligere prøvelser, som igjen vil få konsekvenser for politisk stabilitet.

Befolkningen er tilsynelatende lettet over at den umiddelbare ebola-faren er over, men det vil ikke nødvendigvis vare. President Johnson-Sirleaf og hennes regjering iverksatte flere omstridte tiltak under utbruddet, for eksempel ble slumområdet West Point i Monrovia satt i karantene, som senere ble opphevet like vilkårlig som det ble iverksatt.

Ebola-utbruddet har ikke satt landet tilbake til den ruinhaugen det var da de siste kampene i borgerkrigen tok slutt i august 2003, men epidemien har utvilsomt påført landet store menneskelige, politiske og økonomiske kostnader. Det vil derfor ta tid før landet er tilbake på samme nivå som før utbruddet. Håpet er at det internasjonale samfunnet tar lærdom av ebola-utbruddet og i større grad prioriterer å bygge opp et mer velfungerende og robust helsevesen i Liberia.

 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe