Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Kongo-Kinshasa

Den Demokratiske Republikken Kongo (Kongo-Kinshasa) i det sentrale Afrika er det nest største landet på kontinentet og har intet mindre enn ni naboland: Republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Uganda, Rwanda, Burundi, Tanzania, Zambia og Angola. Landet har lenge vært preget av enorme flyktningstrømmer og mange væpnede konflikter, og særlig i de nord-østlige og østlige regionene er situasjonen fortsatt alvorlig. I tillegg er de politiske, sosiale og økonomiske forholdene svært vanskelige.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Styresett

Siste presidentvalg i 2011, da Joseph Kabila vant, er omstridt. Presidentkandidatene som tapte valget, Étienne Tshisekedi (Unionen for Demokrati og Sosial Framgang) og Vital Kamerhe (Unionen for Nasjonale Kongolesere), utestengt fra politiske sirkler. Veteranen Tshisekedi (83), som lenge satt i husarrest i Kinshasa, har den siste tiden vært innlagt på sykehus i Brussel med alvorlig sykdom. Kamerhe har siden valget fryktet for sitt eget liv og tilbrakt mesteparten av sin tid i utlandet for å samle støtte fra vestlige land, deriblant Norge.

I 2011 ble det heller aldri gjennomført lokalvalg for de nåværende elleve provinsene inkludert Kinshasa som byprovins. I stedet står det sentraliserte regimet bak utnevnelsen av lokale guvernører og borgemestere tilknyttet Kabilas parti. Mot slutten av 2014 var det politiske bevegelser for å desentralisere makt og få gjennomført de lovede lokalvalgene i de store byene. President Kabila har blant annet signert en ny lov om at antallet provinser skal økes til 26, som tolkes som et forsøk på å redusere makten til enkelte guvernører, slik som Moise Katumbi (Katanga). 

Samtidig har Kabila forsøkt å endre grunnloven slik at han kan stille som presidentkandidat igjen i 2016. Forslaget møtte sterk motstand i parlamentet og blant studenter og aktivister, som i januar 2015 engasjerte seg i protester i Kinshasa, Goma (Nord-Kivu) og Bukavu (Sør-Kivu). Disse ble slått hardt ned på av opprørspoliti, og tallet på antall drepte varierer mellom 12 og 42 avhengig av kildene.

Den sittende regjeringen har valgt å holde en nasjonal dialog, som har møtt sterk motstand blant annet fra den politiske opposisjonen under Moïse Katumbi, tidligere guvernør i Katanga provinsen. De autoritære tendensene skaper stor misnøye, representerer store utfordringer for landet, og i januar 2016 ble det holdt minnemarkeringer i byene Kinshasa, Goma og Bukavu for dem som mistet livet under forrige demonstrasjon. Mye tyder på at valget i 2016 blir avblåst og at Kabila fortsetter som president, enten i samme regjering eller i en overgangsregjering.

Økonomi

Den økonomiske veksten har ligget godt over gjennomsnittet for utviklingslandene i Afrika sør for Sahara, målt til 9 prosent i 2014. Trenden sier imidlertid lite om den interne fordelingen av godene, og en grundigere titt på statistikken viser at Kongo ligger godt under sine naboer når det gjelder bruttonasjonalindeks (BNI) og kjøpekraftsparitet (PPP) per innbygger.

Størstedelen av landets inntekter er tilknyttet råvareutvinning (skog, mineraler og olje). Verdiskapningen fra infrastrukturprosjekter, bygging av veier, skoler og sykehus, er i vekst, og selv om de største byggekontraktene oftest har gått til kinesiske selskaper, er det et stort behov for lokal arbeidskraft.

Aktører fra inn- og utland som satser på mineralutvinning, møter vanskelige politiske forhold og et bankvesen preget av høy risiko og mangel på gjennomsiktighet. Fordelingen av økonomiske ressurser og investeringer er i tillegg mangelfull. Mindre elitegrupper i Katanga-provinsen og Kinshasa handler ofte direkte med enkeltaktører som Dan Gertler eller selskaper med et noe frynsete rykte, og penger plasseres gjerne i utenlandske fond for å unngå skatt.

Den såkalte ”Obama-loven” (Dodd-Frank lovgivningen) har vært et forsøkt på å skape en mer transparent økonomi og hindre såkalte ”konfliktmineraler”. Selv om flere eksperter støtter loven, blir den også kritisert for å bidra til at mineraløkonomien misbrukes av militæret i Kongo. Spørsmålet om mineralutvinning er svært komplekst og vil etter alt å dømme by på store utfordringer når det gjelder å sikre rettferdig handel i Kongo.

Andre viktige, men underrapporterte deler av landets verdiskapning er matvare- og tjenestehandel (slik som telefoni), skattlegging og pengetransaksjoner internt og på tvers av landegrenser, samt ikke-statlige organisasjoner (NGO’er) og donormidler.

Sosiale forhold og konfliktsituasjonen

Konfliktsituasjonen i de nord-østlige og østlige regionene (provinsene Orientale, Maniema, Nord-Kivu og Sør-Kivu) er urovekkende. De væpnede gruppene varierer fra bandittgrupper på 10-20 medlemmer til større geriljagrupper med sentralisert struktur.  Ifølge en kartlegging utført av Congo Research Group i 2015 finnes det om lag70 væpnede grupper i landet, en dobling fra forrige måling i 2014. Dette indiskerer først og fremst en fragmentering i det militære og politiske landskapet heller enn en dobling av separate grupper og soldater. I årene 2013-2015 ble det rapportert om flere massakrer og henrettelser av sivile utført av gruppen Ugandas Allierte Demokratiske Styrker (ADF) i Beni, nord-øst i Kongo. De mange langvarige og uløste konfliktene har også skapt grunnlaget for grupper som kaller seg ”Raia Mutomboki”, på norsk “Rasende borgere”. Dette er selvforsvarsgrupper som greide å jage bort de såkalte FDLR (Demokratiske Krefter for Frigjøring av Rwanda) i Sør-Kivu regionen. Siden har gruppen blitt splittet opp i flere fraksjoner med utstrakt bruk av væpnet makt og skattlegging av sivile. 

 I januar 2014 ble FN-operasjonen MONUSCO igangsatt, da intervensjonsbrigaden og Kongos militære (FARDC) gikk til massivt angrep på en væpnet gruppe kalt Forces Nationales de Libération (FNL), opprinnelig en gruppe hutuer som flyktet fra Burundi etter politisk undertrykkelse fra hjemlandet. En slik angrepstaktikk i regi av FN var en ny form for ”fredsbevaring”, som vekker debatt om hvilke prinsipper og metoder som skal benyttes for å beskytte sivile. Dersom angrepene viser seg å være mislykket vil tilliten til FN svekkes.

Samfunnsliv

Ytringsfriheten er sterkt begrenset i Kongo, og etterretningsapparatet (ANR) undertrykker og arresterer regimeopposisjonelle daglig. I 2014 ble 26 personer arrestert i Kinshasa, deriblant en utenlandsk journalist og en amerikansk diplomat, under et fredelig debattmøte støttet av den amerikanske ambassaden. En rekke journalister, forskere, aktivister og studenter i Kongo jobber for et mer fredelig og åpent samfunn, som er en spire til håp. Kristendom og religion står dessuten sentralt, og religiøse ledere og nettverk arbeider for å skape bedre muligheter innenfor utdanning, helse og livstro.  


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe