Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Kongo-Brazzaville

Kongo-Brazzaville er et land på størrelse med Norge både når det gjelder utstrekning (342 000 km2) og innbyggerantall (ca. 4,6 millioner). I hovedstaden Brazzaville bor det ca. 1,6 millioner innbyggere, mens i kystbyen Pointe Noir, hvor det meste av næringslivet holder til, bor det ca 800 000. Kongo-Brazzaville grenser til Atlanterhavet og Gabon i vest, Kamerun og Den sentralafrikanske republikken i nord, Kongo-Kinshasa i øst og Angola i sør.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Styresett

Kongo-Brazzaville ble uavhengig fra Frankrike i 1960 og gjennomgikk like etter en venstreradikal revolusjon. Daværende president Marien Ngouabi grunnla Det kongolesiske arbeiderparti (PCT) i 1969 og erklærte Kongo som Afrikas første marxist–leninistiske ettparti folkerepublikk[2].

Nåværende president Denis Sassou-Nguesso tok etter hvert over makten i landet og styrte landet frem til 1992. Pascal Lissouba fra opposisjonspartiet «Union Panafricaine Pour la Démocratie Sociale» (UPADS) overtok da etter å ha gått seirende ut av landets første demokratiske valg. Opposisjonens valgseier førte til store uenigheter, og kamper brøt ut mellom regjeringsstyrker og væpnet milits tilknyttet opposisjonen. Konflikten mellom de politiske leirene utviklet seg etter hvert til en regelrett borgerkrig i årene 1997-1999. Krigen krevde flere titusener menneskeliv og la store deler av Brazzaville i ruiner.

President Denis Sassou-Nguesso og hans parti PCT kom seirende ut av krigen og gjenvant sin presidentposisjon. I 2003 signerte partiet en fredsavtale med opprørsstyrkene. Siden den gang har sikkerhetssituasjonen i Kongo vært relativt stabil, med unntak av Pool-regionen omkring hovedstaden, som fremdeles er delvis kontrollert av opprørsstyrkene. Stabilitet i Pool-regionen er viktig for landets økonomiske utvikling, ettersom regionen tidligere har forsynt hovedstaden med jordbruksprodukter og knytter Brazzaville til havnebyen Point Noir.

Sassou-Nguesso har så å si sittet ved makten i Kongo de siste 35 årene. I 2009 vant han en ny syv års periode som president med over 78 prosent av stemmene[3]. Dette valget bar imidlertid preg av store uregelmessigheter og ble boikottet av opposisjonen. Under det parlamentariske valget i 2012 oppnådde Sassou-Nguessos arbeiderparti og hans allierte hele 117 av 139 plasser og sikret seg dermed full kontroll over nasjonalforsamlingen og senatet. Opposisjonspartiet UPADS omtalte valget som ugyldig og beskyldte Sassou-Nguesso for å planlegge å endre grunnloven slik at han kan stille til gjenvalg i 2016. Beskyldningen viste seg å stemme: 27. mars i 2015 annonserte presidenten at hans regjering vil avholde en folkeavstemning for å endre landets grunnlov fra 2002, som gjør det mulig for ham å stille til en tredje periode som president i landet[4].

Sassou-Nguessos regime har flere ganger blitt utsatt for korrupsjonsanklager internasjonalt. Blant annet er det kommet avsløringer om at presidenten besitter over 110 utenlandske bankkonti og et titalls luksuseiendommer i Frankrike[5].

Økonomi

Kongo-Brazzaville er klassifisert som et lavere middelinntektsland med en BNP på 14,25 milliarder USD og 4800 USD per innbygger i 2013. Fra å være en økonomi basert på landbruk og skog, har Kongo siden 1980-årene utviklet seg til å bli en betydelig oljeeksportør. I dag står oljesektoren for mer enn 50 prosent av landets BNP, 90 prosent av eksportinntektene og 80 prosent av statens inntekter. Størstedelen av oljeindustrien styres av utenlandske selskaper, hovedsakelig franske og amerikanske, og den sysselsetter få kongolesere. Andre viktige eksportinntekter kommer fra gass, tømmer og diamanter. Landet utvinner også bly, sink, kopper og gull.

Samtidig som Frankrike er Kongos nærmeste allierte i Vesten, og USA har strategiske oljeinteresser i landet, har Kina de senere år blitt en viktig handelspartner for Kongo-Brazzaville, som landets største importmarked. Kina mottar nærmere 50 prosent av landets totale eksport, hovedsakelig bestående av olje og tømmer.

Det meste av industriutviklingen i Kongo foregår i sør rundt hovedstaden og ved kysten. De siste årene har president Sassou-Nguesso imidlertid satset på økt industrialisering av regnskogsområdene i nord, i form av mineralutvinning og økt jordbruk. I dag er en svært liten del av landareal dyrket, som bidrar til at over 80 prosent av landets matvarer importeres fra utlandet.

Hittil har Kongo nytt godt av høye oljepriser, og i 2013 var den økonomiske veksten på 5,8 prosent[6]. Likevel har ikke myndighetene evnet å redusere fattigdomsnivået nevneverdig: I dag lever fremdeles over halvparten av Kongos befolkning under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag.

Kongo har lenge slitt med store gjeldsforpliktelser. I 2006 ble landet godkjent av Det internasjonale pengefondet (IMF) for midlertidig gjeldslette under HIPC-initiativet (Heavily Indepted Poor Countries). Siden den tid har landet gjennomført en rekke økonomiske reformer, og i 2010 godkjente IMF og Verdensbanken en gjeldslette på 1,9 milliarder dollar, som utgjorde 34 prosent av den total gjeldsbyrden. I 2013 var landets totale utenlandske gjeldsbyrde redusert til 16 prosent av BNP[7].

Siden trevareindustrien ble privatisert er avskoging blitt er økende problem, og myndighetene har forpliktet seg til flere tiltak. I 2010 ble Kongo medlem av FN-programmet REDD, som skal forhindre utslipp fra avskoging og forringelse av skog, og i 2012 ble deres nasjonale REDD-program godkjent.

Sosiale forhold
Kongo Brazzaville kommer dårlig ut på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI), selv om det har vært visse forbedringer. I 2013 var forventet levealder 58,8 år, mot 54 år i 2005[8]. Selv om mødredødeligheten fremdeles er blant de høyeste i Afrika sør for Sahara, har den i perioden 2000-2013 sunket fra 610 til 410 dødsfall per 100 000 levendefødte barn. Utbredelsen av hiv/aids er også synkende og var nede i 2,8 prosent (15-49 år) i 2010. En stor andel av befolkningen er underernært, spesielt i hovedstaden.

Selv om menneskerettighetssituasjonen er blitt bedre på visse områder, gjenstår store utfordringer. Selv om pressefrihet er etablert i grunnloven, er den i realiteten begrenset. I 2010 fikk to aviser og en fjernsyns- og radiokanal midlertidig suspendert sin lisens etter at de hadde inntatt en kritisk rolle mot regjeringen. Mens de fleste mediene i Kongo er statseide, har det de senere år vokst frem en del private medier som uttrykker seg kritisk.

Rettssystemet er langt fra fritt og uavhengig, byene sliter med overbefolkning, og det er store ulikheter i tilgangen på grunnleggende tjenester. Kongo er et av de mest urbaniserte landene i Afrika, med 70 prosent av befolkningen boende i byer, som har ført til dannelsen av slumområder og mye luft- og vannforurensning i de større byene. Store flyktningstrømmer fra Kongo-Kinshasa skaper også utfordringer og har blant annet ført til en oppblomstring av polio.

Når det gjelder likestilling har landet fortsatt et stykke å gå. Kun 14 prosent av regjeringsmedlemmene er kvinner, og på FNs «gender inequality index» ligger Kongo på 140 plass. Det er imidlertid et tema på den politiske agendaen, og det er blitt satset på likestillingspolitikk gjennom et eget departement for kvinners rettigheter og inkludering.

 



[2] http://en.wikipedia.org/wiki/Republic_of_the_Congo

[5]http://web.archive.org/web/20120204033107/http://af.reuters.com/article/idAFLR9382820090429?pageNumber=3&virtualBrandChannel=0

[6] https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/cf.html

[7] https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/cf.html

[8] http://hdr.undp.org/en/69206


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe