Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Kapp Verde

Kapp Verde har cirka 500 000 innbyggere, fordelt på de ni øyene som utgjør landet. Omtrent like mange lever utenfor landets grenser, men regner seg som kappverdiske. Politisk sett er landet svært stabilt. Kapp Verde har lenge hatt en positiv utvikling, både økonomisk og helsemessig, men er fortsatt avhengig av utenlandsk bistand.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Fra frigjøringen i 1975 fram til 1990 regjerte Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) som eneste parti. Valget i 1991 var Afrikas første fredelige overgang til flerpartistyre (sammen med São Tomé og Principe) og ble vunnet av det liberalistiske partiet Bevegelsen for demokrati (MpD). PAICV vant tilbake makten i nasjonalforsamlingen med knapp margin i 2011. Det var ansett som et tegn på at landet går mot en normalsituasjon med todeling av makten mellom MpD og PAICV. Ved lokalvalget i 2013 vant MpD flertall av kommunene.

Kapp Verde har flere partier, men bare tre er representert i nasjonalforsamlingen etter det siste valget i 2011. PAICV fikk 37 av 72 plasser, MpD 33, og Kapp Verdes uavhengige og demokratiske union (UCID) fikk 2. Jorge Carlos Fonseca fra MpD ble valgt til president i 2011. PAICVs nye leder fra desember 2014, Janira Isabel Fonseca Hopffer Almada (35), er partiets første kvinnelige leder.

Relasjonen mellom presidenten og regjeringen ser ut til å være god, men sterkere spenninger kan forventes fram mot valg av president og nasjonalforsamling i 2016. Selv om landets politiske stabilitet vedvarer, kan tendenser til regionalisering bli en utfordring. De senere årene har de største politiske debattene dreid seg om salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Det har lenge vært planlagt at det statlige energiselskapet Electra, flyselskapet TACV og havnevesenet ENAPOR skal privatiseres, men interesserte kjøpere har latt vente på seg. Både angolanske og kinesiske interesser har blitt nevnt, uten at noe så langt har skjedd. I mellomtiden er elektrisitet- og vannforsyningen fortsatt ustabil, og den høye prisen på kraft og bensinpriser på norsk nivå skaper problemer for enkeltmennesker og næringslivet.

Menneskerettighetssituasjonen på Kapp Verde er bedre enn i de fleste andre afrikanske land, men politiet anklages for å ta for lett på barne- og kvinnemishandling. Et økende antall overgrepssaker vekker bekymring, men ses også som et uttrykk for at flere blir rapportert til myndighetene. Narkotikarelatert kriminalitet skaper en del problemer for lokalbefolkningen. Statsministerens eldste sønn ble skutt og alvorlig såret på slutten av året, og enkelte anså dette som en advarsel fra narkotikasmuglere mot myndighetenes intensiverte kamp. Et ustabilt Guinea-Bissau og den generelle fattigdommen i flere av nabolandene fører til press på Kapp Verde, som blir en mellomstasjon for narkotikatrafikk og menneskesmugling. Likevel er Kapp Verde fortsatt å anse som et trygt land å reise i.

Bistandsavhengighet

Kapp Verde eksporterer fisk, hummer, noe frukt (banan) og industriprodukter. Det er små utviklingsmuligheter innenfor industri og jordbruk. Landet har få naturressurser av betydning, og bare rundt 15 prosent av landets 4 033 kvadratkilometer er dyrkbar jord. Kronisk nedbørsmangel skaper store problemer for jordbruket, noe tørken i 2014 var et eksempel på. I stedet utgjør turistnæringen en stadig viktigere inntektskilde. Myndighetene har innført en turistskatt på 17 prosent, og det er uklart hvordan dette vil påvirke antallet turister.

Arbeidsledigheten er offisielt på rundt 9 prosent, men antas å ligge en del høyere. Bruttonasjonalproduktet (GDP) per person var i 2014 på 1887 dollar.

Kapp Verde er i dag svært avhengig av bistandspenger, og det varsles om økende korrupsjon og hvitvasking. Kapp Verde regnes nå som et mellominntektsland, og den relativt gode levestandarden har dempet noe av bistandsviljen fra giverlandene. Likevel har landet et godt forhold til sine giverland og kan forvente fortsatt økonomisk støtte.

Kapp Verde har oppnådd en spesiell partnerstatus i EU, i henhold til Cotonouavtalen. Valutaen, kappverdiske escudos (CVE), er satt i en fast kurs i forhold til euro. Inflasjonen ser ut til å være under kontroll, men høy utenlandsgjeld (vel 100 prosent av BNP) er et problem. Et økende budsjettunderskudd de siste årene skyldes tørkerelaterte problemer og helse- og utdanningstiltak. Den ustabile økonomiske situasjonen i eurosonen og vulkanutbruddet på Fogo i slutten av 2014 har satt regjeringen under kraftig press. Forsøk på å effektivisere byråkratiet har ikke lykkes, og deregulering av arbeidsmarkedet møter sterk motstand hos fagforeningene.

Pengebidrag fra emigranter utgjør rundt 16 prosent av BNP. Regjeringen ønsker å få denne gruppen til å investere mer penger i landet. I tillegg til turisme forsøker myndighetene å finne muligheter til å utnytte landets geografisk strategiske posisjon mellom Brasil og Afrika. Muligheter for å kunne tilby oljeproduserende nabostater ilandførings- og/eller raffineringsanlegg diskuteres.

Helse og sosiale forhold

På FNs Indeks for menneskelig utvikling (HDI) ligger Kapp Verde under gjennomsnittet for middels utviklede land, men høyere enn snittet blant landene sør for Sahara. Myndighetene prioriterer helse og fattigdomsbekjempelse. Det internasjonale pengefondet (IMF) støtter blant annet tiltak for fattigdomsreduksjon og anser den kappverdiske økonomien som vedvarende solid. 7 prosent av statsbudsjettet går til helsetiltak. Primærhelsetjenesten er relativt godt utbygd, men det er mangel på fagutdannet helsepersonell, og tilgang på rent vann og sanitæranlegg er fortsatt mangelfull.

Cirka 16-17 prosent av statsbudsjettet går til utdanning. Skolegang er gratis, og bortimot 80 prosent av landets befolkning kan lese og skrive. Siden store deler av grunnskoleutdanningen finansieres gjennom ekstern bistand, er utdanningskvaliteten sårbar. Kapp Verde har fått et eget universitet og samarbeider med et privat universitet i Portugal. Landet kan dermed tilby en rekke utdanninger på universitets- og høyskolenivå. Det er imidlertid en mangel på kvalifiserte lærere som hindrer god kontinuitet i utdanningsløpene. Mange ønsker å utvandre for å søke utdanning og arbeid. Strammere innvandringspolitikk i Vesten har imidlertid gjort dette vanskeligere og ført til økt befolkningsvekst i Kapp Verde.

Kapp Verde er meget ømfintlig overfor eksterne forhold som kan påvirke nivået på bidrag fra giverland og emigranter, som for eksempel dagens vanskelige økonomiske situasjon i Europa og USA. Den relative politiske stabiliteten gjør likevel at det ikke er grunn til å vente vesentlige negative endringer i årene framover. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe