Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Guinea

Det politiske vakuumet som fulgte etter forhenværende president Lansana Contés død i 2008 ble avsluttet med presidentvalget i 2010. Til tross for uregelmessigheter før, under og etter presidentvalget beskriver FN og resten av det internasjonale samfunnet valget som «det første frie valget Guinea har hatt». Fattigdom, korrupsjon og lovløshet fortsetter å prege det ressursrike vestafrikanske landet, nå som før.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Mot slutten av Lansana Contés regjeringsperiode (1984-2008) var en overgang fra militært til sivilt styresett praktisk talt blitt et folkekrav. Etter flere mislykkede forsøk på å beholde makten måtte militæreliten til slutt gi tapt for folkelig press og avholde presidentvalg. Første runde av valget ble avviklet i juni 2010, men da ingen kandidater fikk det nødvendige flertallet måtte det omvalg til. Etter nesten fire måneders forsinkelser ble en ny valgrunde avholdt, og reaksjonene lot ikke vente på seg da høyesterett erklærte den mangeårige opposisjonspolitikeren Alpha Condé som vinner.

Resultatet kom overraskende på de fleste, da Condé og partiet “Rally of the Guinean People” kun hadde 18 prosent av stemmene etter første valgrunde. Tidligere statsminister og kandidat for partiet Union of Democratic Forces of Guinea, Cellou Dalein Diallo, ledet valget etter første runde med 44 prosent av stemmene. Opposisjonen hevder at valgjuks underslo hans valgseier allerede i første valgrunde, og mange guineanere føler seg sveket av det internasjonale samfunnet og FNs «forebyggende diplomati». Minst syv personer mistet livet i opptøyene som fulgte.

FN har i etterkant beskrevet sin rolle i valget som aktiv og har trukket det fram som et eksempel på vellykket forebyggende diplomati. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon gikk tidlig ut og oppfordret befolkningen om å «godta resultatet og bevege seg mot fred og nasjonal forsoning». Dette til tross for at FN dokumenterte grove menneskerettighetsbrudd gjennom hele valgperioden. Ingen har blitt tiltalt for overgrepene, det har vært straffefrihet for politi og militære i Guinea siden republikkens fødsel.

Frihet fra straffeforfølgelse er et vedvarende problem under Condé. Det er fortsatt en utbredt oppfatning i folket at de ansvarlige for stadionmassakren i 2009, der minst 157 mennesker mistet livet, ikke vil bli holdt ansvarlig. Over 50 000 deltok i den fredlige demonstrasjonen som utviklet seg til en massakre som vakte internasjonal oppsikt og fordømmelse. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) karakteriserte hendelsen som «en forbrytelse mot menneskeheten», men ICC venter stadig på at Guinea skal foreta seg noe. Condé på sin side har utnevnt to av de hovedmistenkte til høye posisjoner i sin regjering. Samtlige av Guineas sentrale internasjonale partnere – FN, EU, De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), Frankrike og USA – forholder seg også tause om behovet for ansvarliggjørelse.

Ressursrikdom og fattigdom
Ressursrike Guinea har sosiale indikatorer som ligner land som nettopp har kommet ut av en langvarig krig. For mens halvparten av befolkningen lever for mindre enn en dollar dagen, er staten blant annet verdens største eksportør av råvaren bauxitt. Foruten bauxitt finnes det også store reserver av jernmalm, diamanter, gull og uran. Siden løsrivelsen fra Frankriket i 1958 har Guinea vært under militære regimer. Landets første president var Sékou Touré (1958-1984), hans politikk refereres til som en blanding av panafrikanisme og marxisme. Touré styrte landet med jernhånd frem til sin død, og gjennom et statskupp fikk landet sin andre president, Lansana Conté, som kom til å regjere Guinea frem til sin død i 2008.

Contés liberaliseringspolitikk, hvor statlige oppgaver og budsjetter ble redusert til et absolutt minimum, mens den øvrige politikken ble innrettet for å tiltrekke seg internasjonale investeringer i gruvesektoren, forklarer i stor grad hvorfor økonomien er så sterkt knyttet opp til verdensmarkedet og inntekter fra råvareeksport. For mens det overveldende flertallet av guineanere overlever av det de får ut av landbruket, som sysselsetter 80 prosent av befolkningen, står landbruket kun for 5 prosent av landets eksportinntekter. Eksporten av mineraler står for de resterende 95 prosentene. Politisk ustabilitet og korrupsjon fortsetter å være de viktigste hindringene for å utvikle økonomien videre. Det finnes blant annet store uutnyttede potensialer for økonomisk vekst gjennom utbygging av vannkraft, modernisering av landbruket og turisme.

Statens oppgaver neglisjeres
FN rangerer Guinea som et av de ti minst utviklede landene i verden på sin indeks for menneskelig utvikling (HDI). Staten klarer verken å tilby befolkningen offentlige tjenester eller rettssikkerhet. Under 10 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet, og under halvparten har tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold. Det finnes kun 11 leger per 100 000 innbyggere, og analfabetisme er utbredt. I underkant av 30 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og en vanlig skoleklasse har mellom 60 og 90 elever. Kun 1,8 prosent av bruttonasjonalbudsjettet går til utdanning.

Det finnes en allmenn oppfatning i den guineanske befolkningen om at de rike og mektige står over loven, og de fleste konflikter løses utenfor rettssystemet. At det finnes knapt 200 advokater i landet er ett illustrerende eksempel, et annet er at politi- og rettsvesenet kun ble tildelt et beløp tilsvarende 0,44 prosent av BNP i 2010. Typiske årsaker til generalstreiker og protester gjennom de senere årene har vært at statlige ansatte ikke har mottatt lønn over lengre tid. At underbudsjetteringen i stor grad beror på krav fra de internasjonale finansinstitusjonene, krav som har blitt innfridd i bytte mot lån og donasjoner, har vært lite debattert i medier og av finansinstitusjonene selv.

Forsoning eller rettferdighet?
Dessverre ble ikke presidentvalget i 2010 et vendepunkt i Guineas kronglete historie, for politisk vilje til å ta fatt på de grunnleggende utfordringene landet står ovenfor er like fraværende under Alpha Condé som før. Det rapporteres at internasjonale narkotikakarteller fra Colombia, Venezuela, Nigeria og andre land har flyttet sin handel fra Guinea-Bissau til Guinea. I Guinea har de fått innpass i sentrale politiske kretser, imens sentreres den politiske debatten rundt helt andre temaer. Blant annet har det ikke vært holdt valg på nasjonalforsamling. Et nytt valg skulle etter planen ha vært avholdt seks måneder etter at Condé ble tatt i ed, 21. desember 2010. Både EU og USA sier nå at de vil legge økt press på Guinea for å avholde valget. Imens spør opinionen seg hvordan det å tvinge et nytt proformavalg på Guinea kan bringe stabilitet til landet.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe