Afrika.no Meny

Landprofil 2014-21015

Ghana

Ghana blir ofte trukket fram som solskinnshistorien på det afrikanske kontinent. I en region preget av konflikt og politiske spenninger har Ghana hatt flere relativt fredelige demokratiske valg. Landets økonomi har blomstret siden oljeutvinningen begynte i 2010, og landet har på grunn av dette i dag oppnådd status som mellominntektsland. Likevel er ikke himmelen over Ghana skyfri, og 2014 ble et spesielt vanskelig år med dramatisk fall i landets valuta, forsinkelser i infrastrukturutbygging, vannkrise i hovedstaden, og akutt lav strømkapasitet i hele landet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Historisk har Ghana vært avhengig av eksport av naturressurser, med kakaoindustri og gullutvinning som bærebjelkene i økonomien. Men tross rikdommen på naturressurser var årene fra frigjøringen i 1957 og fram til 1980-tallet preget av politisk ustabilitet, gjentatte statskupp, fall i råvarepriser og en voksende utenlandsgjeld, der den sosiale og økonomiske veksten i større eller mindre grad uteble.

Da løytnant Jerry John Rawlings tok over makten gjennom et militærkupp i 1981, befant Ghana seg i en økonomisk situasjon preget av hyperinflasjon, sterk økonomisk tilbakegang og manglende investeringer. Gullindustrien var preget av aldrende infrastruktur, og fravær av investeringsvilje gjorde at utvinningen sakte men sikkert gikk ned. Kakaoindustrien led også under fallende priser på det internasjonale markedet. Det politiske klimaet stabiliserte seg først i 1992, da flerpartisystemet ble vedtatt gjennom en folkeavstemning. Men økonomien fortsatte å slite kraftig.

Etter den brå bortgangen til president John Atta Mills i 2012, var landet igjen preget av bekymring for den langvarige politiske stabiliteten. Men det påfølgende presidentvalget gikk rolig for seg, og beviste nok en gang at det demokratiske systemet står sterkt i Ghana. Visepresidenten John Dramani Mahama fra Den nasjonale demokratiske kongress (NDC) ble valgt som president. Valgresultatet ble ikke godkjent av opposisjonspartiet Det nye patriotiske parti (NPP), noe som førte til langtrukket rettssak. Men det førte ikke til opptøyer. Tross misnøyen med valgresultatet, var ønsket om fred sterkere for ghaneserne.

Ujevn økonomisk progresjon

For å møte de finansielle utfordringene ble det på 80-tallet lagt til rette for økonomisk liberalisering gjennom strukturelle tilpasningsprogrammer i regi av Verdensbanken. Myndighetene søkte å skape vekst og makroøkonomisk stabilitet gjennom omfattende deregulering, fjerning av subsidier og økt frihet for internasjonale selskaper. Til tross for at denne strategien skulle få kraftig kritikk i ettertid, var Ghana ett av de få landene der man tidlig så en positiv utvikling etter innføringen av tilpasningsprogrammene, og utover 1990-tallet stabiliserte den økonomiske veksten seg på rundt 4 prosent.

Fra å være et av verdens fattigste og mest gjeldstyngede land på 80-tallet, har Ghana utviklet seg til å bli et av de mest attraktive landene for investeringer i Afrika. Oljeressursene som i 2007 ble det oppdaget utenfor vestkysten av Ghana, tente et nytt håp for landets befolkning om forbedret infrastruktur, nye arbeidsplasser og økt vekst. Ghana er heldigere stilt enn mange av sine naboland grunnet økt bevissthet om utfordringer knyttet til ressursforbannelse, og et mer stabilt demokrati ved oppstart av oljeproduksjonen.

I prosessen med å forvalte oljeressursene, innledet Ghana, på oppfordring fra Kofi Annan, et samarbeid med Norges bistandsprogram ”Olje for Utvikling.” Ghana har også økt samarbeidet med Norge på kommersielle fronter, blant annet ble det norske selskapet Aker ASA tildelt en kontrakt som hovedlisenshaver på en dypvannsblokk utenfor Jubilee-feltet. Norge åpnet i 2011 en ambassade i Ghana, noe som viser den økte norske interessen for Ghana som ung oljenasjon.

Likevel har de store positive ringvirkningene etter oljefunnene latt vente på seg. I følge en undersøkelse rundt bruken av oljepenger gjort av Africa Centre for Energy Policy, har de lovede investeringene i infrastruktur, betaling av ekstern gjeld, og landbruksutvikling blitt kun delvis oppfylt.

Energikrise og økonomisk usikkerhet

Det stabile demokratiske systemet har sørget for økte internasjonale investeringer i landet, men samtidig har den økonomiske framgangen blitt bremset av Ghanas akutte mangel på elektrisitet, og i 2015 har veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) sunket for fjerde år på rad til 4 prosent. Etterspørsel og forbruk har overgått strømproduksjonen, noe som har ført til ekstrem strømrasjonering i hele landet. Valutaen har blitt sterkt devaluert og offentlig gjeld har vokst. I midten av 2014 innførte regjeringen et forbud mot å betale med dollar, noe som svekket deres tiltrekningskraft for internasjonale investeringer. Dette har gått spesielt hardt utover servicesektoren, som utgjør 50 prosent av landets økonomi.

Selv om myndighetene har investert i utvidelse av strømnettet og i utbygging av veier i den nordlige delen av Ghana, er det fortsatt et stort gap mellom det tørre og karrige nord og det frodige sør med jordbruksproduksjon, store naturressurser, og politisk maktsentrum i hovedstaden Accra.

Framtidsutsikter

Våren 2015 fikk Ghana innvilget en ny treårig kredittavtale med IMF, som skal støtte opp under regjeringens økonomiske reform for å gjenopprette makroøkonomisk stabilitet, og opprettholde høyere vekst. Videre i 2016 venter man at de økonomiske utsiktene vil bedre seg som følge av opptrapping i olje- og gassproduksjon, samt utbygging av infrastruktur som gasskraftverk og solenergianlegg.

Men de vedvarende lave oljeprisene globalt truer denne framgangen. I tillegg sliter Ghana med å lukke smutthull i skattesystemet, noe som medfører at staten taper betydelige summer i skatteinntekter hvert år. I årene 2010 til 2013 fikk regjeringen inn kun 7 prosent i skatteinntekter av den totale verdien av gullproduksjonen, som var på mer enn 23 milliarder dollar.

Ghana går et nytt presidentvalg i møte i 2016, og flere politiske kommentatorer spår at det nåværende regjeringspartiet, National Democratic Congress (NDC), og president Mahama kommer til å bli gjenvalgt for fire nye år. Dette er interessant, da NDC etter seks år i regjering ikke har klart å forbedre landets store hodepine: strømforsyning og sanitære forhold.

Rasjonering av strøm har kommet opp i 12 timer om dagen i hovedstaden, og opp til 48 timer i strekk i resten av landet. Stadige utbrudd av kolera fører årlig til høye dødstall, som følge av elendige sanitærfasiliteter og overbelastede sykehus med dårlig hygiene. Dette kommer til å bli vanskelig for NDC å forsvare ved neste valg.

Motstanderen i 2016-valget er igjen Nana Akufo-Addo, kandidaten til Det nye patriotiske parti (NPP), som tidligere har to mislykkede kandidaturer bak seg. Det gjenstår å se om tallet tre er et lykketall for Akufo-Addo, men kritikerne er klare på at velgerne ikke kommer til å stemme på den som roper høyest om landets problemer, men på den som har konkrete forslag til hvordan man kan bringe landet tilbake til den positive progresjonen som det har stort potensial for å oppnå.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe