I september 1996 ble det avholdt presidentvalg. Yahya Jammeh hadde sørget for å utsette kunngjøringen av valget så lenge at politiske motstandere bare fikk en minimumsperiode til å organisere seg og drive valgkamp. Han la også ned visse forbud for å stoppe sine politiske motstandere, og ble valgt til sivil president etter å ha pensjonert seg fra offiserstillingen i hæren.
Siden kuppet har Yahya Jammeh gang på gang forsøkt å befeste sin makt som eneveldig hersker, men har møtt sterk motstand, både internt fra folkegrupper i opposisjon mot hans regime og fra politisk opposisjon. Press fra eksterne aktører og ikke minst fra de mest sentrale bistandsgivere (USA, Storbritannia, EU og Japan) har også vært medvirkende. Likevel er det sterke repressive trekk ved regimet og stadige beskyldninger fra politiske motstandere om forfølgelse og tortur. Motstandere har forsvunnet og er siden funnet drept. Kuppforsøk har forekommet ved flere anledninger og kuppmakere er henrettet uten rettergang.
Følgende partier ble tillatt og fikk mandat i Nasjonalforsamlingen ved valget i januar 1997: Yahya Jammehs Alliance for Patriotic Reorientation and Construction (APRC) med 33 mandater, United Democratic Party (UDP) med sju mandater, National Reconciliation Party (NRP) og People’s Democratic Organisation for Independence and Socialism (PDOIS) med ett mandat hver.
Ny grunnlov
I januar i 1997 fikk Gambia ny grunnlov. I følge denne skal det gjennomføres allmenne valg og valg av president hvert femte år. Presidenten er i forfatningen gitt vide fullmakter i egenskap av stats- og regjeringssjef og som øverstkommanderende for hæren. Nasjonalforsamlingen har den lovgivende myndighet. Valg til nasjonalforsamlingen arrangeres også hvert femte år.
Støtte fra Libya
I tiden etter kuppet er båndet mellom Gambia og Libya blitt styrket. Land som Cuba, Kuwait og Taiwan støttet også Jammeh i militærstyreperioden, noe som ikke er blitt glemt ved overgangen til sivilt styre. Som tidligere nevnt ble forholdet til de store vestlige aktørene temmelig anstrengt etter kuppet, men er etter hvert normalisert.
For Gambia er forholdet til de vestafrikanske landene Senegal og Nigeria viktig. Begge holdt en lav profil i forbindelse med militærkuppet i 1994. Båndet mellom Gambia og Nigeria er et uttrykk for oppfatningen om at det er viktig å opprettholde en engelsk motvekt mot den frankofone delen av Vest-Afrika. Fra midten av 1990-tallet er det inngått flere viktige avtaler mellom Senegal og Gambia. Ikke minst har Senegal vært interessert i å demme opp for handelen med marihuana og våpen som holder konflikten i Casamance (Sør-Senegal) i gang. Gambia under Yahya Jammeh har her inntatt en meklerrolle, selv om det har hersket stor skepsis mot ham fra politisk hold i Senegal.
Vest-Afrikas Singapore
Under Dawda Jawaras presidenttid var det et uttalt mål å bli "the Singapore of West-Africa", det vil si å legge til rette for en størst mulig frihavnshandel. Dette har fortsatt også under Jammehs regime. Regjeringsprogrammet Vision 2020 bidrar til å fremme den markedsliberalistiske politikken som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken er eksponenter for. Andre deler av strukturtilpasningsprogrammene er med på kjøpet: Oppsigelse av offentlig ansatte, privatisering av statlige bedrifter og slutt på subsidiering av jordnøttdyrking. Flere mennesker har fått lavere levestandard. Samtidig har veksten i landet vært sterk (3,8 i 1997), og inflasjonen relativt lav. Samme år var gjelden til utlandet på 347 millioner amerikanske dollar.
Gambia har lite eller ingen industri og økonomien er først og fremst basert på jordnøttdyrking. Men inntektene fra jordnøttproduksjonen har gått dramatisk ned på 1980- og 1990-tallet. Turistindustrien bidrar betydelig til landets økonomi og tilgang på utenlandsk valuta. De første årene etter kuppet i 1994 var kritiske for turismen, men den er nå tilbake i normalt gjenge. Likevel er turismen av flere grunner kontroversiell. For det første er det snakk om charterturister som betaler sin reise og opphold til vestlige operatører før de forlater hjemlandet. For det andre har ikke turistindustrien i Gambia gitt så mange arbeidsplasser som man hadde håpet på. For det tredje kan det være tale om at satsingen på turisme trekker knapp kapital bort fra andre sektorer. I tillegg ser særlig konservative muslimer på turismen som et trusel mot religion og moral.
Vil satse på utdanning
Gambia har inntil 1994/95 ikke hatt et eget universitet. Landet har derfor ikke kunnet utdanne egne leger, noe som har ført til stor legemangel. Statistikk fra FNs utviklingsprogram (UNDP) og New African Yearbook oppgir at 42 prosent av befolkningen har tilgang til vanlige helsetjenester og 76 prosent har adgang til rent drikkevann.
Forventet levealder ved fødselen er 53 år. 73 prosent av barna går i grunnskolen. Standarden i mange av skolene er dårlig, særlig på landsbygda. Jammeh og hans regjering har imidlertid bestemt seg for å satse storstilt på å bygge ut utdanningssystemet.
Håpet ligger i at den politiske opposisjonen og press fra andre aktører også i framtiden greier å sikre at en demokratisk struktur får utvikle seg. Jammeh er en motsetningsfylt person som på samme tid både foretar konservative og radikale trekk, trolig for å sikre seg støtte i ulike grupper i befolkningen og for å tilfredsstille eksterne aktører.