Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Gabon

Gabon er, målt i befolkning, et relativt lite land med sine 1,5 millioner innbyggere. Oljeinntekter har bidratt til en velstand og stabilitet i Gabon som utmerker landet i forhold til sine naboland. Men Gabon har to viktige utfordringer – en politisk, etter at omstridte Ali Bongo Ondimba tok over som president etter sin far og en økonomisk, i å gjøre seg mindre avhengig av olje.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Gabon styres i dag av president Ali Bongo Ondimba, som ble valgt til ny president i august 2009. Han fikk 42 prosent av stemmene, foran Pierre Mamboundou (26 prosent) og André Mba Obame (25 prosent). Ali Bongo etterfulgte da sin far Omar Bongo Ondimba, som ved sin død i juni 2009 var verdens lengstsittende statsoverhode etter 42 år ved makten.

Presidentvalget var omstridt og vinneren ble anklaget for valgfusk. Flere demonstrerende opposisjonstilhengere skal ha blitt drept etter valget i 2009, ifølge Amnesty International. Den ene av de tapende presidentkandidatene, Mba Obame, forsøkte å få valgresultatet avvist. Et nytt opposisjonsparti, Union Nationale, ble stiftet i februar 2010 med Zacharie Myboto som leder og Mba Obame som sekretær. Et år senere, i januar 2011, erklærte Mba Obame seg som vinner av presidentvalget i 2009. Erklæringen førte til at Bongos regjering oppløste opposisjonspartiet til Mba Obame. Selv søkte han tilflukt i FNs kontorer i hovedstaden Libreville.

95 prosent i parlamentet
I parlamentsvalget i desember 2011 fikk president Ali Bongos Gabons demokratiske parti (PDG) 113 av 120 plasser i nasjonalforsamlingen. Seieren ga presidenten 95 prosent oppslutning i parlamentet. Valgdeltakelsen var på bare 34 prosent. Opposisjonen boikottet valget, men beskyldte samtidig regjeringen for juks. Den afrikanske union (AU) hevdet likevel at valget var troverdig.

Ali Bongo er Gabons tredje president siden løsrivelsen fra Frankrike. Far og sønn Bongo har blitt beskyldt av opposisjonen og av organisasjoner som Transparency International for å ha forsynt seg av landets oljeinntekter. En politisk kampanje førte til at myndighetene i Frankrike undersøkte Bongo-familien og andre afrikanske statslederes eiendommer i Frankrike. De fant ut at Bongo-familien har 39 eiendommer i Paris, de fleste i det velstående 16. distrikt av byen, 70 ulike bankkonti og minst ni luksusbiler til en verdi av nesten 1,5 millioner euro.

Oljeøkonomi
Gabon er en av Afrikas oljeprodusenter, og inntekter fra oljeeksport er viktigste inntektskilde for staten. Oljeinntektene står for 60 prosent av statens inntekter, og 80 prosent av eksportinntektene. Oljen har gitt Gabon en bedre plassering på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) enn mange land i regionen (106 av 187), og en gjennomsnittsinntekt på 12 390 i kjøpekraftsjusterte dollar (PPP). Gabon regnes dermed som et mellominntektsland. Indikatorene for inntekt, skolegang og levealder ligger alle på gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara. Gjennomsnittstallene skjuler likevel et gap mellom fattige og rike, og mellom by og landsbygd.

På grunn av oljen er Gabons økonomi sårbar. Landet er nå på niendeplass av oljeproduserende land i Afrika, ifølge British Petroleums energistatistikk. Men produksjonen har sunket hvert år siden 1996, og Gabon er dermed nødt til å gjøre seg mindre avhengig av olje i framtiden.

I 2011 ble Gabon rammet av streik og uroligheter i oljesektoren i to omganger, først i april og så i oktober og november. Årsaken til streikene var den høye andelen utenlandske oljearbeidere i forhold til ansatte fra Gabon. Etter trusler om flere streiker kom fagforeningene og myndighetene til enighet i november om å sikre arbeid for nasjonale arbeidere. Total, Shell og Tullow er de største operatørene i Gabon.

Liten befolkning
Gabon har en relativt liten befolkning, med litt over 1,5 millioner innbyggere. Landet er på den ene siden relativt stabilt og fritt for konflikt, hvis man ser bort fra politisk uro rundt valg. Det er over 40 etniske grupper, men lite konflikt eller spenning mellom folkegruppene. Det er vanlig å gifte seg på tvers av etniske grupper, noe som gjør forskjellene mellom gruppene mindre viktige. På den annen side er regjeringen til Ali Bongo dominert av den etniske gruppen bateke, og grupper fra sør i landet dominerer øvrige maktposisjoner også i militæret og den republikanske garden som vokter presidenten.

Gabon har en av de beste helsetjenestene i Vest-Afrika, og 90 prosent av befolkningen har tilgang til den. 70 prosent har tilgang på rent vann. Gabon har de siste ti årene gjort framgang på flere områder innen helse og samfunn. Barnedødeligheten ble mer enn halvert fra 1990 til 2005, og barseldød redusert fra 600 til 420 av 100 000 fødsler i samme periode, ifølge Verdensbanken.

Mediene i Gabon er av organisasjonen Freedom House karakterisert som «not free». Organisasjonen slår fast at myndighetene bruker «rettslig trakassering, trusler og økonomisk press» for å hindre kritiske reportasjer. Dagsavisene er regjeringsvennlige, mens det finnes ukeaviser alliert med opposisjonen, ifølge BBC. Amnesty International fastslår at innbyggerne bare har begrenset mulighet til å kritisere myndighetene.

Et blikk framover
Gabons relativt gode økonomi og stabilitet henger sammen med oljeinntektene, og det er en stor utfordring for landet å gjøre seg mindre avhengig av olje. Det finnes flere muligheter og flere initiativ som utforskes. Ett spor er turisme, og landet har flere relativt lite besøkte nasjonalparker. Regnskog egner seg både for turisme og for hogst, og tømmer er en av landets øvrige inntektskilder.

Gabon har vært nært knyttet til Frankrike, men har de siste årene begynt å se seg om etter flere samarbeidspartnere. Både kinesiske, brasilianske og australske gruveselskaper forsøker å etablere seg i Gabon for å hente ut jernmalm. I 2011 varslet myndighetene at de vil etablere en såkalt skattefri sone for utenlandske investeringer. Et indisk selskap, Abhijeet, har varslet investeringer på opp mot 800 millioner dollar i et planlagt smelteverk i sonen og ytterligere 400 millioner i et kraftverk. Selskaper fra både Singapore og Sør-Korea vurdere å etablere seg i Gabon, henholdsvis i en gummiplantasje og et oljeraffineri.

En god utvikling for befolkningen i Gabon framover er betinget av at samfunnet reduserer sin avhengighet av oljeinntektene. Samtidig har overgangen fra Omar Bongos lange regjeringstid til hans sønn Ali skapt utfordringer for den politiske stabiliteten i landet. Hvordan opposisjonen spiller sin rolle, og hvordan regjeringen håndterer opposisjonen, vil bli viktig for utviklingen i Gabon.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe