Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Etiopia

Etiopia opplever sterk vekst og fremgang på områder som utdanning, barnedødelighet og forventet levealder. Høy inflasjon skaper imidlertid problemer for veksten og landets mange fattige. Regimet undertrykker politisk opposisjonelle, sivilsamfunnet og journalister. Langvarige uløste konflikter med aktører i Eritrea og Somalia har blusset opp, men utgjør ingen stor militær trussel for Etiopia på nåværende tidspunkt.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Etiopia styres av den etnisk baserte regjeringskoalisjonen Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF). Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Ababa etter at det tidligere marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.

Opposisjonelle, medier og sivilsamfunnet undertrykkes
Valgfusk og politisk press utøves før og under valg. Statlige ressurser, som jobber i offentlig sektor, banklån, matrasjoner og utdanningsmuligheter, blir manipulert for å få folk til å bli med i regjeringspartiet eller til å forlate opposisjonspartiene.

Regjeringen fortsatte å stramme grepet ved lokalvalget i 2008, og ved parlamentsvalget i 2010 sikret regjeringen seg nok en overlegen (og usannsynlig) seier. Flere potensielt sterke opposisjonskandidater var blitt fengslet eller befant seg i eksil under valget, og drap og trusler var blant regimets andre strategier. I dag er opposisjonen stort sett satt ut av spill, og det forventes at EPRDF vil forsøke å øke kontrollen ytterligere frem mot valget i 2015.

I 2009 ble en ny antiterrorlov vedtatt, og denne brukes blant annet til å fengsle opposisjonsmedlemmer og journalister. I 2009 innførte regimet også et nytt lovverk for sivilsamfunnsorganisasjoner, noe som har ført til at nesten alle organisasjoner som fokuserer på menneskerettigheter har måttet stenge.

 Brudd på menneskerettighetene er utbredt, og inkluderer tortur, drap og forsvinninger. Medielandskapet karakteriseres av sterk politisk styring, med lite kritisk journalistikk. I 2011 og 2012 har regjeringen også fått sterk kritikk for bruken av vold, trusler og arrestasjoner for å tvangsflytte 70 000 medlemmer av urbefolkningsgrupper i Gambella til nye landsbyer som mangler tilstrekkelig mat, jordbruksområder, helse- og utdanningstilbud. Mange av områdene de flyttes fra er tiltenkt utleie til kommersielle jordbruksaktører.

Med støtte fra USA invaderte Etiopia i 2006 Somalia for å beseire den islamistiske bevegelsen Al Shabab og for å installere en FN-støttet regjering. Etter dette trakk de seg ut, men gjennomførte kortere oppdrag over grensen flere ganger. I november 2011 invaderte de Somalia igjen for å fortsette kampen mot Al Shabab, som hadde gjenerobret store deler av landet. Etiopiske styrker er der fortsatt og samarbeider med andre allierte som deltar i en offensiv mot Al Shabab.

Etiopia og Eritrea utkjempet en krig fra 1998 til 2000 som tok flere hundre tusen menneskeliv, og grensestriden forblir uløst. Begge land støtter opprørere for å svekke den andre siden. Tidlig i 2012 gjennomførte Etiopia angrep på opprørerbaser i Eritrea. Eritrea, som ifølge observatører er for svekket til å kunne slå tilbake effektivt, sa at de ikke skulle gjengjelde aksjonene.

Regimets relativt imponerende fremgang med en del av dets utviklingsmål er en grunn til at vestlige regjeringer er forsiktige med å kritisere den politiske situasjonen i Etiopia. Underutviklingen og den utbredte fattigdommen i landet bidrar til at vestlige donorer forsetter å gi penger til regimet.

Stor vekst, store ulikheter
The Economist spår at Etiopia vil ha 7,5 prosent økonomisk vekst i 2012, noe som betyr at de igjen har en av de høyeste pallplasseringene i verden i en rangering av landenes vekst. Inflasjon er imidlertid et betydelig problem. I begynnelsen av 2012 var den på godt over 30 prosent, og dette kommer på toppen av høy inflasjon de senere årene. Dette reduserer veksten, og har ført til store økninger i matprisene, noe som gjør situasjonen vanskeligere for Etiopias mange urbane fattige.

Mer enn 80 prosent av befolkningen i Etiopia er engasjert i landbrukssektoren, og det urbane folketallet er relativt lavt sammenliknet med mange andre land i Afrika. Men tilflyttingen til byene øker, blant annet til hovedstaden Addis Ababa. Mange av de nye urbane er fattige, og tiggere og gatebarn er fortsatt et vanlig syn. Høye levekostnader, arbeidsløshet, begrenset tilgang på rent vann, alkoholisme og oppløsning av familiestrukturer, samt en bygge-boom som fokuserer på dyre boliger med uoppnåelige priser for mange, er noen av utfordringene.

Bygge-boomen er godt hjulpet av eksportinntekter, og investeringer, lån og arbeidskraft spesielt fra Kina. Nye bygninger, veier og annen infrastruktur forandrer landskapet både i og utenfor byene mange steder i landet. Kina står også for prestisjebygg som den internasjonale flyplassen og hovedkvarteret til Den afrikanske union (AU) i hovedstaden.

Eksport av en rekke produkter øker eller holder seg relativt høy. Kaffe står for 40 prosent av eksporten, og Etiopia er blitt verdens tredje største kaffeprodusent. Etiopia er også blitt en av verdens største kvegeksportører, hovedsakelig til naboland. Andre viktige produkter er blant annet khat, lær, gull og blomster.

Forventet levealder i Etiopia har økt fra 45 til nesten 60 år siden regimet kom til makten i 1991, barnedødeligheten er mer enn halvert, andelen ekstremt fattige (de som lever for en dollar dagen) sank fra 44 prosent i 2000 til omtrent 29 prosent i 2010 og skoleoppslutningen har økt kraftig siden 1991. Nye skoler, klinikker, veier og annen sårt tiltrengt infrastruktur er et resultat av den høye byggeaktiviteten i landet og av regjeringens fokus på helse, utdanning og kommunikasjon.

Samtidig er en del mennesker avhengig av matvarebistand og mat i form av krisehjelp. Slik krisehjelp økte betydelig i 2011 i forbindelse med tørkekatastrofen som berørte mer enn 13 millioner mennesker i Øst-Afrika, inkludert 4,5 millioner i deler av Etiopa. Et hurtigresponssystem i Etiopia hjalp noe. Fattigdomsreduksjon og strategier som gjør det lettere for lokalsamfunn å takle tørkeperioder har også hjulpet det siste tiåret. Men fattigdom er fortsatt utbredt i hele landet, med klimatisk sårbarhet og begrenset adgang til mat og materielle goder for mange. Omtrent 44 prosent av befolkningen er kronisk underernært.

Regimets tanker om en utviklingsstat innebærer at regjeringspartiet skal sitte ved makten til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, noe som vil ta mange år. Det er imidlertid ingen selvfølge at dagens svært dominerende regime vil føre til sikkerhet eller utvikling på sikt. Konsekvensene av at landets autoritære statsminister i to tiår Meles Zenawi uventet døde av en infeksjon i august er fortsatt uklare, samtidig som den såkalte arabiske våren demonstrerer hvor fort tilsynelatende stabile regimer kan rakne hvis mennesker føler at de undertrykkes eller har begrensede muligheter for utvikling.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe