Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Elfenbenskysten

Etter over et tiår med ustabilitet, utstrakt politisk vold og økonomisk stagnasjon, kunne Elfenbenskysten begynne på den lange veien mot gjenoppbygging etter at Alassane Dramane Ouattara ble innsatt som lovlig valgt president i mai 2011. Men skal han lykkes, må Ouattara blant annet evne å inkludere tidligere motstandere, få kontroll over de væpnede styrkene og etablere et rettferdig rettssystem.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

De viktigste kandidatene i presidentvalget i 2010 var de tre politiske lederne som har dominert ivoriansk politikk de siste 20 årene. Henri Konan Bédié var president fra 1994 til 2000 for det gamle regjeringspartiet fra ettpartitiden, Partie démocratique de Côte d’Ivoire (PDCI). Den sittende presidenten, Laurent Gbagbo, var leder for Front Populaire Ivoirien (FPI), som tok makten i 2000 etter å ha kjempet fram flerpartisystem, men i et illegitimt valg som ble boikottet av de to andre store partiene. Den siste kandidaten, Alassane Ouattara, er tidligere finansminister og statsminister for PDCI, og representerer Rassemblement des Républicains (RDR), et parti som brøt ut fra PDCI i 1994. Ouattara har sterkest støtte nord i landet og støttes av opprørsbevegelsen Forces Nouvelles, som etter kuppforsøket i 2002 har kontrollert den nordlige delen av landet.

I første valgomgang fikk Gbagbo 38 prosent, Ouattara 32 prosent og Bédié 25 prosent. En andre valgomgang ble nødvendig. I denne oppnådde Ouattara, takket være stemmene fra flertallet av PDCIs støttespillere, 54 prosents oppslutning, og den uavhengige valgkommisjonen utpekte ham til valgets vinner. Til tross for at alle internasjonale observatører godkjente dette resultatet, nektet Gbagbo å godta det, og grunnlovsrådet, som Gbagbo kontrollerte, erklærte Gbagbo som vinner. Dette utløste en politisk krise som ga støtet til voldshandlinger der minst 3000 mennesker mistet livet i løpet av fire måneder. 6. mai 2011 kunne Ouattara innsettes som president etter at opposisjonens styrker, med hjelp fra FN og franske styrker, tre uker før hadde lykkes i å ta seg inn i presidentpalasset der Gbagbo hadde barrikadert seg.

Vold og menneskerettighetsbrudd
Volden startet i Abidjan og var særlig utbredt der, men spredte seg etter hvert til store deler av landet. Spesielt i noen regioner vest i landet var tilfeller med massive drap og grove menneskerettighetsbrudd utbredt; aller grovest var massakren i Duékoué 28. og 29. mars, der over 800 mennesker ble drept. Ifølge Amnesty International ble de fleste av disse drapene begått av såkalte Dozos, væpnede grupper i nord og vest som er tilhengere av Ouattara, selv om Gbagbos militser, som har hatt mye makt i denne delen av landet, også var ansvarlig for drap. I Abidjan ble det i månedene mars til mai 2011 oppdaget flere massegraver opprettet av Gbagbos milits etter angrep på antatte Ouattara-tilhengere, ofte på etnisk grunnlag.

Da Ouattaras styrker endelig maktet å ta seg inn til Gbagbos skjulested i april, var den militære hjelpen fra Frankrike og FN avgjørende. Gbagbo ble holdt i fangenskap i Korhogo nord i landet i sju måneder, og 30. november ble han den første tidligere statslederen som har blitt overført til Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC) tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten i månedene etter valget i 2010.

Den nye presidenten satte straks i gang med gjenoppbygging, og har blant annet satt i gang viktige bro- og veiprosjekter i Abidjan og andre byer, samt fått til en renovering av Abidjan og hovedstaden Yamoussoukro. Ouattara har også fått ros for å ha fått til store forbedringer innen styresett og effektivitet i statsforvaltningen. Elfenbenskysten har også nytt godt av betydelig internasjonal bistand samt løfter om omfattende gjeldslette etter at Ouattara tok over makten. Investeringene har økt noe, også i kakaosektoren, som er den største næringen i landet.

Dårlig kontroll med sikkerhetsstyrkene
Sikkerhetssektorener det eneste området hvor den nye regjeringen ikke viser styringsdyktighet eller har klart å effektivisere administrasjonen. Elfenbenskystens hær består nå av den tidligere nasjonale hæren samt deres tidligere motstandere, styrkene til de Ouattara-vennlige Forces Nouvelles. Integrasjonen av disse to hærene har vist seg svært vanskelig, og hæren er preget av uklare kommandolinjer, parallelle strukturer og rivalisering. Presidenten har bare begrenset makt over hæren og er i stor grad avhengig av de tidligere opprørsstyrkene, som ønsker belønning for å ha hjulpet ham til makten. I tillegg finnes såkalte «frivillige» soldater. De er fremdeles væpnet, men mottar ikke lønn som soldater og lever av kriminalitet. Samtidig er militsgrupper tilknyttet Gbagbos FPI fortsatt aktive, og mens militsen i Abidjan er svært svekket, opererer de noe mer fritt i andre regioner, ikke minst i vest hvor den statlige kontrollen er svak.

Generelt er det et problem at de sentrale myndighetene mangler kontroll over en del områder i landet. Der er også en manglende prioritering av en del mindre sentrale områder, ikke minst i vest. Dette området ble hardest rammet av konflikten, og behovet for gjenoppbygging og forsoning er stort. Enkel tilgang til våpen er et problem i hele landet, og avvæpningsprogrammene går svært sakte.

Rettssystemet en hovedutfordring
En annen hovedutfordring er å skape et balansert og objektivt rettssystem som kan ta et oppgjør med forbrytelser begått av begge parter i konflikten i 2011. Ifølge International Crisis Groups rapport fra desember 2011, var det inntil da ikke reist tiltale mot noen av eks-opprørerne (Ouattaras støttespillere) i hæren, til tross for sterke indisier på grove forbrytelser. Bare tidligere Gbagbo-støttespillere var blitt stilt for retten.

Overleveringen av den tidligere presidenten til ICC provoserte Gbagbos støttespillere sterkt og hardnet det politiske klimaet. Gbagbos FPI valgte å boikotte parlamentsvalget i desember 2011. FPI er svært svekket, med store deler av ledelsen i eksil, men har fortsatt en del støtte og vil være viktig å ha med som opposisjonsparti i et demokratisk Elfenbenskysten. Samtidig vil det være viktig å involvere partiene både i og utenfor parlamentet, samt sivilsamfunnsorganisasjoner, i arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen og i en nasjonal dialog om hvilke reformer som er nødvendige for å skape fred.

Krisen etter valget i 2000 førte til massive flyktningstrømmer. UNHCR anslår at på et tidspunkt var så mange som 200 000 ivorianere på flukt i nabolandene, mens rundt én million var internt fordrevet i Elfenbenskysten. Selv om de fleste av disse nå har returnert til sine hjemsteder, er den humanitære situasjonen alvorlig. Amnesty International har for eksempel dokumentert at vold mot antatte Gbagbo-tilhengere i tiden etter innsettelsen av Ouattara førte til at returraten for fordrevne ble bremset og i noen tilfeller førte til nye fordrevne. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitære aktiviteter (OCHA) var det i mai 2012 fortsatt 85 000 internt fordrevne i Elfenbenskysten, mens 94 000 var flyktninger i andre land i regionen.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe