Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Ekvatorial-Guinea

Det er ikke popularitet som har gjort Teodoro Obiang Nguema Mbasogo til verdens lengstsittende president. Obiang har styrt Ekvatorial-Guinea siden 1979 ved hjelp av korrupsjon og brutal maktbruk.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Ekvatorial-Guinea har en relativt liten befolkning med litt over 700.000 innbyggere. Som tidligere spansk koloni er det det eneste landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Den største delen av landet ligger på fastlandet i Guinea-bukta, mens hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko utenfor kysten av Kamerun

Oljeøkonomi

Ekvatorial-Guinea er Afrikas femte største oljeprodusent, og produksjon og -eksport utgjør hele 95 prosent av landets BNP. Hovedaktør på Zafiro-feltet, det største oljefeltet utenfor kysten, er det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil, men flere andre internasjonale oljeselskaper er involvert i oljeleting eller -produksjon. Oljeproduksjonen har falt de siste årene, og presidenten har satt i gang flere tiltak for å gjøre økonomien mindre avhengig av olje. Likevel har myndighetene inngått nye leteavtaler med internasjonale oljeselskaper som Exxon, Marathon Oil og kinesiske CNOOC. I april 2015 tilbød Kina støtte på 2 milliarder dollar til infrastruktur i landet og i støtte til kinesiske selskaper som vil etablere seg i Ekvatorial-Guinea. I 2013 importerte Norge råolje for 3,4 milliarder kroner fra Ekvatorial-Guinea, en sum som gjorde landet til den største afrikanske oljeeksportør til Norge, foran Sør-Afrika og Marokko. Norske oljeserviceselskaper har også tidvis operert i landet.

Ekvatorial-Guinea har ikke innfridd kravene til det internasjonale initiativet Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), som jobber for å fremme en åpen og ansvarlig håndtering av naturressurser.

Oljepenger til de få

Ekvatorial-Guinea preges av stor fattigdom og økonomisk skjevfordeling. Grunnet oljeinntektene og det lave folketallet har landet Afrikas høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger, på samme nivå som Spania. Likevel er gjennomsnittlig levealder kun 53 år, men gjennomsnittlig utdanningsnivå er fem år. Halvparten av befolkningen mangler grunnleggende sanitære løsninger. Tross de høye oljeinntektene ligger landet derfor helt nede på 144. plass på FNs levekårsindeks. Landet er med andre ord et dystert eksempel på hvordan olje opprettholder en korrupt elite, mens lite av inntektene kommer folket til gode. Et eksempel på skjevfordelingen er at presidentsønnen Teodorins (lille-Teodor) vanvittige forbruk av et høyt antall rådyre sportsbiler tilknyttet luksusleiligheter i USA og Frankrike. Bilene har senere blitt inndratt av franske myndigheter. I 2014 måtte Teodorin levere tilbake eiendeler til en verdi av 30 millioner dollar som amerikanske myndigheter mente var betalt med stjålne penger.

Eneveldig diktator

Siste parlamentsvalg i 2013 var sterkt preget av at opposisjonspartier og deres kandidater ble undertrykt. Resultatet ble en overveldende seier for president Teodoro Obiangs parti Democratic Party of Equatorial Guinea (PDGE) som vant 99 av 100 seter i nasjonalforsamlingen og 54 av 55 seter i overhuset. Opposisjonspartiet Convergence for Social Democracy (CPDS) fikk de to siste plassene. Opposisjonspartiets generalsekretær erklærte at valget var en skandale og ikke reflekterer velgernes reelle ønske.

Utnevnelsen til presidentsønnen som andre visepresident – en tittel som ikke er definert i grunnloven – er tegn på at sønnen er i ferd med å posisjoneres til å ta over etter sin far.

Det er lite internasjonal oppmerksomhet om situasjonen i Ekvatorial-Guinea og få organisasjoner som jobber for å bedre forholdene. Unntaket er den lille USA-baserte organisasjonen EG Justice, som er nesten alene om å formidle et kritisk blikk på landet.

Media og rettsvesen

Landets egne medier er gjennomkontrollert av myndighetene, og Reportere uten grenser omtaler landet som et «sort hull» når det gjelder medier og gir landet en skår på 168 av 180 land på pressefrihetsindeksen.

Rettsvesenet i landet er ikke uavhengig, og rettsikkerheten er dårlig. Folket har ingen frihet til å organisere seg og risikerer arrestasjoner for vanlig politisk eller organisatorisk virksomhet. Behandlingen av fengselsinnsatte er dårlig og brutal.

En plass i solen

President Teodoro Obiang har de siste årene forsøkt å øke landets internasjonale prestisje, ved blant annet å arrangere konferanser for Den afrikanske union. I 2015 overtok de Africa Cup i fotball på kort varsel da Marokko trakk seg som vertsnasjon av frykt for ebolautbrudd. Amnesty International melder om at motstandere av sportsarrangementet ble arrestert for å ha delt ut flygeblader.

Som del av Obiangs forsøk på å bedre sitt omdømme, takket han i 2014 ja til Nord-Koreas internasjonale Kim Jong-Il-pris «for hans tilslutning til rettferdighet, utvikling, fred og harmoni».


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe