Når Ekvatorial-Guinea en sjelden gang nevnes i internasjonale medier, er det gjerne i forbindelse med en rangering av ulike staters økonomiske vekst, der landet oftest ligger i verdenstoppen, eller når en vaktbikkjeorganisasjon gir ut rapporter om korrupsjon eller menneskerettigheter. Når det gjelder sosial og menneskelig utvikling, er det lite nytt. Dagliglivet er påfallende uendret og på HDI-indeksen har landet holdt seg påfallende stabilt, tatt i betraktning at bruttonasjonalproduktet er mangedoblet siden tusenårsskiftet og nå ligger på europeisk nivå, med enorm økning også i offentlige inntekter og forbruk.
Slik sett er Ekvatorial-Guinea en ideell kandidat til å eksemplifisere noen aspekter ved oljeøkonomiens forbannelse. Samtidig kan det hevdes at landets styresett var så ekstremt dårlig også før oljen, at oljen ikke kan brukes til å forklare særlig mye utover at oljeinntektene antakelig har hindret endring. Oljen har uansett ikke hatt nevneverdig betydning for andre enn landets elite. Presidenten koster fire ganger mer enn landets samlede utgifter til vann og kloakk. Budsjettet domineres for øvrig av store infrastrukturinvesteringer, i hovedsak veier, hoteller og annet som tjener oljeindustrien og eliten.
Oljeboomen flater ut
2009 har vist noe økonomisk nedgang, noe som forklares med vanvittig vekst i foregående år og reduserte oljepriser i 2009. Og det endrer ikke trenden: Det forventes fortsatt vekst, men langt mer moderat i årene som kommer. Oljeboomen er slutt, men oljeøkonomien vil dominere i omtrent et tiår til. Det er få tegn til langsiktig tenkning rundt hva som skjer når oljen tar slutt. Det hjelper ikke at skogbruk er blant de viktigste andre næringene. Skogen vil også ta slutt, sammen med viktig biologisk mangfold. Fiske og landbruk er andre viktige sektorer; begge er underprioritert.
Tjue år ved makta
Landets president, Theodoro Obiang Nguema Mbasogo, ble gjenvalgt i november 2009 etter å ha sittet tjue år og tre måneder ved makta. Begivenheten ble møtt med et internasjonalt gjesp; valgresultatet på 95 prosent overrasket få, og selv om få tror at valget var fritt og rettferdig, er selve valggjennomføringen ikke det viktigste. Opposisjonspartier har veldig lite spillerom; de fleste viktige opposisjonspolitikere er i fengsel eller i eksil, og den viktigste opposisjonen holder til i eks-kolonimakten Spania. Det finnes noen ”frie” medier, men selvsensuren er effektiv og det er forbudt ved lov å kritisere offentlige personer. Flere journalister er i fengsel.
En offiser og en gentleman
2009 markerte antakelig slutten på en sak som i flere år har plassert Ekvatorial-Guinea på kartet, særlig i Storbritannia. Den tidligere britiske soldaten Simon Mann var sentral i et kuppforsøk i 2004, men saken fikk størst internasjonal oppmerksomhet fordi Sir Mark Thatcher, sønn av Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher, sannsynligvis også var involvert. Mann ble anholdt i Zimbabwe og senere overført til Ekvatorial-Guinea. Han ble overraskende løslatt i november 2009 sammen med fire sørafrikanske medsammensvorne. Løslatelsen var offisielt humanitært begrunnet, men passet godt sammen med et forestående presidentbesøk fra Sør-Afrika. Noen hevder også at Mann ble sett på som en risikofaktor: Et væpnet, men mislykket angrep på presidentpalasset i februar 2009 ble hevdet å være et forsøk på å frigjøre Mann.
At benådningen skjedde bare noen uker før valget, er kanskje ikke tilfeldig, men heller ikke opplagt: Presidenten har tidligere ikke vist nevneverdig bekymring for internasjonal kritikk, og innenlands mener analytikere at benådningen kan ha vært taktisk uheldig fordi det viser svakhet. Den står i alle fall i skarp kontrast til en tradisjon i Ekvatorial-Guinea for behandlingen av kuppmakere, som det har vært mange av: Et historisk høyde/bunnpunkt hittil er den offentlige henrettelsen av 150 kuppmakere på et stadion mens et orkester spilte melodien ”Those were there days”, i 1975. Sittende president har vært noe mer moderat, men likevel har det jevnlig vært rapportert om fengsling, drap og kidnapping av folk som mistenkes for å true regimet, og harde straffer for dem som har forsøkt seg på kupp.
Kritikk av luksus og hvitvasking
I USA og Frankrike har det vært en del negativ oppmerksomhet rundt korrupsjon, hvitvasking og luksuslivet til president Obiangs sønn, Teodoro Nguema Obiang Mangue. Han reiser ofte til USA hvor han eier luksusleiligheter og et utall biler, fly og båter, og ifølge amerikanske myndighetsrepresentanter har han normalt med mer enn en million dollar i kontanter på sine reiser. Flere rapporter viser åpenbar deltakelse fra amerikanske selskaper i korrupsjon og hvitvasking. I Frankrike har både påtalemyndigheten og Transparency International forsøkt rettslige skritt mot presidentsønnens hvitvasking og korrupsjon, men disse ble stanset i 2009 på tross av solid dokumentasjon fra politiet, og det lukter politisk overstyring.
Om presidenten og hans folk plages av utenlandsk kritikk, er usikkert. Styresettet er utpreget lukket og lederne gir få meddelelser til offentligheten. Kritikken ser uansett ikke ut til å ha alvorlige konsekvenser: Landet har et rimelig bra, eller i alle fall lønnsomt, forhold til utlandet: USA, Spania, Kina og Frankrike er de viktigste handelspartnerne og donorene. Ut over flere grensekonflikter i havområdene, som hittil stort sett er håndtert på diplomatisk og fredelig vis, har landet et rimelig godt forhold til sine naboer. Forholdet til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken er imidlertid relativt kjølig på grunn av korrupsjon og vanstyre, men det har blitt bedre de siste årene. Særlig samarbeidet med Verdensbanken nevnes av noen som et tegn på oppmykning, ettersom dette samarbeidet er konsentrert om sosiale tiltak.
Det skjer også noen andre, forsiktige, indikasjoner på oppmykning. Valget i november 2009 ble hevdet å ha en bedre tone enn tidligere. I forbindelse med landets prosess mot medlemskap i Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) har det skjedd en formell forbedring i noen formaliteter rundt sivilsamfunn og åpenhet, men det har ikke ført til substansielle resultater ennå. At Ekvatorial-Guinea skal være vertskap for Afrika-mesterskapet i fotball i 2012, kan muligens fungere som et insentiv til forbedringer.
Det har lenge eksistert rykter og relativt lite detaljerte analyser om intern opposisjon innen presidentens egen familie, som tradisjonelt har vært forløperen til regjeringsskifte gjennom kupp. Dette er fortsatt en hypotetisk mulighet, men det fins ingen tydelige indikasjoner på at det kan skje. Inntil videre har president Obiang all makt, og om det skulle skje oppmykninger, vil det mest sannsynlig være avgrenset til de endringer som er ønsket av presidenten.
Landfakta:
Areal: 28 051 km2 (44. størst)
Folketall: 659 000
Befolkningstetthet per km2: 23
Urban befolkning: 39 prosent
Største by: Malabo - ca. 96 000
BNP per innbygger: 27 130 USD
Økonomisk vekst: 15,2 prosent
HDI-plassering: 118