Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Ekvatorial-Guinea

Det er i år ti år siden store oljereserver ble oppdaget utenfor Ekvatorial-Guinea. Da lå landet på rundt 130. plass i verden både når det gjaldt økonomi per innbygger og på FNs utviklingsindeks. Nå har landet klatret 90 plasser opp på verdenslista og har Afrikas høyeste kjøpekraft pr innbygger, mens utviklingsindeksen er omtrent på samme sted.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Teodoro Obiang Nguema Mbasogo styrer Ekvatorial-Guinea med jernhånd og oljepenger. På korrupsjonsindeksen er landet nummer to i Afrika – nedenfra. Landet demonstrerer med all mulig tydelighet oljeøkonomiens paradokser, for ikke å si oljens forbannelse i Afrika.

President Obiang, som tok makta i 1979, sitter fortsatt trygt. Etter skuffelsen over at valgfusk ga Obiang en slags demokratisk legitimitet i 2002, skjedde flere påståtte kuppforsøk i løpet av 2004. Ett av dem fikk stor internasjonal oppmerksomhet da det involverte et fly med 70 leiesoldater og våpen som ble stanset i Zimbabwe, finansiert av sønnen til Margaret Thatcher. President Obiang brukte kuppforsøkene for alt det var verdt til å slå ned på opposisjonen. En rekke opposisjonelle samt andre som potensielt kunne skapt bry for presidenten ble fengslet.

Lydig press og kneblet opposisjon
Denne offensiven satte en stopper for en effektiv opposisjon i landet. Mediene forholder seg lojalt til loven mot kritikk av offentlige personer. En radiostasjon beskriver presidenten slik: “Han kan drepe hvem han vil uten at noen stiller ham til ansvar og uten at han må til Helvete, fordi det er Gud selv […] som gir ham styrke”.

I juni 2006 ble en rekke fanger løslatt, deriblant 10-15 politiske fanger. Dette er sannsynligvis ikke et uttrykk for noen oppmykning. Løslatelsen, eller ”tilgivelsen” som det ble kalt, skjedde i anledning presidentens 64. fødselsdag, og etter sigende mot skriftlig erklæring om at de ikke skal gjenta sine ”forbrytelser” de neste ti år.

Det skjer imidlertid et politisk spill internt i makteliten rundt President Obiang. Som følge av oljeøkonomien har Obiang knyttet til seg fagfolk utenfor den tradisjonelle makteliten for å kunne styre den nye oljeøkonomien, hvor den tradisjonelle eliten mangler kompetanse. Noen av disse har blitt tildelt sentrale stillinger i maktapparatet. Den tradisjonelle makteliten, hvorav de fleste er president Obiangs slektninger, føler seg truet.

Det er også sterk misnøye med at Obiang har pekt ut sin kontroversielle eldste sønn til etterfølger, og en maktoverlatelse synes å være på trappene. President Obiangs svekkende helse, er en kritisk faktor i maktsystemet ettersom han personlig deltar i de fleste viktige beslutninger. Faren for kupp er også overhengende.

Ettersom enkelte av de misfornøyde slektningene innehar viktige posisjoner i sikkerhetsstyrkene, har noen observatører nevnt mulighetene for et kupp ledet an av nettopp disse. Ingen vet hvordan dette interne maktspillet vil utvikle seg, men det er i disse interne prosessene det er størst usikkerhet og reelle muligheter for politisk endring – selv om potensialet for demokratiske forbedringer er små. Neste presidentvalg er i 2009, men det blir bare et reelt valg dersom Obiang, eller hans etterfølger, ønsker det.

Lite utenom oljen
Den enorme økonomiske veksten grunnet oljeboomen, med vekstrater på over 60 prosent enkelte år, har flatet ut. Det er fremdeles økonomiske oppgangstider med årlige prognoser på rundt 6-7 prosent de nærmeste årene. Økonomien domineres helt og holdent av oljevirksomheten, som dessverre gir svært få økonomiske virkninger for andre næringer i landet.

De tradisjonelle sektorene – landbruk, fisk og skog – er nedprioritert av myndighetene. Oljeinntektene regnes å nå toppen i 2008, for så å reduseres. Regjeringen ønsker på grunn av dette en diversifisering av økonomien. Deler av oljeinntektene skal kanaliseres til landbruket, hvor det vil brukes til blant annet eksportsubsidiering av kakao. Den nye økonomiske politikken gir grobunn for et fornyet forhold til Pengefondet og Verdensbanken, som kuttet støtten til landet etter korrupsjon og mislighold på 90-tallet.

President Obiang har sagt at han vil foreta seg noe for å redusere korrupsjonen, men blir ikke trodd. Landet er blant verdens mest korrupte land. En rapport til Senatet i USA i 2004 viste at en amerikansk bank og flere oljeselskaper har vært med på åpenlys korrupsjon. Banksjefen i Riggs Bank skyldte på svake interne kontrollrutiner, mens andre nok syntes at det var vel forsiktig sagt; en gang ble for eksempel en koffert med 27 kilo sedler levert over skranken i USA og satt inn på President Obiangs private konto, uten at transaksjonen ble rapportert som mistenkelig.

Kina er en raskt voksende handelspartner, og etter et statsbesøk til Beijing har President Obiang annonsert at han vil styrke båndene ytterligere. Samtidig fører landet samtaler med andre asiatiske land. Det skjer antakeligvis på bekostning av samarbeidet med USA. Ekvatorial-Guinea har hittil samarbeidet tett med USA om oljeutvinning, som igjen har påpekt brudd på menneskerettigheter og korrupsjon. I forbindelse med en ny runde utdeling av lisenser til oljevirksomhet i 2006, har energiministeren uttrykt ønske om flere asiatiske samarbeidspartnere, og antydet at det har sammenheng med Europas og USAs fokus på rettigheter og korrupsjon.

Sosiale forhold
Den økonomiske veksten ser ikke ut til å ha påvirket landets sosiale forhold utenfor oljesektoren. Det er ingen store forbedringer, og mange viktige sosiale indikatorer har faktisk vist en nedgang i perioden. Inntektsforskjellene øker i byene, og oljedrevet inflasjonen gjør det vanskeligere å overleve for de som ikke er med på karusellen. Landbruksproduksjonen har sunket som følge behov for arbeidskraft i oljevirksomheten, og mange ender opp i byenes slumområder.

Om lag 75 prosent av barna går på skole. Myndighetene viser praktisk talt ingen vilje til å investere oljepengene i et utbedret helse- og utdanningssystem. Regjeringen har lovet å bruke oljepenger på skoler, sykehus og lignende, men fasiliteter tilrettelagt for oljeselskapene har en klar førsteprioritet.
 Presidenten selv har imidlertid en høy levestandard. Forbes Magazine utpeker ham til en av verdens rikeste statsledere og antar at han privat disponerer rundt 600 millioner dollar. Fordelt på landets innbyggere ville det gitt mer enn 1000 dollar til hver. Legg til en bedre fordeling av oljeinntektene og de private formuene til presidentens støttespillere, så vil de fleste sosiale utfordringer kunne løses.

*Øyvind Eggen er tidligere styreleder i Fellesrådet for Afrika og jobber nå som uavhengig konsulent.


 


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001

Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Siste oppdatering av bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2021. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.