Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Egypt

Opprøret som felte Husni Mubarak i 2011, har resultert i et sterkt undertrykkende militærregime. De unge som var ryggraden i opprøret, er marginalisert, mens Muslimbrødrene er stemplet som en «terrororganisasjon». Ytringsfrihet og sivile rettigheter har svært trange kår, den økonomiske situasjonen er utfordrende og sikkerhetsvakuumet som er oppstått i nabolandet Libya, er stadig en trussel.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Politisk situasjon

Tiden som fulgte avsettelsen av Husni Mubarak 11. februar 2011 var preget av at de unge demonstrantene ble marginalisert, de etablerte politiske kreftene posisjonerte seg intenst i forhold til hverandre, og det politiske rommet ble veldig polarisert. Muslimbrødrene fikk presidentmakt i juni 2012, og i løpet av Muhammad Mursis tid som president eksploderte den folkelige misnøyen mot Muslimbrødrene i kampanjen Tamarrud (opprør), som agiterte for nyvalg på president. Situasjonen ble mer og mer spent, og militærledelsen stilte til slutt Mursi overfor et ultimatum (gå av eller skriv ut nyvalg øyeblikkelig) som han ikke gikk med på. Resultatet ble et militærkupp 3. juli med bred folkelig oppslutning.

Siden denne datoen har Egypt i realiteten vært styrt av et militærregime. Tidligere general Abd al-Fattah al-Sisi har lagt uniformen til side etter at han ble valgt til president i slutten av mai 2014, men «alle» vet at den sivile regjeringen er et redskap i hendene på militæret. Militæret, innenriksdepartementet (som politiet sorterer under) og rettsvesenet har imidlertid alle sine egne interesser de ønsker å forfølge, og maktkampene kommer til overflaten av og til i medieoppslag og rettssaker. Det er en vanlig oppfatning at Sisi innehar en stor grad av kontroll, men at han ikke er i stand til å tvinge sine meninger gjennom i alle saker og overfor alle aktører. Han har lyktes i å sikre at det egyptiske militæret beholder sine økonomiske og sosiale privilegier, og at disse fremdeles i stor grad er unntatt offentlighetens lys. Det er vanskelig å vite nøyaktig størrelsen på militærets økonomiske imperium, men det er snakk om betydelige summer og eiendommer, og militæret regnes sammen med innenriksdepartementet og storkapitalistene som Egypts «dype stat», som har greid å gjenerobre sin stilling etter et par ustabile år med revolusjonære tilstander.

Et autoritært regime

Egypt gjennomlever nå den mest ufrie perioden siden Nassers militærregime, som tok slutt i 1970. Under Mubarak var Egypt et relativt liberalt autokrati, hvor demokratiske elementer som parlamentsvalg og en kritisk presse hadde et visst spillerom, om enn innenfor klare grenser. Tiden mellom 2011 og 2013 var preget av frislipp av medier og høylytte offentlige diskusjoner. Etter militærkuppet er pressefriheten så å si forsvunnet, og de eneste mediene som fremdeles leverer informasjon av god kvalitet, er enten helt nettbaserte eller engelskspråklige (eller begge deler). Det er vedtatt lover som gjør det straffbart å demonstrere offentlig. Den mest alarmerende utviklingen er likevel regimets ekstremt brutale behandling av dissidenter.

Hardest rammet er naturligvis Muslimbrødrene, som nå er blitt erklært som en terrororganisasjon av egyptiske myndigheter. Muslimbrødrenes illiberale og aggressive, men stort sett fredelige, sitt ned-aksjon ved Rabi’a al-‘adawwiyya-moskeen i Kairo ble i august 2013 angrepet av militære og politi, og på én dag tok disse styrkene livet av nærmere tusen mennesker, inkludert kvinner og barn. Heksejakten på Muslimbrødre har fortsatt, med farser av rettssaker der hundrevis av mennesker dømmes summarisk til døden. Selv om Muslimbrødrene er ekstra hardt rammet, slår staten ned på all opposisjon, ikke minst de liberale unge aktivistene som dannet ryggraden i opprøret mot Mubarak. Alle de ledende aktivistene er i fengsel. Tusenvis er fengslet uten lov og dom siden 2013.

Det er imidlertid viktig å notere seg at Sisi og regimet som sådan fremdeles nyter bred folkelig oppslutning. Mange egyptere er utmattet etter år med en ustabil politisk situasjon og forverrede økonomiske forhold som følge av opprøret i 2011, og for mange av dem som er kritiske til regimet, fremstår det likevel som det minste av to onder (når islamistene regnes som det andre alternativet).

Etter militærkuppet opplever Sinai på ny sterk ustabilitet og borgerkrigsliknende tilstander enkelte steder i nord. Radikale islamister og misfornøyde lokale stammer kjemper mot regimets sikkerhetsapparat, og konflikten har krevd svært mange liv på begge sider siden 2013.

Økonomisk situasjon

Egypts økonomi, ikke minst turistindustrien, ble svært hardt rammet av uroen som fulgte etter opprøret mot Mubarak. Det sittende regimet har lovt en snarlig forbedring, men har ikke lagt skjul på at det vil bli trange tider framover for den jevne egypter. Al-Sisi var relativt raskt ute med å kutte i velferdsgoder, som drivstoffsubsidier. Etter juli 2013 har økonomien holdt seg flytende takket være enorme pengeoverføringer fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Regimet vil bruke store deler av disse midlene til gigantprosjekter som å bygge en ny hovedstad i ørkenen og utvide Suez-kanalen, mens det skrikende behovet for oppgradert infrastruktur og bebyggelse i allerede bebodde områder ikke blir prioritert.

Egypt i regionen

På det afrikanske kontinentet har Egypt spilt en mindre rolle enn det har gjort i Midtøsten, mye på grunn av Mubarak-regimets tilsynelatende manglende interesse for regionen. Ett resultat av dette er at Egypt har havnet ganske alene i det politiske spillet om Nilen, hvor Etiopia er en hovedaktør. Den politiske stemningen mellom Egypt og Etiopia har til tider vært ganske spent, og egyptiske ledere brukt en høyrøstet nasjonalistisk retorikk når det gjelder fordelingen av Nil-vannet. I mars 2015 ble Egypt, Etiopia og Sudan enige om en avtale i forbindelse med et damprosjekt i Etiopia, og spenningen ser ut til å ha avtatt. Etter de arabiske opprørene har også Libya-spørsmålet fått stor betydning for Egypt. Det er en utbredt oppfatning at problemene regimet har med islamister og beduiner på Sinai-halvøya, i stor grad skyldes våpensmugling fra Libya. I februar 2015 offentliggjorde en IS-tilknyttet islamistisk organisasjon i Libya en video hvor de halshugde 21 koptere fra Egypt, hvorpå det egyptiske militæret gikk til angrep og bombet områder i Libya. Spenningen fortsetter våren 2015, med rykter om at Egypt forbereder en større bakkeoffensiv i Libya.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe