Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Djibouti

President Ismaël Omar Guelleh og hans koalisjon Union pour la majorité présidentielle (UMP) holder et stramt grep om det djiboutiske samfunnet. Kritiske røster og politisk opposisjon blir slått hardt ned på, og Vesten lukker som regel øynene for undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd på grunn av landets strategiske beliggenhet på Afrikas horn. Hovedstadens havn fortsetter å utgjøre det økonomiske grunnfjellet i landet, og er også avgjørende for å sikre befolkningens tilgang til mat, siden landet selv produserer svært lite mat.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Djiboutis første president var Hassan Gouled Aptidon. Han stiftet regjeringspartiet Rassemblement populaire pour le progrès (RPP). Han satt ved makten i 22 år, men stilte ikke til gjenvalg i 1999 på grunn av langvarig sykdom. I hans sted stilte hans nevø og nærmeste rådgiver Ismaël Omar Guelleh som presidentkandidat for RPP og vant valget. Til tross for at ettpartisystemet ble formelt avskaffet i 1992, fortsetter RPP å dominere det politiske landskapet. President Guelleh har i dag fullstendig kontroll over den politiske arenaen og utnevner både regjeringssjef, ministre og dommere. Politisk opposisjon blir kneblet og trakassert og gis liten plass i den statskontrollerte pressen. Etter en svært kontroversiell grunnlovsendring i 2010 ble det mulig for president Guelleh å stille til valg en tredje periode, og i april 2011 vant han et omstridt valg som ble boikottet av opposisjonen.

Protester mot president Guelleh
I etterkant av den arabiske våren spredte det seg uroligheter også til Djibouti, og i februar 2012 tok et sted mellom 20 000 og 40 000 mennesker til gatene og krevde Guellehs avgang – et betydelig antall i et land med mindre enn en million mennesker. Protestene ble imidlertid slått hardt ned på, og nye forsøk på protester er blitt forhindret av myndighetene. Over 100 personer ble arrestert under protestene. Djibouti mangler en middelklasse som gjør at protestene i stor grad initieres og organiseres av den politiske opposisjonen i landet. Når myndighetene trakasserer opposisjonen lammes den politiske deltakelsen. Stor fattigdom, høy arbeidsledighet og utbredt korrupsjon gjør det imidlertid sannsynlig at protestene vil fortsette i tiden framover.

Presse- og ytringsfrihet garanteres av Djiboutis grunnlov, men myndighetene har siden 1990-tallet strammet grepet om massemedienes virksomhet. Temaer som menneskerettigheter, militære anliggender, fransk bistand eller forholdet til Etiopia blir gjerne unngått av frykt for represalier fra myndighetene. I 2007 ble avisen Le Renouveau Djiboutien lagt ned etter omfattende trakassering, og med den forsvant landets eneste opposisjonelle avis. I dag eies alle nasjonale medier av staten, noe som gjør det vanskelig for opposisjonen å nå ut med sitt budskap.

Klantilhørighet og sosiale forhold
Klan og etnisk tilhørighet er svært viktig i det djiboutiske samfunnet. Det er spesielt to folkegrupper som dominerer, og det er issa-gruppen og afar-gruppen. Tradisjonelt sett holder issa til sør i landet og har tette bånd med Somalia, mens afar holder til i nord og har tette bånd til Etiopia. President Guelleh og de fleste fra regjeringspartiet RPP kommer fra issa-gruppen, og det har tidligere vært en del konflikter mellom de to. I tillegg finnes klanene gadabursi, issaq og darod. Tradisjonelt sett har klanene vært nomader, men de senere årene har stadig flere valgt å bosette seg i bystrøk. I dag bor omtrent to tredeler av befolkningen i hovedstaden.

Utdanningssystemet i Djibouti følger fransk modell med niårig grunnskole og treårig videregående skole. Utdanningsnivået er i dag svært lavt. Det er få barn som går på skole og omtrent en fjerdedel av befolkningen er analfabeter. Formelt sett er skolen gratis, men familiene må betale både for lærebøker og reise fram og tilbake, noe som gjør at mange ikke har råd. Det er flere gutter enn jenter som går på skole.

Klimaet i Djibouti er varmt og tørt, og det er svært få regndager i året. Store deler av landet består av vulkansk ørken, noe som gjør at det egner seg dårlig til jordbruk. Landet klarer kun å produsere omtrent 3 prosent av det totale matbehovet til befolkningen. Siden 2005 har matsikkerheten vært svært lav, men etter internasjonalt press har myndighetene i landet nylig begynt å arbeide for å bedre dette ved hjelp av irrigasjonssystemer og oppgradering av infrastruktur. Siden Djibouti er avhengig av å importere mat, og mesteparten av denne kommer fra Etiopia, får det store konsekvenser når matproduksjonen der er lav.

Økonomi og internasjonalt samarbeid
Djiboutis økonomi bygger nesten utelukkende på servicesektoren. Det er få naturressurser i landet, og egen industri er det også lite av. Landet har to fagforeninger, Union djiboutienne du travail og Union générale de travailleurs djiboutiens. Men arbeidernes rettigheter står svakt, og under en femtedel av arbeidskraften er fagorganisert. Streik er i praksis forbudt, og blir slått ned på av politiet. Arbeidsledighet er et stort problem, og tall viser at så mye som 60 prosent av befolkningen er arbeidsledige. De aller fleste arbeidstakerne jobber i servicesektoren.

Ifølge Verdensbanken er landet ett av verdens verste å drive forretninger i, selv om regjeringen fastholder at de er et handelsvennlig land. Korrupsjon er et utbredt problem, og undersøkelser gjort av Transparency International viser at dette har blitt verre de senere årene. Havnen i hovedstaden fortsetter å være bærebjelken i økonomien, kombinert med inntekter fra landene som har militærbaser i Djibouti og betydelig bistand fra blant andre USA og Frankrike.

Viktige militærbaser
Framtidig inntekt er i stor grad avhengig av at myndighetene klarer å vedlikeholde og videreutvikle havna. Djiboutis politiske stabilitet og nærheten til Somalia, Jemen og Aden-bukta gjør landet til et populært sted for andre land å etablere militære baser. USAs eneste militære base på kontinentet, Japans eneste utenlandske militærbase og Frankrikes største militærbase er alle plassert i Djibouti, i tillegg til at EUs kamp mot pirater i Aden-bukta har sitt hovedsete her. Landet har også vært et hovedsete i kampen mot terror fra 2001. Dette sikrer Djibouti betydelig bistandsstøtte fra landene det gjelder, og det er denne strategiske beliggenheten som gjør at resten av verden i stor grad overser menneskerettighetsbruddene som skjer i landet. Djibouti mottar dessuten en betydelig andel flyktninger fra nærliggende land, spesielt fra Somalia. Dette er også med på å styrke presidentens tilknytning til vestlige styresmakter, og gjør at det blir vanskeligere å kritisere interne forhold i landet.

Det er lite som tyder på at president Guelleh s makt vil bli mindre i årene som kommer. Det er heller ikke knyttet særlig håp til at protestene som fulgte den arabiske våren skal kunne lykkes i dette politiske klimaet. Tørke og høy urban arbeidsledighet gjør at matsikkerheten sannsynligvis vil være lav også i tiden framover.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe