Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Burundi

Etter 12 år med borgerkrig, som offisielt tok slutt i 2005, beveger Burundi seg langsomt fra å være et etterkrigsland til å bli et land i vekst. Ambisjonene er mange, utfordringene likeså. I 2011 ble Burundi rangert på tredje sisteplass på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Vil Burundi likevel klare å bli en del av Afrikas lovende utvikling?

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Burundi har siden frigjøringen fra Belgia i 1962 vært preget av uroligheter, dels på grunn av spenninger og væpnet konflikt mellom landets to dominerende etnisiteter, hutuer og tutsier. Forrige valg ble avholdt i 2010, og den sittende presidenten, Pierre Nkurunziza fra Conseil National pour la Défense de la Démocratie – Forces de défense de la démocratie (CNDD-FDD), ble da gjenvalgt for sin andre periode.

Valget i 2010 var historisk på flere måter: Det var første gang Burundi opplevde at en demokratisk valgt president satt uavbrutt en hel periode, og at demokratiske valg markerte overgangen mellom to perioder. Til tross for at valgprosessen i 2010 ble kritisert for manglende åpenhet og informasjon, og til tross for at flere opposisjonspartier gikk sammen om å boikotte valget selv før alle stemmene var talt, var nasjonale og internasjonale valgobservatører enige om å betegne valget som fritt og rettferdig. Likevel er spenningene mellom Burundis sittende regjering og opposisjonen tydelige, og det har vært tilfeller av fengslinger av opposisjonspolitikere og forsvinninger. Human Rights Watch kom i mai 2012 ut med en rapport om politisk vold, som karakteriserer 2011 som et dystert år preget av økende voldsbruk fra myndighetenes side for å kontrollere opposisjonen. Den planlagte offisielle lanseringen av rapporten ble avlyst etter myndighetenes instrukser, og regjeringens talsmann kom med sterk kritikk av rapportens innhold.

Langt fra totalitært
Samtidig karakteriseres Burundi av et variert og sterkt sivilt samfunn og en presse som fritt utrykker sine kritiske meninger om den sittende regjeringen. Pressen og sivilsamfunnet er sammen viktige disiplinerende elementer for myndighetene når de skriver om korrupsjon, politiske forfølgelser og et mangelfullt rettsvesen, men det har sin pris. Det er rapportert fra blant annet Human Rights Watch om fengslinger og vold mot både journalister og aktivister fra sivilsamfunnsorganisasjoner. Medias og sivilsamfunnets aktive rolle er viktig for Burundis demokratiske utvikling, samtidig skaper den spenninger som kommer i tillegg til landets allerede vanskelige økonomiske situasjon: Høy arbeidsledighet, stigende inflasjon og økende priser har gjort befolkningen utålmodig og misfornøyd, og utgjør store utfordringer for den sittende regjeringen.

”La vie chère – den dyre hverdagen”
Burundi er et lite land midt i Afrika, langt fra nærmeste havn og med få og dårlige transportårer, noe som øker prisen på de mange importerte varene Burundi er avhengige av. Stigende oljepriser bidrar også til å drive opp kostnadene. Derfor har Burundis medlemskap i Det østafrikanske felleskapet (EAC) siden 2007 blitt sett på som et sentralt virkemiddel for økonomisk utvikling, gjennom frihandelssoner og sosioøkonomisk samarbeid. Unionen stiller også strenge krav til sine fem medlemsland, Burundi, Rwanda, Uganda, Kenya og Tanzania, gjennom grenser for budsjettunderskudd og inflasjon og målsettinger for vekst i bruttonasjonalprodukt(BNP). Det bidrar til økt budsjettdisiplin hos medlemslandenes regjeringer.

Burundis skatteetat har de siste par årene blitt betydelig styrket for å sørge for et bærekraftig inntektsgrunnlag for staten. Reformene som gjennomføres er et element i Burundis statsbyggingsprosess og har som mål å sikre en ansvarlig og bærekraftig stat som kan levere nødvendige tjenester til sine innbyggere. Beskatning og toll på den omfattende uformelle handelssektoren innad i Burundi og mellom Burundi og nabolandene blir i denne sammenheng sett på som nødvendige og viktige tiltak, men bidrar samtidig til dyrere varer til befolkningen. Økte vann- og strømpriser har også blitt introdusert, etter at det nasjonale strøm- og vannverket i lang tid har levert tjenester til en pris godt under de reelle produksjonskostnadene. De mange prisøkningene har imidlertid utløst omfattende nasjonale protestaksjoner mot ”den dyre hverdagen.”

Skolegang og likestilling
Universell skolegang og økt likestilling er også viktige elementer i Burundis statsbygging. Til tross for Burundis nedslående HDI-plassering i 2011, har landet en imponerende rangering hva likestilling angår. I 2011 lå Burundi på 89. plass, foran land som Kenya, Sør-Afrika, Indonesia og India. I 2011 var andelen kvinner i nasjonalforsamlingen omtrent som i Norge, 36,1 prosent. Også tallet på jenter i grunnskolen i Burundi er oppmuntrende: Andelen jenter i forhold til gutter er på 97 prosent. Dessverre synker jentenes andel i videregående skole til 72 prosent i forhold til guttene, og for høyere utdanning er tallene enda lavere. Burundi har gjort en betydelig innsats for tusenårsmålet (MDG) om universell utdanning, og ligger an til å nå dette målet innen 2015.

Fra elendighet til mulighet
Afrika er i ferd med å legge ryktet som elendighetens kontinent bak seg, og et inntrykk av Afrika som kontinentet for vekst og utvikling er i ferd med å vokse fram. Til tross for usikkerheten i globale finansmarkeder og svake tall i mange av verdens tyngste økonomier, er Afrika ventet å fortsette sin positive utvikling med en vekst i BNP på rundt 5 prosent i 2012. Tilsvarende prognoser for Burundi er på rundt 4,5 prosent i 2012.

Spørsmålet er om lille Burundi, landfast og svakt vaklende i sin nyfunnede fred, kan holde tritt med Afrikas vekst. Den politiske viljen til å styrke landets private sektor viser at regjeringen ønsker økt produksjon og handel. Den entusiastiske deltakelsen i regionale samarbeid som EAC viser myndighetenes satsing på regionalt samhold. Samtidig utgjør Øst-Afrikas rivende utvikling en høyst relevant risiko for at Burundi i stedet for å ta del i konkurransen, heller blir liggende etter dyktige konkurrenter som Kenya og Rwanda, og dermed mister de mulighetene som ser ut til å åpne seg i stadig større omfang. Mange burundiere er skeptiske til fremtiden og den sittende regjeringen, og mener at ting var bedre før. Men hvis myndighetene fortsetter arbeidet med økonomiske og juridiske reformer, åpenhet i statsforvaltningen, bedre utdanning og helsevesen og videre likestilling, vil Burundi absolutt kunne ta del i den lovende utviklingen som Afrika opplever i dag.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe