Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Burkina Faso

Den nåværende presidenten Blaise Compaore kom til makten i 1987 gjennom et militærkupp og har vunnet samtlige valg siden. Dette gjør at han føyer seg inn i gruppen av afrikanske presidenter som har sittet lengst med makten. Landet hans er fattig og preget av korrupsjon. Siden begynnelsen av 2011 har befolkningen svart med protester som ble slått hardt ned på av politiet. Krisen i nabolandet Mali påvirker landet, og framtiden er uviss.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Presidentens politiske parti Congrès pour la démocratie et le progrès (CDP) har de siste fem årene hatt flertall i Parlamentet med 73 av 111 seter. I forkant av valget den 2. desember 2010 ytret flere burkinaber at de ønsket politiske endringer , men CDP befestet nok en gang sin stilling som det største politiske partiet. En liten nedgang i valget gjør at de nå besitter 70 av de 111 setene i nasjonalforsamlingen. Alliance pour la démocratie et la federation – Rassemblement démocratique africain (ADF-RDC) gikk noe frem og har 19 av 111 seter. Totalt er 13 partier representert i parlamentet mens hele 74 større og mindre partier stilte til valg.

Politiske uroligheter og reformer
Politidrapet av studenten Justin Zongo sparket i gang flere måneder med massedemonstrasjoner og protester i begynnelsen av 2011. For å døyve den fattige befolkningenes misnøye har myndighetene innført en rekke økonomiske og politiske reformer. Skattelette, økning i lønnen til de offentlige ansatte, samt subsidier på viktige matvarer som mais og ris for å avverge og demme opp for matkrisen, er noen av myndighetenes tiltak.

I 2012 ble det gjennomført betydelige endringer i lederskapet til CDP. Assimi Kouanda ble ny partileder og presidentens yngre bror, Francois Compaore, fikk en sentral posisjon i partiledelsen. Det spekuleres i at dersom Blaise Compaore ikke lykkes med å forandre grunnloven slik at han kan stille til valg i 2015, så vil presidentens yngre bror stille til valg i et forsøk på å bevare presidentembetet innad i familien Compaore.

Regimet har også innført politiske reformer, deriblant opprettelsen av et senat i 2013, som er forventet å gi mer makt til lovgiverne. Det er imidlertid uttrykt bekymring over presidentens innflytelse over valg av senatorer, og mange mener at ordningen ikke er demokratisk nok. De politiske endringene sikrer også presidenten amnesti, noe som har blitt kraftig kritisert av opposisjonen og sivilsamfunnet. Det blir sett på som nok et forsøk på å styrke presidentens stilling og hans politiske innflytelse.

Det internasjonale pengefondet (IMF) på sin side har uttrykt tilfredshet med myndighetenes økonomiske tiltak og har besluttet å øke lånerammen til Burkina Faso grunnet effekten av matkrisen og påvirkningen av flyktningene fra Mali.

Privatisering, matvarekrise og menneskehandel
Burkina Faso er et av verdens fattigste land, rangert som nummer 181 av 187 på indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Befolkningstettheten er høy, landet har ingen kyststripe og få naturressurser. Industrinæringen er svært lite utviklet og landet er i stor grad et jordbrukssamfunn. Hele 80 prosent av befolkningen er avhengig av jordbruket til livsopphold. Jordbruksnæringen er svært sårbar da den ofte utsettes for lange tørkeperioder med redusert beite og avlinger. Burkina Faso importerer mye av sin mat og landet har lidd under matkrisen.

Fra 1998 har Burkina Faso gjennomgått en privatiseringsbølge, for å styrke og sørge for vekst i den private sektoren, og det er gjort endringer i lovgivningen for å tiltrekke seg utenlandske investorer. Som et resultat av dette har landet sett et oppsving i leting etter og utvinning av gull. Gull, i tillegg til bomull, er hovednæringene og således de viktigste kildene til eksportinntekter for Burkina Faso.

IMF sitt Extended Credit Facility-program (ECF) med utvidet låneramme tar sikte på å styrke makroøkonomisk stabilitet og sørge for reell vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP). Det har også som mål å redusere fattigdomsraten til mindre enn 35 prosent i 2015. Større utbytte av gruvedriften og økte offentlige investeringer kan sørge for en vekst i BNP på 6.2 prosent i 2013, selv om det er usikkerhetsmomenter knyttet til dette, blant annet grunnet økende sosial uro og prissvingninger i det globale råvaremarkedet.

I 2012 var Burkina Faso den 26. raskest voksende økonomien i verden med en vekst på hele 7 prosent. Til tross for dette er landet fortsatt svært avhengig av utenlandsk hjelp, og 52 prosent av statsbudsjettet finansieres gjennom bistand. Analyser fra Verdensbanken og IMF viser imidlertid at Burkina Fasos gjeldsrisiko har gått ned fra ”høy” til ”moderat”, og at dette kan åpne opp for andre finansieringsmuligheter enn bare bistand.

Burkina Faso er forøvrig også et transitt- og opprinnelsesland, samt destinasjon, for kvinner og barn som er utsatt for tvangsarbeid og menneskehandel. Mange jenter utnyttes i den kommersielle sexhandelen, og kvinner rekrutteres til legitime jobber i Europa for så å tvinges ut i prostitusjon. Det samme skjer med vestafrikanske kvinner som lokkes til Burkina Faso for å jobbe, men ender i prostitusjon og tvangsarbeid. Myndighetene har innsett at dette er problemområder og arbeider for å bedre situasjonen.

Internasjonale relasjoner og situasjonen i Mali
Krisen i Elfenbenskysten har det siste tiåret preget Burkina Fasos utenrikspolitikk. Denne har nå blitt avløst av krisen i nabolandet Mali. Siden sammenstøtet mellom opprørs- og regjeringsstyrkene nord i Mali i 2012 har flere tusen flyktninger strømmet over grensen til Burkina Faso.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine beregninger var det i januar 2013 kommet 40 000 flyktninger fra Mali til Burkina Faso. Flyktningstrømmen ser ikke ut til å avta med det første, og UNHCR har derfor forsterket sin tilstedeværelse i dette allerede svært fattige landet for å avverge ytterligere katastrofer.

Det er forventet at president Compaore, som er utpekt mekler av de vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), vil spille en sentral rolle i forsøket på å gjenopprette fred i Mali. Økonomiske, politiske og militære bånd med USA vil mest sannsynlig forsterkes i forsøk på å demme opp for Al Qaida i Maghreb-regionen.

Blaise Compaore snart historie?
Misnøye og sinne blant store deler av befolkningen over høye levekostnader og utbredt korrupsjon har truet den politiske stabiliteten. Politiet knuste opptøyene i 2011 ved bruk av rå makt og protestene har siden minsket i omfang. Myndighetene har også gjennomført flere økonomiske og politiske reformer for å demme opp for urolighetene. Allikevel antydes det at flere reformer er påkrevd for å stilne den politiske misnøyen i befolkningen. Det spekuleres i at dersom president Blaise Compaore stiller til valg for femte gang, vil dette på ny kunne trigge massive protester og sosial uro over hele Burkina Faso. Situasjonen i Mali og den økte flyktningestrømmen bringer med seg nye politiske utfordringer til dette landet som allerede er preget av matkrise og fattigdom.


Andre landprofiler:
2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe