Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Angola

“Angola begynner nå”. Slik avslutter Ricardo Soares de Oliveira sin glimrende bok om Angola. Ordvalget gjenspeiler de mange omveltningene landet har gjennomgått: Det er slutt på kolonitid, borgerkrig og ettpartistat, og de påfølgende hvetebrødsdagene med historisk høye oljepriser er over. Nå er spørsmålet hvordan det «egentlige» Angola vil se ut.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Med sine oljeinntekter og kjøpekraft i forhold til folketallet, burde mulighetene være større for Angola enn for mange andre land. Dessverre er det lite som tyder på at Angola vil skille seg positivt ut. «Ango-optimismen» som har blomstret gjennom den høye økonomiske veksten, erstattes nå av engstelse for problemene som tårner seg opp. Mye tyder på at Angolas økonomi vil stagnere, at politiske og sosiale spenninger vil øke og at styringsproblemer vil forverres de kommende årene.

Oljeprisens fall, økonomisk krise og økt fattigdom

Oljeinntektene i Angola har, med få opphold, økt jevnt og trutt. Med historisk høye oljepriser ble gigantiske inntekter tilgjengelig for regimet i Luanda, spesielt i tiåret fra 2004. Men samtidig ble landets økonomi stadig mer avhengig av oljen, for ingenting annet produseres i stor skala. Oljeprisens fall i slutten av 2014 førte derfor til en plutselig innskrenkning av inntektene som myndighetene hadde vent seg til. Sentralbanken begynte straks å tære på valutareservene – USD 10 milliarder på et år – for å opprettholde landets kolossale konsum av importerte varer og tjenester, ikke minst lønn til hundretusenvis av utenlandske arbeidere. I begynnelsen av 2015 ble regjeringa tvunget til å redusere statsbudsjettet med en fjerdedel. Offisielt ble de «sosiale» budsjettene beskyttet, men det ble også de væpnede styrkene og sikkerhetsapparatet. Dermed beholder Angola det nest størsteforsvarsbudsjetteti Afrika.

Kuttene hadde stor effekt på realøkonomien. Valutaen kwanza kom under sterkt press. Regjeringa kutta i drivstoffsubsidiene slik at bensin- og dieselprisene fordobla seg, noe som bidrar sterkt til den økende inflasjonen. De fleste angolanere merker prisøkningene på matvarer, transport og energi som kraftige innhogg i levestandarden, ettersom lønningene stagnerer. En arbeider i Luanda bruker typisk mellom 10 og 30 prosent av lønna på offentlig transport fram og tilbake til arbeidsplassen. Når billettprisene nesten dobles merkes det umiddelbart.

Det er fortsatt stor mangel på gode sosioøkonomiske målinger, men ifølge det Katolske Universitetet i Luanda (UCAN) sin rapport er det krise på flere områder: Underernæring og sult brer om seg, særlig i sør, det samme gjør epidemiske fattigdomssykdommer som malaria og dysenteri. Følgelig er barnedødeligheten fortsatt blant verdens høyeste (165 av 1000). Det er ingen tvil om at noen hundretusener av befolkningen som bor i byene har det bedre enn noen gang, ikke minst Afrikas absolutt rikeste som man også finner i Luanda. De har et prangende luksuskonsum det er vanskelig å forestille seg. Samtidig vil fattigdommen øke under den økonomiske krisa, ifølge UCANs økonomiske rapport for 2014. Ulikheten fortsetter dermed å være dramatisk i Angola.

Kinas betydning konstant, ikke økende

Angolas mye omtalte oljefond – styrt av president José Eduardo dos Santos sønn – har vist seg å være helt unyttig i håndteringen av den aktuelle krisa. Foreløpig er det svært begrenset kapasitet til å øke beskatningen utenfor oljesektoren. Myndighetene har derimot tatt opp store lån for å holde driften i gang – i og med at offentlig forbruk og investeringer utgjør brorparten av bidragene til økonomisk vekst i landet. President dos Santos henvendte seg nok en gang  til Kina for å be om ytterligere 6 milliarder dollar i kreditt, men har også tatt opp andre lån. Angolas gjeld har ikke vært faretruende høy, men nå øker risikoen betydelig. I likhet med enkelte andre oljerike stater blir statsgjelda kamuflert ved at det nasjonale oljeselskapet tar på seg utgifter som vanligvis ville gått over statsbudsjettet. Sonangol økte gjelda si med 20 prosent bare i 2014. Flere spørsmålet reiser seg: Hva mer enn olje ønsker Kina for å stille de gigantiske summene – til sammen minst 20 milliarder dollar – til rådighet i kreditt?

Gjeld og korrupsjon

Basert på det forrige tiårets manglende åpenhet i forvaltningen av de kinesiske (og de mange andre) kredittlinjene er spørsmålet hvordan vil det bli håndtert heretter. Det er en reell fare for at myndighetene i denne situasjonen vil låne mer enn landet på sikt kan håndtere, eller, rettere sagt, at de lånte midlene vil gi liten varig gevinst. Lånekontraktene har stort sett vært knyttet til byggeprosjekter og vært håndtert i hemmelighet, med gode muligheter for personlig berikelse for Angolas lille elite. Selv om president dos Santos har gått hardt ut mot korrupsjon, har han også fastslått at det er nødvendig å muliggjøre såkalt «primitiv akkumulasjon» for å skape en lokal forretningselite.

Ulikhet, religion og sosiale bevegelser

Forrige landprofil omtalte de mange positive endringene Angola har gjennomgått siden freden i 2002. En ting er imidlertid uendra. Makta i landet er fortsatt sentrert rundt president dos Santos, som har sittet i 36 år. I tillegg til at presidentens familie og et knippe nære medarbeidere har store økonomiske interesser i Angola, har omverdenen lite innsyn i de store offentlige ressurser han har til rådighet. Han utpeker selv direkte eller indirekte alle tjenestemenn, og nasjonalforsamlingen har ikke lov til å stille han til ansvar. Godt beskyttet av en presidentgarde på mange tusen menn er det vanskelig å overdrive dos Santos’ personlige innflytelse. Men hans nåværende mandat utgår ved valget i 2017. Vil han stille til nyvalg? Ingen tør å i det hele tatt å diskutere eventuelle utfordrere i det åpne. Men en ting er sikkert: Ingen kan uten videre arve hans posisjon.

Erfarne angolanske observatører spår at dos Santos styrer landet inn mot en større politisk krise i forbindelse med MPLAs nominasjonsmøter i 2016. Mange, selv i MPLA, sår tvil om dos Santos’ evne til å vinne et valg nok en gang uten omfattende valgmanipulasjon.

De siste årene har angolanske myndigheter beveget seg stadig lenger vekk fra forestillingen om et velfungerende demokrati med en rettsstat. Opposisjonen har få offisielle kanaler for å få gjennomslag, og media opererer under stadig vanskeligere kår – med unntak av noen få kritiske røster som får utløp gjennom ukeavisene i hovedstaden. Ikke-statlige organisasjoner lider under vanskelige arbeidsforhold og press fra myndighetene, ikke minst på grunn av et nytt presidentdekret som vil begrense utenlandsk finansiering. Unge demonstranter har siden 2011 forsøkt å avholde demonstrasjoner mange ganger, men hver gang blitt slått hardt ned på av politiet.

Et forhold å følge med på er derfor hvilke andre uttrykksformer misnøye og opposisjon tar. Et stort antall kristne kirkesamfunn eksisterer i Angola, og myndighetene har gjennom lov, byråkrati og rå makt forsøkt å holde dem under kontroll. Regjeringspartiet MPLA viser liten vilje til å forlate ambisjonene fra ettparti-tida om å kontrollere absolutt alle deler av sivilsamfunnet. I april 2015 oppsto voldelige konfrontasjoner mellom politi- og militærstyrker og en sekt i Huambo-provinsen. Selv om dødstallene ikke er kjent, er hendelsen blitt omtalt som en massakre. Det er sannsynlig at fattigdommen, ulikhetene og den autoritære styreformen vil generere mer misnøye og motstand. Tiden vil vise om motstanden tar en religiøs, etnisk eller klassebasert drakt, og om den vil springe ut av Angolas store rurale «bakland» eller fra Luandas millioner av slumbeboere. Om ikke en storm, varsler horisonten uvær for «det egentlige» Angola. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe