Afrika.no Meny

Landprofil 2014-2015

Algerie

I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontintentet med grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. Landet inngår i det området i Nord-Afrika mellom Middelhavet, Sahara og Atlanterhavet som betegnes som Maghreb. 130 år med fransk kolonistyre og en svært blodig borgerkrig har satt dype spor, samtidig som landet har befestet sin posisjon som en stormakt innen gass- og oljeproduksjon.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Algeries historie er formet av en rekke oldtidsriker (inkludert numidiske kongedømmer, de kartagiske, vandalske, romerske, bysantinske, og ottomanske rikene, og muslimske empirier) og i senere tid det franske kolonistyret som skulle vare i 130 år. I motsetning til andre kolonier ble Algerie ansett som en del av Frankrike, og mange algeriere bosatte seg i Frankrike som industriarbeidere og soldater under de to verdenskrigene.

Etter frigjøringskrigen i 1954-1962 vendte algeriske flyktninger tilbake fra nabolandene Marokko og Tunisia, og cirka en million franske bosettere (pied-noirs) og algeriere som hadde kjempet på fransk side (harkis), flyttet til fastlands-Frankrike. Fram til dags dato har forholdet mellom de to landene vært både nært og vanskelig. Først i 1999 anerkjente Frankrike ”hendelsene i Algerie” som en krig.

Algeries første år som uavhengig stat var preget av stor entusiasme. Algeries første president Ahmed Ben Bella (1962-1965) ble raskt avsatt av obersten Houari Boumediene (1965-1978). Det er ofte ansett at den algeriske nasjonalstaten og nasjonalfølelsen ble konstruert i Boumedienes regjeringstid, da også landets oljeindustri ble nasjonalisert. Imidlertid ble sivile rettigheter og sivilsamfunnets kår begrenset under ettpartistaten til FLN (Front de Libération Nationale).

Siden frigjøringen har Algeries økonomi vært avhengig av olje og gass, og det har vært få forsøk på å diversifisere. Samtidig som president Benjedid Chadli (1979-1992) innførte omfattende økonomiske liberaliseringsprogrammer, falt oljeprisene og dermed også statens inntekter. Sommeren 1988 førte de økte matprisene til de berømte Oktoberopprørene, der voldelige protester mot økonomisk ulikhet ble slått hardt ned på av regjeringen. Imidlertid tvang protestene frem en politisk reformasjon av ettpartistaten, og det ble mulig å etablere en rekke politiske partier og et av de mest mangfoldige sivilsamfunnene i MØNA-regionen.

I 1991 vant et av de nyetablerte partiene, islamske FIS (Front du Salut Islamique), valget med overveldende flertall. Da president Chadli trakk seg kom militæret på banen og satte en voldelig stopper for en overgang til demokrati. Borgerkrig brøt ut, og mellom 1992 og 2002 ble om lag 100 000-200 000 mennesker drept. Liamine Zeroual tok over presidentskapet under krigen og ble senere erstattet av den nåværende presidenten Abdelaziz Bouteflika i 1999.

Bouteflika gjennomførte en folkeavstemming for å få slutt på krigshandlingene, og han tilbød amnesti til de islamske opprørerne. Selv om freden gradvis ble gjenopprettet i Algerie, forekommer fremdeles sporadiske angrep. Under Bouteflika har Algerie nytt godt av høye olje- og gasspriser, og økonomien har blitt forbedret, men Algerie har ikke lykkes i å redusere avhengigheten av hydrokarboner, som står for 98 prosent av statens inntekter.

Sivilsamfunnet

Algeries sivilsamfunn kan anses som rikt og mangfoldig. Det er over 80 000 registrerte organisasjoner, hvorav et par tusen er aktive. Selv om noen sivilsamfunnsorganisasjoner samarbeider tett med myndighetene, kan mange regnes som opposisjonelle. Ifølge organisasjonene International Trade Union Confederation, Human Rights Watch og Amnesty International opplever mange aktivister forfølgelse, trakassering og arrestasjoner.

”Forsvinninger” har ikke blitt undersøkt, den berbiske (imazighen ) minoriteten blir hindret i å praktisere sitt språk og sin kultur, og flere større opprør har funnet sted i 1963, 1980 og 2001.

Kvinner deltok i uavhengighetskrigen blant annet som stridende og i etterretningen. Forbedring av kvinners rettigheter ble imidlertid nedprioritert i den nye staten, og i familieloven som ble innført i 1984, fikk kvinner status på linje med mindreårige. President Chadli imøtegikk press fra konservative islamister, og sammenlignet med nabolandene Tunisia og Marokko kan Algerie i dag anses som reaksjonært når det gjelder likestilling.

Algerisk presse anses ofte som en av de frieste i MØNA. Selv om regjeringen eier de fleste TV- og radiostasjonene, finnes en rekke uavhengige, regimekritiske aviser. Presseloven som ble innført i 1990 som følge av Oktoberopprørene, markerte startpunktet for liberalisering av pressen og muliggjorde etableringen av aviser som El-Watan (1990), Le Soir d’Algérie (1990), Le Matin (1990), Liberté (1992) og Le Quotidian d’Oran  (1995). De fremste regimevennlige avisene er El Moudjahid,L’Expression og L’Horizon. Totalt finnes det i dag 20 arabisk- og 23 franskspråklige aviser i Algerie. Blant de arabiske er El khabar og Echorouk de mest leste, særlig blant de yngre generasjonene.

Protestene som startet i Algerie 28. desember 2010 var knyttet til de store politiske omveltningene i MØNA-regionen. Politiske partier, fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner etablerte nettverket Coordination for Democratic Change (CNDC), som krevde regimeendring. Nettverket ble raskt splittet i to, mellom de politiske partiene og andre. Regjeringen svarte med å redusere prisene på basisvarer som olje og sukker, og avsluttet unntakstilstanden som ble innført i 1992 i respons til de islamske opprørerne. CNDC fortsatte imidlertid å protestere, frem til bevegelsen gradvis ble oppløst. ”Reformene” bidro ikke til noen strukturelle endringer, men demonstrasjonene fikk heller aldri omfattende støtte i befolkningen.

Algeries internasjonale rolle

Algerie er EUs tredje største leverandør av naturgass og en viktig oljeleverandør. Landet har spilt en viktig rolle i Den afrikanske union og i den såkalte ”Third World Movement” på 1960 og 1970-tallet. Bevegelsen har imidlertid blitt mindre betydningsfull etter den kalde krigens slutt. I Den arabiske liga står Algerie ofte i opposisjon til de såkalte vestlige allierte, som Saudi-Arabia, Gulfstatene og Marokko. Samtidig har landet deltatt i samarbeidsprosjekter mellom Europa og middelhavslandene, som for eksempel Barcelonaprosessen (senere Unionen for Middelhavet) og ”5+5”.

Algerie har meglet i en rekke internasjonale konflikter. Landet spilte en viktig rolle i frigjøringen av amerikanske gisler fra Iran i 1981. Algerie deltok også i Taif-avtalen i 1989, som markerte slutten på den libanesiske borgerkrigen (1975-1990). I senere tid har Algerie vært vertskap for fredsforhandlingene for Mali og Libya.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe