Fellesrådet for Afrika Meny
Menneskerettigheter

Rettferdig fordeling, menneskerettigheter og handel: Fellesrådets innspill til den nye regjeringen

Menneskerettigheter og rettferdig fordeling blir stadig viktigere arbeidsområder for sivilsamfunnsorganisasjoner i afrikanske land. Norge må føre en tydelig dialog om menneskerettighetsbrudd, og i stater der norsk næringsliv er til stede har regjeringen et særskilt ansvar. Den norske regjeringen bør også arbeide for at utviklingslands politiske handlingsrom ivaretas i handelsavtaler, framholder Fellesrådet i sine innspill til den nye regjeringen:

Fellesrådet for Afrika følger med stor interesse regjeringsforhandlingene mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Vi ønsker partiene lykke til i arbeidet med ny regjeringserklæring. Vi håper at den påtroppende regjeringen vil ha en engasjert politikk overfor afrikanske land, og tillater oss å komme med følgende innspill:

1. Menneskerettigheter, økonomisk vekst, fordeling og sivilsamfunn

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Krf heter det at politikken skal baseres på at alle mennesker har universelle rettigheter uavhengig av hvor i verden de bor. Dette er et verdigrunnlag som forplikter. Det må følges opp med konkrete tiltak for å bekjempe global fattigdom.

Menneskerettigheter blir et stadig viktigere arbeidsområde for sivilsamfunnsorganisasjoner i afrikanske land. Utgangspunktet er at menneskerettighetene er udelelige og at de forskjellige konvensjonene er uløselig knyttet til hverandre. Vi vil minne om at sosiale og økonomiske rettigheter som anstendig arbeid, bolig, helse og utdanning er anerkjent som grunnleggende menneskerettigheter på linje med sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og politiske rettigheter.

Afrikanske sosiale bevegelser sitt arbeid for menneskerettigheter illustrerer viktigheten av menneskerettighetenes udelelighet: Ikke sjelden ser vi at en kamp for sosiale rettigheter, som en anstendig jobb eller bolig, møtes med sterke repressive tiltak og slik utvikler seg til en kamp om grunnleggende demokratiske rettigheter, som ytrings- og organisasjonsfrihet.

Sju av de ti landene i verden som har sterkest økonomisk vekst ligger i Afrika. På tross av dette vokser tallet på fattige på kontinentet, ikke minst i noen av de landene som markerer seg med raskest vekst. I mange land blir avstanden mellom fattig og rik  stadig større.

Norsk næringslivs satsing i afrikanske land har økt betydelig i takt med de siste årenes veksttendenser. Fellesrådet har laget en bred oversikt over norske bedrifters satsing i Afrika. Oversikten viser, ikke uventet, at den overveiende delen av norsk satsing skjer i olje- og gassektoren. Dette er, ifølge konsulentselskapet McKinsey, de sektorene som skaper færrest arbeidsplasser. Samtidig er det bred enighet om at behovet for flere, og anstendige arbeidsplasser, er det mest prekære spørsmålet i Afrika i dag, og det viktigste tiltaket for å få bukt med fattigdom. Vår undersøkelse viser dessverre også at bare en forsvinnende liten andel av de norske bedriftene  foreløpig ser ut til å ha funnet en god metode for kontakt med lokal fagbevegelse.
 
Fellesrådet vil framheve følgende:

  • Norge må føre en tydelig dialog om menneskerettigheter og menneskerettighetsbrudd overfor stater der menneskerettigheter trues. I stater der norsk næringsliv er til stede har regjeringen et særskilt ansvar. I tillegg til å opprettholde sterke diplomatiske forbindelser bør bistand rettes spesielt mot det sivile samfunn, spesielt i de landene hvor myndighetene preges av korrupsjon, diskriminering og mangel på åpenhet. På denne måten kan man i større grad sørge for at den økonomiske veksten norske selskaper bidrar til faktisk fører til en reell fattigdomsreduksjon.
  • Svært mange av Afrikas fattige bor i mellominntektsland med stor avstand mellom fattige og rike. Bistand til mellominntektsland bør rettes inn mot tiltak for å styrke strukturer, aktører og frivillige organisasjoner som fremmer demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Disse landene må selv ta et større ansvar for en rettferdig fordelingspolitikk som sikrer befolkningen at de økonomiske og sosiale menneskerettighetene innfris. For å få til dette, er det avgjørende med et sterkt ikke-statlig apparat i form av f.eks. frivillige organisasjoner som kan holde myndighetene ansvarlig for den politikken som føres. 
  • Regjeringen må kreve at norske selskaper respekterer grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Regjeringen må følge opp strategien for ansvarlig arbeidsliv fra 2008, og kreve at norske selskaper legger ILOs kjernekonvensjoner og Decent work agenda til grunn.
  • Regjeringen må arbeide for at norske selskaper har dialog med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i afrikanske land. I statseide eller delvis statseide selskaper bør dette være et krav.   

2. Handel 

Økt handel kan bidra til vekst, arbeidsplasser og utvikling. De fleste fattige er bønder og handel er avgjørende for at bønder skal kunne jobbe seg ut av fattigdom.  Rike lands landbruks- og handelspolitikk undergraver i dag denne muligheten. En rettferdig fremforhandlet multilateral handelsavtale er å foretrekke fremfor et nettverk av bilaterale avtaler. Norge bør kjempe for en multilateral bindende handelsavtale der utviklingslands interesser prioriteres og som fremmer en verdenshandel som er asymmetrisk til fordel for de økonomisk svakeste landene. Fattige land bør få muligheten til å ta i bruk de samme politiske virkemidlene som rike land har gjort for å bygge opp sin økonomi. 

  • Norge bør legge om landbrukssubsidier ved å gå bort fra produksjonsstøtte og arbeide for at alle rike land legger om til et langsommere og mer miljøvennlig landbruk, slik FN anbefaler
  • Norge bør videreføre ordningen med tollfrihet for MUL+14, og bør fjerne kvotene som har blitt innført for å begrense importen av kjøtt fra Namibia, Swaziland og Botswana.  
  • Den norske regjeringen bør arbeide for at utviklingslands politiske handlingsrom ivaretas i handelsavtaler.
  • Den norske regjeringen bør støtte opp om FAOs retningslinjer for landinvesteringer og etablere bindende retningslinjer for gode landbruksinvesteringer globalt.
  • Norge bør ikke innføre bilaterale investeringsavtaler (BITS) som går på bekostning av nasjonalt selvstyre.  
  • Den norske regjeringen må jobbe for en multilateral handelsavtale som ivaretar fattige lands behov for en differensiert handelspolitikk.       

                                                                                                                       
Magnus Flacké
Daglig leder, Fellesrådet for Afrika



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe