Fellesrådet for Afrika Meny

Fellesrådet for Afrika: Politisk plattform

1. Grunnprinsipper

Fellesrådet for Afrika (”Fellesrådet”) er en solidaritets- og menneskerettighetsorganisasjon som jobber for rettferdighet og utvikling i Afrika.

Fellesrådet utfordrer de politiske og økonomiske strukturene og mekanismene som hindrer en rettferdig utvikling og innfrielse av menneskerettighetene. Vi utfordrer strukturer på globalt og nasjonalt nivå.

Formålsparagrafen til Fellesrådet er:

De siste årene har vi sett økonomisk vekst og en overgang til demokratiske styreformer i mange afrikanske land. Til tross for dette ser vi mange steder at menneskerettighetene er under press. Vi ser også at klimaendringene rammer mange afrikanske land særlig hardt, noe som svekker økonomisk og sosial fremgang i mange land. Fellesrådet tar utgangspunkt i FNs menneskerettigheter og prinsippet om at disse er udelelige. De forskjellige konvensjonene er uløselig knyttet til hverandre. Sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter som anstendig arbeid, bolig, helse og utdanning må anerkjennes som grunnleggende menneskerettigheter på linje med sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og politiske rettigheter. 

I den norske utenriks- og utviklingspolitikken reduseres ofte politiske spørsmål om Afrika til kun å dreie seg om bistand. Samtidig vet vi at andre politikkområder er minst like relevante for utvikling i mange afrikanske land. Derfor kan norsk politikk være preget av interne motsetninger som har konsekvenser for afrikanske forhold. For eksempel kan norske bistandspolitiske mål stå i motsetning til norske handels- og næringsinteresser. I slike tilfeller mener Fellesrådet at norske interesser må vike til fordel for hensyn til rettferdig utvikling. Fellesrådet jobber for at Norge har en samstemt politikk for utvikling.

Kritisk informasjonsformidling ligger til grunn for Fellesrådets politiske arbeid. Fellesrådet mener at medias framstilling av afrikanske forhold ofte mangler god og nyansert informasjon. Vi ønsker å bidra til å motvirke naive og stereotypiske framstillinger av Afrika og afrikanere. Informasjonstiltakene våre skal bidra til mer, bedre, kritisk og nyansert kunnskap om Afrika som reflekterer mangfold, makt og interessemotsetninger.

De siste årene har mange ulike afrikanske stemmer fremmet kritikk av både bistandsbransjens kommunikasjon og bistand som sådan. Disse stemmene vil Fellesrådet jobbe for å løfte inn i norsk debatt. Enkelte av kritikerne hevder at bistand har bidratt til korrupsjon, bistandsavhengighet og i verste fall til å holde korrupte ledere ved makten. Vi ønsker en nyansert debatt om bistand velkommen. Fellesrådet støtter organisasjoner som driver rettighetskamp. Fellesrådet mener at en større andel av bistandsbudsjettene bør gå til å støtte sivilsamfunn i afrikanske land der menneskerettighetene er under press.

Fellesrådet etterlyser en mer kontekstualisert og helhetlig framstilling av Afrika i media. I mange år har vi sett at det afrikanske kontinentet har blitt framstilt på en svært negativ og pessimistisk måte, ofte preget av rene situasjonsbeskrivelser med manglende analyse. Fellesrådet mener at medias rapporter fra afrikanske land er særskilt preget av tabloidisering og fokus på enkeltsaker uten kontekstualisering. Ikke minst er det et problem at afrikanere sjelden kommer til orde i media. Ofte er det de samme typer kilder som blir brukt, som menn i maktposisjoner eller kvinner som er i en offerrolle. Marginaliseringen av afrikanere i mediebildet understøtter tanken om at afrikanere er passive mottakere av bistand og ikke aktive agenter i sin egen utvikling. Stereotyper understøtter mistro til afrikanske aktører, noe som kan ha både økonomiske og politiske negative konsekvenser.

De siste årene har vi sett en tendens til at flere aktører har fremmet mer positive historier fra det afrikanske kontinentet. Dette kan være en positiv korreks. Samtidig kan unyanserte, og utelukkende positive historier uten kontekst også lede til forenkling og stereotypisering, og gi et like endimensjonalt bilde av Afrika som den ensidig negative dekningen. Nød kan ikke veies opp av gladsaker. Fellesrådet vil utfordre også dette ensidig optimistiske bildet, og stadig oppfordre til nyansering, analyse og kontekstualisering.

Et viktig mål med Fellesrådets arbeid er å fremheve mangfoldet av afrikanske aktører, og få frem at ulike trender på kontinentet gjerne kan trekke i ulike retninger samtidig. Vi har som mål at debatten om afrikanske forhold skal være helhetlig, grundig og kunnskapsbasert. Vi ønsker å fremme et mangfold av kritiske røster fra afrikanske land i offentligheten. Derfor samarbeider vi med grasrotbevegelser, forskere, politikere, intellektuelle eller helt vanlige folk i afrikanske land som kjemper på samme verdigrunnlag som Fellesrådet. 

2. Demokrati og deltakelse

Det har aldri vært så mange demokratier på det afrikanske kontinentet som nå. Men mange mennesker i afrikanske land nektes muligheten til reell demokratisk deltakelse. Frie valg er ikke tilstrekkelig for å oppnå demokrati. Demokrati handler også om et sterkt sivilsamfunn, om sivile rettigheter, pressefrihet, organisasjonsfrihet, tilgang til utdanning, likestilling, muligheten til å påvirke sin egen hverdag og om tilgangen på ressurser. Mange afrikanske ledere står for en antidemokratisk praksis, og det er et stort gap mellom ledere og folk. Men det finnes også voksende, kreative og effektive sivilsamfunn som kjemper for demokratisering. Fellesrådet jobber for å styrke disse sosiale bevegelsene.

2.1 Et sterkt sivilsamfunn og en velfungerende stat

Mange av de afrikanske landene som har opplevd økonomisk vekst de siste årene, er preget av enorme indre spenninger og protester fra folk som ønsker å påvirke myndighetene. Mange av disse landene kjennetegnes også av økende økonomisk ulikhet. Sivilsamfunnsorganisasjoner og sosiale bevegelser i afrikanske land baserer i økende grad arbeidet sitt på menneskerettighetene. Afrikanske sosiale bevegelser som arbeider for økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter møtes ofte med repressive tiltak, noe som også aktualiserer behovet for å styrke de sivile og politiske menneskerettighetene. 

Fellesrådet mener at både en velfungerende stat og et sterkt sivilsamfunn må være tilstede for å styrke demokratiet. Historien viser at en velfungerende stat spiller en avgjørende rolle for demokratiet. Generelt er infrastruktur og en velfungerende forvaltning viktige faktorer som kan bidra til statens evne til å levere resultater. I et internasjonalt klima, der kommersielle aktører får stadig mer innflytelse, kan det være lett å glemme at i et fungerende demokrati er det staten som skal stå til ansvar overfor folket og levere tjenestene som folket har krav på. Det er ofte private aktører og enkeltpersoner – særlig kvinner – som leverer velferdstjenester som egentlig staten er ansvarlig for.

Fellesrådet mener et sterkt sivilsamfunn som er i stand til å representere ulike interessegrupper er en forutsetning for demokrati. Det er viktig at de forskjellige interessegruppene i afrikanske samfunn, som fagbevegelse, minoriteter, kvinneorganisasjoner, religiøse grupper, lokalsamfunn, småbønder og andre får mulighet til å bli hørt når politiske beslutninger tas. 

Arbeidstakerrettigheter står svakt i mange afrikanske land. Fellesrådet mener at sosial dialog og ILOs er viktige komponenter i demokratiseringsprosesser og bærekraftig utvikling.

Fellesrådet mener:

·         Den norske regjeringen må føre en nær dialog med, og øke støtten til, sivilsamfunnsorganisasjoner, demokratibevegelser og fagforeninger i fattige land.

·         Norge må føre en tydelig dialog om menneskerettigheter og menneskerettighetsbrudd.

2.2 Kjønn og likestilling

Menneskerettighetene gjelder for alle, uavhengig av kontekst og geografisk tilhørighet. Likevel ser vi ofte at kulturelle og sosioøkonomisk skapte maktforskjeller innad i mange afrikanske land fører til manglende likestilling, systematisk diskriminering og vold mot kvinner og LHBTIQ-personer. Kvinner har ofte ikke samme beskyttelse eller like muligheter som menn, og mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet utsettes ofte for utstøting og diskriminering i afrikanske land.

Kjønnsbasert vold rammer mange kvinner i Afrika, spesielt i land i krig og konflikt.. Kjønnsbasert vold er et strukturelt problem, ofte med rot i maktrelasjoner og med ulike underliggende og komplekse årsaker. Uansett, er bruk av vold og voldtekt som våpen i krig en  krenkelse av kvinners rett til beskyttelse og sikkerhet, og hindrer likeverdig deltagelse i samfunnet i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Kjønnsbasert vold er grove brudd på menneskerettighetene og regnes som et av de største helseproblemene for jenter og kvinner globalt.

Fellesrådet jobber særlig for å styrke rettighetene til kvinner og LHBTIQ-personer gjennom samarbeid med afrikanske kjønn- og LHBTIQ-organisasjoner og med andre organisasjoner i Norge.

Fellesrådet mener:

·        Norge må være en klar stemme i internasjonale fora for å styrke menneskerettighetene til kvinner og seksuelle minoriteter, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

·        Norske myndigheter må gjennom sitt utviklingssamarbeid bidra til å styrke kvinne- og LHBTIQ-organisasjoner, -aktivister og –bevegelser.

·        Norge må arbeide for a mobilisere internasjonale organisasjoner og humanitære aktører til aktiv innsats for å bekjempe kjønnsbasert vold mot kvinner i - og etter, konflikt- og katastrofesituasjoner. Norsk næringsliv må respektere og fremme anerkjennelse for menneskerettighetene til kvinner, og til kjønns- og seksuelle minoriteter.

2.3 Representasjon og åpenhet i internasjonale avtaler

De siste årene har verden sett en forflytning av internasjonal makt på den globale arenaen, fra Vesten til Kina og andre fremvoksende økonomier. Like fullt er afrikanske land, og særlig afrikansk sivilsamfunn, ofte underrepresentert i viktige internasjonale fora og forhandlinger.

Avgjørelser som blir tatt globalt i fora med lav representasjon kan innskrenke det politiske handlingsrommet til demokratisk valgte afrikanske regjeringer. Dette kan man særlig se i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, der innskudd av kapital avgjør enkelte lands stemmemakt. Imidlertid ser vi også de samme problemene på arenaer som FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO) der ressurser og kompetanse gjør at fattige land, og dermed afrikanske, får mindre innflytelse.

Samtidig ser vi at noen afrikanske lands myndigheter inngår internasjonale avtaler uten mandat fra befolkningen, og at informasjon om disse avtalene ofte er lite tilgjengelig for offentligheten. Slik manglende åpenhet og sosial etterrettelighet truer menneskerettigheter og bærekraftig utvikling i de aktuelle landene. Internasjonale avtaler må derfor utformes på en måte som sikrer afrikansk sivilsamfunn nødvendig innsyn for å kunne holde sine egne myndigheter ansvarlig.

Fellesrådet mener:

·         Norge bør jobbe for at afrikanske myndigheter og sivilsamfunn skal styrkes i internasjonale organer som FN, Verdensbanken, WTO og IMF.

·         Norske myndigheter må gjennom både bistand og diplomati bidra til å styrke afrikansk sivilsamfunns evne til å holde sitt lands myndigheter ansvarlig.

·         Når Norge inngår internasjonale avtaler må de sikre åpenhet i prosessen og at sivilsamfunn får tilstrekkelig innsyn.

3. Økonomisk vekst og ulikhet

Mange afrikanske land har opplevd høy økonomisk vekst det siste tiåret. Vekst er helt nødvendig for at mange av landene skal kunne innfri grunnleggende økonomiske og sosiale menneskerettigheter. Økonomisk vekst er likevel ikke i seg selv tilstrekkelig for å redusere fattigdom. Parallelt med veksten ser vi økende ulikhet i mange afrikanske land. Utslaget av økonomisk vekst på fattigdom er avhengig av blant annet hvilke investeringer som gjøres, hvilke sektorer det satses på og politikken det enkelte afrikanske lands ledere iverksetter.  Det er derfor viktig at det satses på en bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst der flest mulig får ta del i de potensielt positive følgene av veksten. Dette innebærer at veksten blir omfordelt for å sikre en velstandsøkning til alle grupper i samfunnet, også de mest sårbare. Det er derfor viktig at det investeres og satses på sektorer som genererer arbeidsplasser og at staten etablerer fordelingsmekanismer, som for eksempel progressive skattesystemer og offentlige helse- og utdanningsinstitusjoner.

Arbeidsledighet er et enormt problem i mange afrikanske land, og særlig gjelder dette ungdom. Investeringer og handel kan bidra til å skape gode arbeidsplasser, men det kan og føre til ressursran, overkjøring av menneskers rettigheter og utnyttelse. Fellesrådet vil jobbe for at handel og investeringer skjer på en ansvarlig måte, og i henhold til universelle menneskerettigheter, slik at kontinentets ressurser kommer folk flest til gode. I dette arbeidet er arbeidstakerrettigheter, rett til å organisere seg, rett til forhandlinger og de øvrige av ILOs kjernekonvensjoner avgjørende virkemidler. Vi trenger bindende regelverk som sikrer disse rettighetene. Samtidig ser vi at majoriteten av arbeidsstokken i de fleste afrikanske land livnærer seg gjennom uformell sektor.Særlig gjelder dette ungdom. 

Dette er utfordringer som det er mulig å endre, både av afrikanske lands myndigheter, men også av det internasjonale samfunn. Men dette krever politisk vilje. Fellesrådet vil utfordre disse makthaverne gjennom vårt arbeid. 

Det er en økende interesse blant norsk og internasjonalt næringsliv for investeringer og næringslivsvirksomhet i afrikanske land. Fellesrådet ser positivt på økte investeringer i og handel med afrikanske land, og er opptatt av at dette innrettes på måter som bidrar til inkluderende vekst, gode arbeidsplasser, styrking av menneskerettigheter, demokrati og åpenhet, og bekjempelse av korrupsjon og kapitalflukt.

Mange av de afrikanske landene norske selskaper har gått inn i, er preget av ekstrem fattigdom, økonomisk ulikhet, mangel på demokrati, menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og dårlig styresett. Når man etablerer seg i disse landene stilles man som selskap overfor store utfordringer knyttet til respekt av arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter. Regjeringen bør motivere til økt samarbeid med arbeidstakerorganisasjoner så vel som arbeidsgiverorganisasjoner. Norske myndigheter bør også jobbe for at de pengene som næringslivet legger igjen i afrikanske land forvaltes ansvarlig og kommer befolkningen til gode.

Norske selskaper som opererer i afrikanske land må ivareta arbeidstakernes sikkerhet og helse med utgangspunkt i menneskerettighetene. Oppfølgingssystemer for å følge dette i praksis er også avgjørende. ILOs kjerneverdier ogbygger på disse prinsippene og innebærer at man ser fattigdomsbekjempelse som et helhetlig grep for å sikre folk et anstendig og produktivt arbeid. Det betyr at grunnleggende arbeidsstandarder skal respekteres, at folk får en lønn de kan leve av og at arbeidstakere fritt kan organisere seg og forhandle kollektivt gjennom sosial dialog. Den norske regjering må holde norske selskaper ansvarlige for disse prinsippene.

Private investeringer kan bidra til å skape gode arbeidsplasser og utvikling. Men det kan også føre til ressursran og at menneskers rettigheter blir overkjørt. Mange av de nye investorene i afrikanske land kommer fra fremvoksende økonomier. Dette kan være positivt for afrikanske land ved at de kan velge mellom ulike investorer, men nye aktører kan også virke kompromitterende på rettigheter. Det er viktig å sikre at norske investorer respekterer menneskerettighetene.

Mange norske selskaper har utarbeidet retningslinjer for samfunnsansvar (CSR). Fellesrådet for Afrika er kritisk til den nåværende praksisen, som innebærer at næringslivet i praksis regulerer seg selv. I stedet bør afrikanske stater sørge for å utvikle  egne regelverk, og bruke og håndheve disse ovenfor både nasjonale og utenlandske investorer. Her kan Norge spille en viktig rolle gjennom å støtte tiltak for å få på plass handlingsplaner for FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv (UNGP) og opprettelse av nasjonale kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv. Samtidig har Norge en mulighet til å gå foran internasjonalt gjennom å implementere en helhetlig og samstemt handlingsplan for UNGP. Spesielt viktig er det at denne pålegger norske selskaper å gjennomføre aktsomhetsvurderinger (”human rights due diligence”) og at det innføres rettslige klage og erstatningsordninger som kan benyttes ved mistanke om lovbrudd begått av norske selskaper i andre land. Norge bør jobbe aktivt for at internasjonale prosesser omhandlende næringsliv og menneskerettigheter går i retning av bindende avtaler.

De siste årene har vi sett at næringslivsaktører gis en større plass i utviklingssamarbeid. Bistandsmidler brukes til å øke investeringer i fattige land gjennom investeringsfond som Norfund og andre aktører. Norfund er et av regjeringens viktigste verktøy for næringsutvikling i fattige land. Slike investeringer over bistandsbudsjettet må være addisjonelle. Regjeringen bør derfor gi Norfund et nytt og tydeligere utviklingsmandat: Norfund skal i større grad investere i småskala landbruk slik FN/FAO etterspør, og i små og mellomstore bedrifter.

Statens pensjonsfond utland (SPU) investerer i økende grad i afrikanske land. Fellesrådet mener at Norge bør skjerpe de etiske retningslinjene for fondet, slik at de i større grad tar hensyn til menneskerettigheter, klima og miljø. Regjeringen må sikre at forvaltningen av SPU respekterer universelt anerkjente menneskerettigheter, samt sørge for at forvaltningen av SPU er i samsvar med det fremste av standarder og praksis på området, og at disse inngår som sentrale elementer i dialogen med selskapene SPU er investert i. SPU bør pålegges å utvikle et forventningsdokument på menneskerettigheter.

Fellesrådet stiller seg kritisk til bilaterale investeringsavtaler (BITS) og eventuelle forsøk på å bake elementer av disse inn i norske bilaterale handelsavtaler. De fleste BITS innskrenker staters handlingsrom til å føre en aktiv nærings-, miljø- og helsepolitikk og anerkjenner kun selskaper som rettighetshavere overfor stater – ikke omvendt. Bilaterale investeringsavtaler står med andre ord for en maktforskyvning mellom selskap og stat som Fellesrådet mener er svært uheldig i en afrikansk kontekst.

Fellesrådet mener:

·         Regjeringen et særskilt ansvar for å støtte opp om menneskerettigheter, fagbevegelse og sivilsamfunn stater der norsk næringsliv er sterkt til stede. I tillegg til å opprettholde sterke diplomatiske forbindelser bør bistand rettes spesielt mot det sivile samfunn, spesielt i de landene hvor myndighetene preges av korrupsjon, diskriminering og mangel på åpenhet.

·         Regjeringen må jobbe for at norske selskaper har dialog med arbeidstakerorganisasjoner i fattige land. I statseide eller delvis statseide selskaper bør dette være et krav.

·         Regjeringen må følge opp strategien for ansvarlig arbeidsliv fra 2008 og sørge for at norske selskaper respekterer grunnleggende arbeidstaker- og menneskerettigheter gjennom å legge ILOs kjernekonvensjoner og til grunn. Regjeringen må følge opp dette arbeidet i praksis og arbeide for at disse styrkes ytterligere.

·         Regjeringen må aktivt arbeide for å få på plass bindende retningslinjer og et tilsynsorgan for bedriftenes samfunnsansvar. Retningslinjene må pålegge selskaper å gjennomføre risikoanalyser for miljø og menneskerettigheter, og økt åpenhet rundt disse. Resultatene av disse må offentliggjøres. Selskapene må sørge for at menneskerettighetene er nedfelt i kontrakter som inngås med underleverandører, serviceytere og samarbeidspartnere.

·         Regjeringen må stille krav til norske selskaper og ta til orde for investorsplikter internasjonalt.

·         Regjeringen bør gi Norfund et nytt og tydeligere utviklingsmandat, med økte investeringer i småskala landbruk og i små og mellomstore bedrifter.

·         Norge bør innføre et tilsyn eller en ombudsordning for Norfund, bestående av uavhengig eksperter som gir berørte parter reell klagerett.

·         Norge må styrke den etiske forvaltningen av SPU gjennom å skjerpe de etiske retningslinjene slik at de i større grad tar hensyn til menneskerettigheter, klima og miljø. Regjeringen må sørge for at det utvikles et forventningsdokument på menneskerettigheter.

·         Norge skal ikke inngå bilaterale investeringsavtaler eller bilaterale handelsavtaler med investeringsbeskyttelsesklausuler med afrikanske stater.

3.2 Skatt og kapitalflukt

Ulovlig kapitalflukt er et alvorlig samfunnsproblem som hindrer utvikling i mange afrikanske land, og som gjør at landene taper penger som kunne blitt brukt til å innfri menneskerettighetene. Ulovlig kapitalflukt svekker lands skatteinntekter, bidrar til korrupsjon og økonomisk kriminalitet, og til at makteliter benytter landets ressurser til å berike seg selv framfor å distribuere den til egen befolkning.

Gjennom bruk av skatteparadiser, utstrakt finansielt hemmelighold og bruk av metoder som ulovlig internprising, klarer store selskaper hvert år å unndra mange ganger så mye penger som det som blir gitt i bistand til Afrika. Internasjonale selskapers bruk av skatteparadis leder til mindre gjennomsiktighet og til at fattige land mister inntekter som burde gått til helsetjenester, utdanning, infrastruktur osv.

Fellesrådet vil derfor jobbe for å bekjempe selskapers bruk av skatteparadis og for økt åpenhet omkring hvordan transnasjonale selskaper overfører ressurser internt. Selskapers egentlig eiere, deres samarbeidspartnere og deres samarbeidspartneres eiere bør være offentlig informasjon. Norske selskaper må ikke utbetale signaturbonuser som har høy korrupsjonsrisiko. Når det utbetales må selskapene etterstrebe transparens.

.

Fellerådet mener at:

·        Norge må bidra til å styrke internasjonalt skattesamarbeid under FN gjennom opprettelsen av en mellomstatlig skattekomité. Denne bør gis mandat å arbeide med global land-for-land rapportering, offentlige register over de virkelige eierne til selskaper, automatisk informasjonsutveksling av skatteinformasjon, investeringsavtaler og skatt, skatteinsentiver, og skattelegging av utvinningsindustrier.

·        Norske myndigheter må føre en offensiv utviklingspolitikk for å støtte fattige lands institusjonelle kapasitet og forbedring av skattesystemer, herunder styrke programmet «Skatt for Utvikling».

·        Norske myndigheter må styrke de nasjonale retningslinjene for land-for-land-rapportering, slik at disse gjelder for alle norske selskap og datterselskap, uavhengig av hvilket land selskapet opererer i, og uavhengig av hvilken sektor selskapet tilhører.

·        Norske myndigheter må pålegge norske selskaper å være åpne om sine reelle rettighetshavere. Dette vil si de fysiske personene i styret, de fysiske personene som representerer de største eierne i selskapet, og personene som jobber i ledelsen i selskapene.

·        Norske selskaper må ikke inngå næringslivssamarbeid med andre selskaper uten å kjenne samarbeidsselskapets reelle rettighetshavere.

·        Norge må arbeide for en internasjonal konvensjon mot skatteparadiser og bygge nettverk med andre land for å øke det internasjonale presset i kampen mot skatteparadiser.

·        Norge må sikre at Statens pensjonsfond utland (SPU), Norfund og statseide selskaper ikke benytter seg av skatteparadiser i sin virksomhet.

3.3 Handel

Handel kan bidra til vekst, arbeidsplasser og utvikling. Samtidig taper mange afrikanske land på måten verdenshandelen er strukturert på i dag. Internasjonale handelsregler gir rike land muligheten til å hindre adgang på sine markeder for varer som mange afrikanske land har forutsetninger for å eksportere, samtidig som afrikanske land presses til å åpne opp for rike lands varer og hindres i å beskytte sine markeder og drive en aktiv næringspolitikk. I dag har rike land de beste forutsetningene i verdenshandelen.

Fellesrådet vil arbeide for et handelsregime som virker til fordel for de fattigste landene, og som fremmer utvikling og muliggjør fordeling og en aktiv næringspolitikk – ikke bare økonomisk vekst. Muligheten til å selge varer i rike land kan bidra til økonomisk utvikling, som igjen kan føre til fattigdomsreduksjon. Det er samtidig svært viktig at fattige afrikanske land får muligheten til å beskytte markedene sine, spesielt i en oppbyggingsperiode.

Den skjeve maktbalansen i verden reflekteres i frem forhandlingen av handelsavtaler. Fellesrådets posisjon er at en rettferdig fremforhandlet multilateral handelsavtale er å foretrekke fremfor et nettverk av bilaterale avtaler. Vi ønsker en multilateral bindende handelsavtale der fattige lands interesser prioriteres og som fremmer en verdenshandel som er asymmetrisk til fordel for de økonomisk svakeste landene. Disse landene bør få muligheten til å ta i bruk de samme politiske virkemidlene som rike land har gjort for å bygge opp sin økonomi.

Vekst i landbrukssektoren i afrikanske land er vesentlig mer effektiv for fattigdomsreduksjon enn vekst i andre sektorer. Mange afrikanske land har et enormt potensial for å øke sine jordbruksavlinger på bærekraftig vis. En helhetlig tilnærming til rural utvikling bør satse på utbedring av infrastruktur, kunnskapsutvikling og organisering. Gode investeringer i landbruket kan bekjempe fattigdom, men da må bønder få mulighet til å selge varene sine på markeder der de får godt betalt. Investeringene bør innrettes slik at småbønder blir i stand til å utvikle sin virksomhet, samt støtte til oppbygging og styrking av bondeorganisasjoner, samvirkeordninger og kooperativet som sikrer at småbøndene selv drar nytte av vekst i landbruket.

Om veksten faktisk gagner fattige bønder er avhengig av hvordan landbruket er organisert i hvert enkelt land. En forutsetning for at investeringer i landbrukssektoren skal ha positiv effekt er derfor å sikre at rettigheter er på plass som gir bærekraftige investeringer som kommer fattige og småbønder til gode. Dårlige investeringer innebærer ofte overkjøring av folks rettigheter og landran. Landinvesteringer må derfor være i tråd med FAOs .

Fellesrådet mener at:

·        Regjeringen må jobbe for en multilateral handelsavtale der fattige lands rettigheter går foran rike lands interesser.

·        Regjeringen må støtte opp om FAOs retningslinjer for landinvesteringer og etablere bindende retningslinjer for gode landbruksinvesteringer globalt

·        Regjeringen bør ta initiativ til at rike land legger om landbrukssubsidiene sine i en mindre handelsvridende retning, i tråd med FNs anbefalinger.

·        Regjeringen må jobbe for at fattige lands politiske handlingsrom ivaretas i handelsavtaler.

3.4 Gjeld

Gjeldssituasjonen, hvor fattige land skylder enorme summer til land, institusjoner eller private aktører, er ett av flere forhold som bidrar til å opprettholde urettferdig fordeling og global fattigdom. Selv om mange afrikanske land fikk slettet sin utenlandsgjeld gjennom det globale gjeldssletteinitiativet for fattige gjeldstyngede land (HIPC) på 2000-tallet, melder IMF at flere av disse igjen er i fare for å havne i nye gjeldskriser.

I land hvor gjeldsbyrden er stor, hindrer nedbetaling av lån fattigdomsbekjempelse og oppfyllelse av grunnleggende menneskerettigheter. Store deler av gjeldsbyrden til fattige land stammer også fra lån som aldri skulle blitt gitt, og må anses som illegitim. Dette er gjeld fra lån gitt til korrupte og undertrykkende regimer, eller gjeld som er gitt på uakseptable premisser, for eksempel med altfor høy rente. Slik gjeld må slettes umiddelbart.

Systemene for utlån og mangelen på en uavhengig og rettferdig gjeldslettemekanismene er med på å opprettholde en skjev maktbalanse mellom rike og fattige land. I dag finnes ingen juridiske mekanismer som kan hindre at illegitim gjeld oppstår eller som kan få slettet gjelden i etterkant. For å hindre en ny gjeldskrise i å oppstå, er det avgjørende å endre måten dagens utlån foregår på.

Fellesrådet vil arbeide for slette av illegitim og ubetalbar gjeld, samt opprettelsen av en åpen, rettferdig og nøytral gjeldsslettemekanisme. Dette er viktig for å gjøre opp for dårlige utlån og sikre at gjeldsbetjening ikke går utover menneskerettigheter. Gjeldsslette og nye lån må gis uten betingelser som undergraver demokratiske prosesser.

Fellesrådet mener at:

·        Norge må ta en ledende rolle i arbeidet med å opprette et juridisk bindende internasjonalt rammeverk for ansvarlig finansiering. FNs prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak må implementeres i alle former for lån. Statens Pensjonsfond Utland inkluderes og må etterfølge krav om ansvarlig finansiering.

·        Norske myndigheter må jobbe for opprettelse av en åpen, nøytral og uavhengig gjeldsslettemekanisme for behandling av ubetalbar og illegitim gjeld.

·        Norge bør arbeide for at de internasjonale finansinstitusjonene utvikler en ny definisjon av bærekraftig gjeld som også tar hensyn til befolkningens rettigheter, og samtidig sørge for at gjeldsslette og nye lån gis uten betingelser som undergraver demokratiske prosesser.































Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe