Fellesrådet for Afrika Meny

Nullpartistaten - demokrati uten politiske partier

Yoweri Kaguta Museveni (f. 1944) er president i Uganda. Da han kom til makten i 1986 ble han sett på som en stor leder som mange hadde tro på. "Problemet med Afrika generelt, og Uganda spesielt, er ikke folket, men ledere som vil bli for lenge ved makten", sa Museveni den gang. Mer enn 30 år senere sitter ironisk nok han selv fortsatt med makten. I tillegg har både han og hans støttespillere åpnet for et ønske om å endre grunnloven i Uganda, slik at han i praksis kan bli sittende i sin posisjon livet ut. 

I denne artikkelen argumenterer han for hvorfor nullpartistaten kan være den ultimate demokratiske løsningen i datidens Afrika, mens de gjennom tid og erfaring skulle vokse seg inn i et flerpartidemokrati. I forbindelse med Fellesrådets 50-årsjubileum publiserer vi utvalgte tekster fra vårt arkiv. 

Det finnes en biologisk prosess som er kjent som metamorfose. Den finnes i livssyklusen til mange insekter, som sommerfugler og kakerlakker. Insektets første livsform er egget, deretter forandrer det seg til en larve., så en puppe, for til slutt å modnes fram til en fullt utviklet sommerfugl eller kakerlakk. Vi må kunne si det sammen når det gjelder å beskrive samfunnets utviklingsprosess.

Samfunn har, akkurat som levende organismer, gjennomgått metamorfoser siden skapelsen, og noen har utviklet seg lenger enn andre. Samfunn kommer også til å fortsette denne metamorfosen, helt til intellektuell arbeidskraft har erstattet den manuelle i global skala. Dette vil ha betydning for inntekten til den enkelte produsent. Enkeltpersonens lønnsnivå har tendens til å bli mer likeverdige jo mer globalisert intellektuell arbeidskraft blir i samfunnet. Slik fjernes delingen mellom intellektuelt og manuelt arbeid.

DANNELSEN AV KLASSER I EUROPA. Hvis vi betrakter de Europeiske samfunnene som eksisterte i middelalderen, vil vi se at de var tredelt og bestod av føydal-adel, bønder og kunstnere/håndverkere. Da den franske revolusjonen kom i 1789 hadde dette blitt til et samfunn bestående av fire klasser; føydal-adel, borgerskapet, proletariatet og bøndene. Dette illustrerer den metamorfosen som hadde funnet sted i det europeiske samfunnet i løpet av de 300 årene som var gått, samtidig som det viser oss hvilke forandringer i produksjonsmåter og fordeling av velstand som hadde funnet sted.

Adelen som eide jorda opprettholdt sitt levesett ved å ta avkastningen denne gav. Borgerskapet tok profitten fra bedriftene sine, fra handel og fra tjenester som transport av varer osv.  Proletariatet opprettholdt livet gjennom lønningene de mottok fra arbeidsgiverne og bøndene levde av fruktene av sitt ansikts sved, med fratrekk for det landeierne tok i betaling for bruken av jorda. I 1994 har Europa gjennomgått forandringer. Den sosiale strukturen i Storbritannia er nå følgende; to prosent overklasse, 50 prosent middelklasse og 48 prosent arbeiderklasse. Bøndene som klasse er for alltid borte fra det europeiske samfunnet. De politiske institusjonene i Storbritannia har utviklet seg   over flere århundrer.; Magna Carta i 1215, «Parykk partiet» (whig party) i 1688, Toriene på begynnelsen av det 18. århundret og Labour-partiet i 1906. Magna Carta desentraliserte makten innen føydal-adelen, «Parykk-partiet» representerte handelsstanden, Toriene representerte interessene til landeierne, mens Labour-partiet representerte den industrialiserte arbeiderklassen. Middelklassens størrelse hadde i denne tiden vokst fenomenalt, det samme hadde deres makt – noe som reflekterte endringene i produksjonsteknikken. Middelklassens framvekst ble konsolidert under den industrielle revolusjonen som startet i første halvdel av det 18. århundret. Samfunnets struktur ble endret ved at mønsteret for økonomisk produksjon, som til da hovedsakelig var basert på jordbruk, ble feid til side. Det tidligere fire-delte samfunnet ble erstattet av tre klasser: godseierne, middelklassen og den industrielle arbeiderklassen. Etter hvert som det europeiske samfunnets økonomiske struktur gjennomgikk denne metamorfosen, skjedde det tilsvarende med dets styringsmodeller. På 1700-tallet var de absolutte monarkiene fra middelalderen så smått begynt å bli erstattet av parlamenter. Dette var parlamenter som var sammensatt av medlemmer av de nye sosiale klassene – middelklassen og proletariatet. I enkelte tilfeller ble ikke den endringsprosessen i styringsstrukturen fullført før et stykke utpå 1900-tallet, da kvinner fikk allmenn stemmerett. De nye samfunnsklassene, skapt på grunn av endringene i produksjonsforholdene i overgangen fra det agrare samfunnet til den industrielle kapitalismen, dannet en basis og et rammeverk for nye former for politisk organisering – parlamentarisk representasjon basert på stemmerett for den voksne del av befolkningen. Dette er det politiske og sosiale miljøet som gav liv til de politiske partiene i Europa. Enkelte av partiene var instrumenter for føydal-adelen, som i det lengste kjempet for å få beholde sine privilegier, mens andre var instrumenter i middel- og arbeiderklassens kamp for å fremme sine interesser. Det var liberale, arbeider-, konservative, sosialdemokratiske og kommunistiske partier som alle kjempet for å fremme én klasses interesser. Over tid var det kryssing av ideer på tvers av klasser og sosiale skillelinjer. Europeiske partier ble på denne måten grunnfestet i det europeiske folkets historiske kamp for økonomisk rasjonalisering og politisk frigjøring.

Det før-koloniale Afrika Før vi angriper spørsmålet om politiske partiers posisjon i Afrika, må vi først svare på spørsmålet; hva har vært Afrikas sosiale struktur de siste 500 årene? I år 1500 var Afrikas og Europas sosiale strukturer til en stor grad sammenfallende. Som i Europa var det i Afrika tre klasser; føydal-adel, en klasse av kunstnere og håndverkere som smeder, tekstilmakere, snekkere, osv. og til slutt bøndene. Det var også en framvoksende handelsstand (klasse), slik som Shaka (Zulu), Lobengula (Matabele), Mkwawa (Nyamwezi i Tanzania), Kabalega (Bunyoro) og Mwanga (Buganda) under, og med dem forsvant det afrikanske aristokratiet. Kunstner/håndverker-klassen måtte også forsvinne, ettersom de produserte mange artikler europeerne selv ønsket og kontrollere – som redskaper, husholdningsartikler, tekstiler, keramikk og lærvarer. På grunn av dette var store deler av Afrika i 1920-årene gått tilbake fra å være et tredelt klassesamfunn til et ênklasse-samfunn – et samfunn som bare bestod av bønder. Ved siden av bøndene vokste det fram en liten klasse av medløpere med kolonimakten. Dette var lavere kolonitjenestemenn, tolker, grunnskolelærere, sersjanter og soldater. Hovedsakelig var denne gruppen dårlig utdannet og de skulle komme til å spille en eget ødeleggende rolle i Afrika rett etter uavhengigheten.

Kosmopolitisk europeisk middelklasse

Det er i disse sammenvevde faktorene – den sosiale tilbakegangen Afrika led inder kolonialismen og handlingene til den nye klassen av medløpere – at man kan finne årsakene til tragikomiske hendelser i nyere tid, som Idi Amin i Uganda, Jean-Bédel Bokassa i Den Sentralafrikanske republikk og de kontinuerlige tragediene i Rwanda og Burundi. På den ene siden betyr dette at énklasse-samfunnet ikke har den type horisontale forbindelser som har eksistert i Europa i forskjellige former siden Keiser Karl den store i det niende århundret. Jeg refererer her til grupper som ikke nødvendigvis er geografisk sammenhengende, men som har felles sosiale og økonomiske mål på grunn av klassetilhørighet. Det er sannsynlig at føydal-adel vil støtte interessene til andre grupper av føydal-adel trass i deres endemiske rivalisering. Dette fenomenet økte med framveksten av den europeiske middelklassen. Siden viktige deler av middelklassen handler med varer og tjenester, vil de alltid ønske store markeder. Til å begynne med tok deres søken etter nye markeder destruktive former, hvorav den verste formen må kunne sies å være kolonialismen. Ved siden av dette førte imperialistmaktenes kamp om markeder og råvarer til utbruddene av både første og andre verdenskrig. I den senere tiden har den europeiske middelklassen rasjonalisert sin søken etter markeder til å etablere fredelig konkurranse og samarbeid. Framveksten av den europeiske middelklassen, selv når den kjempet som besatt seg imellom over koloniene, betydde at Europa hadde opphørt å være et stammesamfunn og begynt å bli mer kosmopolitisk når vi betrakter aspekter som interesse og ideologi. Under påvirkning av middelklasseideologi begynte regional bevissthet å bli stadig mindre fremtredende innen hvert enkelt europeisk land. Det som hendte under Bismarck var meget lærerikt – det var ikke lengre småfyrstedømmer som Prøyssen, Bayern, og Sachsen, men ett Tyskland. På liknende vis var det ikke lengre Piedmont, Sicilia og Lombardia, men ett samlet Italia. Det finnes selvfølgelig fortsatte markeringer av regional bevissthet i disse landene, men bevegelsen mot integrasjon har likevel vært klar.

Hvorfor har politiske partier sviktet Afrika?

Det er nettopp dette som har manglet i Afrika – en sosial drivkraft som har hatt en sterk interesse av integrasjon framfor desintegrasjon. Fraværet av middelklasse betyr i realiteten at Afrika ikke har noen klasse som har interesse av integrasjon. Som om ikke dette var nok ble situasjonen toppet av sersjantene og de lavere tjenestemennene som utgjorde medløperklassen, folk som over naten ble feltmarskalker og presidenter etter Afrikas såkalte uavhengighet. Disse skapte kaos og katastrofe over hele Afrika på grunn av sin manglende kompetanse, samtidig som samfunnet ikke kunne oppvise noen sterke sosialt integrerende drivkrefter. For den europeiske leser er dette viktig for å forstå fenomener som Idi Amin, Rwanda, Burundi og Biafrakrigen i Nigeria. I Ugandas tilfelle har det vokst fram en ny maktstruktur – en allianse mellom intellektuelle og bønder. Dette skjedde etter at vi hadde sparket ut kolonisersjantene og deres allierte. Likevel, problemet med en ufullstendig sosial metamorfose eksisterer fortsatt. Uganda er fortsatt et samfunn hvor 92 prosent av befolkningen er bønder. Istedenfor den horisontale polariseringen som den sosiale klassedelingen skaper i Europa, har vi en vertikal polarisering basert på stamme, religion og region. Hvis vi snakker i geografiske termer, kan religiøs polarisering for så vidt gjerne være horisontal, men den er likevel farlig sekterisk. Dette er problemene de politiske partiene i Afrika står ovenfor. I det øyeblikket du stifter et parti, tar det ikke lange tiden før det blir basert på stamme, religion eller geografi. Politiske partier, i et førindustrielt samfunn som vårt, har liten annen funksjon enn å fraksjonere pluralismen, siden horisontalt forbundet politisk lojalitet har liten utbredelse på landsbasis. I Afrikas historie fra 1960-tallet og opp til i dag er det nok av eksempler som kan illustrere dette. På 60-tallet hadde Nigeria tre store partier. Ett for det nordlige Fulani- og Hausa-folket, ledet av Abubaker Tafawa Balewa, ett for Yoruba-folket, ledet av høvding Awolowo, og ett for de som bodde i den østlige delen av landet – Ibo-folket – ledet av Nnamdi Azikiwe. I Uganda var Uganda People’s Congress for protestantene, Democratic Congress for protestantene, DemocraticParty for katolikkene og Kabaka Yekka Party var for protestantene som bodde i Buganda. I Kenya var Kenyan African National Union (KANU) for Kikuyu- og Luo-folket, mens Kenyan African Democratic Union (KADU) var for de mindre stammene som Giriana, Masai og Luhya. På bakgrunn av dette er det lett å se at politiske partier ikke er dannet på sammen grunnlag som europeiske politiske partier fra 1700-tallet og utover. Det er også derfor vi må unngå å overføre europeiske modeller til den afrikanske situasjonen. Hittil har disse overførte modellene feilet når det gjelder å smelte sammen med de strukturene som våre samfunn er basert på. Med den nylige flerpartibølgen, som egentlig er en offisielt godkjent sekterisme, begynner mønsteret å tegne seg ganske så klart. KANU, som var partiet for Kikuyu under ledelse av Jomo Kenyatta, har nå blitt et parti for Kalenjin-folket under ledelse av Daniel Arap Moi. Luo-folket fant seg selv i FORD (Kenya), mens Kikuyu-folket er splittet mellom FORD (Asili) og Democratic Party. I Malawi var også stemmegivningen i de nylig avholdte valgene basert på regionalisme. Bakili Muluzi vant 80 plasser på bakgrunn av sin basis i Lomwe- og Yao-folket. Kamuzu Banda fikk 56 plasser, bare basert på stemmer fra Chewa-folket i sentrum av landet, og Chakufwa Chihana vant 53 plasser i nord blant Tumbuka-folket. Noen argumenterer ganske så feilaktig, med referanse til marginale eksempler som Botswana og Namibia, for at flerpartisystemet kan fungere i Afrika. Disse landene har imidlertid ganske liten befolkning og er ikke typiske for resten av Afrika. Bamwangoto-folket i Botswana og Ovambo-folket i Namibia utgjør om lag 80 prosent av befolkningen i disse to landene, og det er disse majoritetene som støtter de regjerende partiene. Så disse to eksemplene kan ikke brukes med noen grad av nøyaktighet for å trekke fram modeller for land som Nigeria med sine flere hundre stammer, eller Uganda som har mer enn 40. Det jeg her har skrevet om Kenya og Malawi gjelder også for alle de andre afrikanske landene som nylig har gjennomført et flerpartivalg. På bakgrunn av dette vil jeg si at det å prøve å introdusere flerpartisystem i tilbakeliggende, førindustrielle samfunn som våre, er som å prøve å hamre en firkantet kloss ned i et rundt hull-

Demokratiets form og substans

Vi har kommet til at Afrika trenger å fremme demokrati framfor sektisme. Spørsmålet blir da; hvordan oppnår vi det? Man er nødt til å skille demokratiets substans fra dets form.  Demokratiets substans er; én person én stemme, en fri presse, jevnlige valg og maktdeling. Organisasjonsfrihet ville være en viktig komponent i demokratiets form, men vi sliter fortsatt med en svak sosial struktur, og organisasjonsfrihet blir dermed lett gjenstand for manipulasjon. For å si det på en annen måte: Vann er viktig for mange ting her i livet, men når brennende olje flyter på vannet er det ikke spesielt lurt å tilsette mer vann for å slokke flammene. Til det trenger du karbondioksid. Slik kan man si at det er i enkelte tilbakestående deler av verden – organisasjonsfrihet er som å helle vann på brennende olje. Gitt de problemene vi allerede har sett at Afrika har, er det klart at demokratiets substans ville være betraktelig mer nyttig for befolkningen enn dets manifestasjoner. I Uganda bestemte vi oss derfor for å gjøre individet til den sentrale aktøren. I Uganda kan den enkelte avgi sin stemme i henhold til sitt eget ønske, uten å bli utsatt for gruppepress basert på stamme, region eller religion. Når flere enkeltpersoner stemmer for en person (eller politisk enkeltsak) A., framfor person (eller enkeltsak) B., så er det A. som blir valgt (eller vedtatt). De individuelle personene som blir valgt samles så i parlamentet for å bestemme. Denne framgangsmåten gir makten til folket, siden en representant valgt av folket bare kan fjernes av folket og ikke av noen fjern partimaskin eller administrasjon. Vårt system med demokrati uten partier – masse demokrati – har gitt Uganda et kraftig løft. Etter mer enn to tiår med uroligheter, har de siste ni årene vært preget av enhet, fred, stabilitet og økonomisk vekst. Dette er samfunnsindikatorer som har vært omtrent fraværende i vårt land siden midten av 60-tallet. En strategi for bevegelsen er pluralisme i fellesskap, med andre ord pluralisme uten fraksjonering. Vi har på denne måten demokrati basert på individet framfor gruppen. Dette er valgt på bakgrunn av kunnskap om at med den samfunnsstrukturen vi har er det usannsynlig å få sunne grupperinger rundt nasjonale økonomiske eller politiske saker. Hvis vi har politisk harmoni – basert på likeverdig deltakelse, og bruken av en inkluderende nasjonal organisasjonsstruktur – lenge nok, vil vi oppnå et demokrati uten å måtte risikere usunn polarisering. Dette vil også gi oss tid til å utvikle et sunt grunnlag for flerparti-demokrati i framtiden. Imidlertid er ideen og praktiseringen av demokrati uten partier som vårt samfunn for tiden er best tjent med. Den framgangen vi har hatt i vårt land ved bruk av slik modell understreker dette faktum ytterligere. 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe