Fellesrådet for Afrika Meny

Afrikansk renessanse

Thabo Mbeki (f. 1942) er en sør-afrikansk økonom og tidligere ANC- leder. Etter at Nelson Mandela gikk av i 1999, tok Mbeki over som president i Sør-Afrika (1999 – 2008). Thabo Mbeki har vært en ivrig talsmann for kjente begreper som panafrikanisme og afrikansk renessanse, og hadde store visjoner om demokratisk og økonomisk vekst, handel og kulturell blomstring for hele Afrika. 

I 1998 holdt han denne talen på en konferanse i Johannesburg, og Fellesrådet publiserte talen i sin årbok for 2000/2001. I etterkant ble begrepet «afrikansk renessanse» brukt i flere år, før det gradvis forsvant. I anledning Fellesrådet for Afrikas 50-årsjubileum republiserer vi et knippe artikler fra vårt rikholdige arkiv og spør oss: hvordan gikk det egentlig med Mbekis visjon om en afrikansk renessanse?

Afrikansk renessanse 

Denne talen av Sør-Afrikas daværende visepresident utløste stor begeistring, men også debatt i Afrika etter at den ble holdt på en konferanse i Johannesburg 28. September 1998. I ettertid har "afrikansk renessanse" blitt et begrep den afrikanske samfunnsdebatten har måttet forholde seg til.  

Jeg vil først takke de mennesker som hadde mot og framsynthet til å organisere denne konferansen om et tema som ligger oss alle sterkt på hjertet, nemlig gjenoppbygging og utvikling av vårt kontinent, Afrika. For meg er det en kilde til inspirasjon å se kontinentets intelligentsia samlet på denne måten.  

Jeg er sikker på at mange av delegatene la merke til den artikkelen som Guinness Ohaz-uruike skrev om konferansen i en av våre søndagsaviser. Som dere vil huske, slutter artikkelen med følgende ord: 

"I lang tid har vårt folk gjennomgått ubeskrivelige lidelser. I lang tid har våre liv og vår skjebne blitt ødelagt av egoistiske statsledere. Denne konferansen må ikke bli enda et akademisk diskusjonsforum som ikke tar den jevne manns behov i betraktning. Vi vil ha praktiske løsninger på våre problemer. Nå har vi vår sjanse. " 

Jeg vil gjerne tro at vi alle har møtt fram her i dag fordi vi er drevet av den samme utålmodigheten som denne artikkelen gir uttrykk for, og at vi vil forplikte oss til å ivareta behovene både til den jevne mann og kvinne, særlig den sistnevntes.  

Jeg vil ikke overvurdere resultatene vi kan oppnå i løpet av denne todagers-konferansen, men jeg er allikevel overbevist om at dere, ved å samles på denne måten, har tatt et viktig skritt i retning av å oppfylle vårt felles mål - en fornyelse av vårt kontinent. For noen dager siden hadde jeg glede av å møte en delegasjon fra ledelsen fra vårt lands afrikander-ungdom, for å høre deres syn på vårt lands framtid. I løpet av møtet sa de noe som var like fullt av håp som det var elegant formulert. De sa følgende: 

"Gårsdagen er et fremmed land, morgendagen tilhører oss" 

De snakket selvfølgelig om Sør-Afrika. De ga uttrykk for hvordan de, i og med vårt fedrelands overgang til demokrati, har vunnet sin frihet; for hvordan de, ved å akseptere at de som borgere står på lik linje med sine svarte landsmenn, nå har avvist arven fra apartheid-regimet; for hvordan det gjenfødte Sør-Afrika nå representerer deres arv og tradisjoner. Det ville ikke være galt om vi som er samlet her, fulgte disse unge afrikandernes eksempel og gjentok etter dem: "gårsdagen er et fremmed land, morgendagen tilhører oss!" 

 

FOLKET SKAL REGJERE! 

Ved å innta et slikt standpunkt ville vi uttrykke at det å fjerne makten fra folket, må bli Afrika fremmed. For å låne et slagord fra den Sørafrikanske frigjøringsbevegelsen, så ville vi proklamere at folket skal regjere! 

Vi ville si at vi ønsker et afrikansk kontinent hvor folket skal delta i styre og stell, slik at de virkelig kan bestemme sin egen skjebne; vi ville gi gi slipp på oppfatningen om at demokrati og menneskerettigheter er begreper som bare gjelder i Vesten. Med en slik holdning ville vi protestere mot diktatur, uansett i hvilken form det forekom. Vi må forsikre oss om at alle valg som blir avholdt, blir fullt ut demokratisk, slik at de gir oss regjeringer som folket anerkjenner, bestående av mennesker som virkelig kan sies å representere folkets vilje.  

Slik kan vi også skape metoder til fredelige løsninger på interne, afrikanske konflikter, og mekanismer for å sikre at konkurransen om knappe ressurser ikke fører til blodige borgerkriger og brutale konflikter. Jeg mener ikke med dette å si at det finnes én eneste modell for demokrati som vi er nødt til å kopiere. Vi må nødvendigvis ta hensyn til særegne forhold i våre egne land for å finne de organisasjonsformer som, gitt disse spesielle forutsetningene, allikevel håndhever prinsippet om at det er folket som skal styre.  

I tråd med dette må vi også helt klart slutte oss til det Nelson Mandela sa for en uke siden i sin tale til FNs generalforsamling; vi må bekjempe og slå ned det han beskrev som "våpenforherligelsen", det tilsynelatende fasttømrede synspunkt at drap på et annet menneske er en naturlig måte å fremme sin egen sak på, eller et innlysende riktig middel til konfliktløsning. Og enda en gang må vi understreke at noe av det som avgjør hvorvidt vi skal lykkes i vår kamp for å la massene frigjøre seg selv, er i hvor stor grad vi får kvinnene med. Når vi sier at "gårsdagen er et fremmed land, morgendagen tilhører oss", betyr det også at vi må kvitte oss med ledere som misbruker sin makt til å skaffe seg egen vinning. Slike styresett må ikke lenger få forekomme på vårt kontinent.  

 

KORRUPSJON ER EN KREFTSVULST 

Jeg tror fullt og fast at vi ikke kan snakke om noen afrikansk renessanse hvis vi aksepterer at korrupsjon, det være seg i offentlig eller privat sektor, fortsatt skal gjennomsyre vårt kontinent. Det gjelder nødvendigvis også de som kommer fra fremmede land med kofferter fulle av penger, disse som også er med på å kjøpe vår sjel så de selv kan vinne anbud og kontrakter og øke sin profitt. Jeg er sikker på at ingen av de tilstedeværende vil være uenige i at korrupsjon - det å samle seg en privat formue ved hjelp av uhederlige midler – er en kreftsvulst i våre samfunn, og en faktor som ligger til grunn for vår økonomiske stagnasjon og de voldelige konfliktene vi ønsker å komme bort fra.  

For mange av oss vil det være et velkjent fenomen at en krig tilsynelatende kan trekke ut i det uendelige, fordi hæren og deres politiske støttespillere tjener på en konfliktsituasjon, siden den gir dem muligheter til å tjene seg rike på provisjoner på våpenkjøp. Og forbrytersyndikater får sjansen til å plyndre og stjele for siden å kunne etablere seg som private forretningsforetak.  

 

ET BEDRE LIV FOR MASSENE 

Vår visjon om en afrikansk renessanse må ha som hovedmålsetning å sikre et bedre liv for massene. Folket må nyte godt av og praktisere retten til å skape sin egen framtid. Et nøkkelspørsmål i arbeidet for en slik renessanse er hvordan vi kan skape en bærekraftig utvikling som har gunstig innvirkning på våre folks levestandard og livskvalitet. Derfor står det en rekke emner som omfatter dette spørsmålet på agendaen for denne konferansen. Og det finnes en mengde litteratur som søker å gi svar på hva som kan gjøres for å nå fram til økonomisk og samfunnsmessig vekst og utvikling.  

Allerede nå kan vi ramse opp en rekke ting som må gjøres for å nå målet, for eksempel utvikling av menneskelige ressurser, frigjøring av kvinnene, opprettelsen av moderne infrastruktur på en rekke områder - økonomiske, sosiale og kommunikasjonstekniske. Afrikas gjeld til utlandet må slettes, investeringer i inn- og utland må økes; vi må få mer utviklingshjelp; og bedre avsetningsmuligheter for våre produkter på markedene i de utviklede landene. Jeg tror ikke noen av dere vil være uenig e med meg i dette. Men når vi nå vet hva som må gjøres - hvorfor blir da ingenting gjort? 

Jeg tror ikke feilen er at vi ikke vet hva som må gjøres, men at vi ennå ikke har utviklet det samfunnsengasjementet og det lederskapet som kan gi oss den framgangen vi ønsker. Demokrati er en helt nødvendig forutsetning for å oppnå et slikt samfunnsengasjement, fordi engasjementet er en iboende del av demokratiet. Men vi må også innse at kampen for afrikansk utvikling bare kan vinnes innenfor rammen av den totale verdensøkonomien.  

 

GLOBALISERINGEN 

Et av resultatene av den internasjonale, finansielle krisen vi opplever i dag, er at det nå er blitt både mulig og nødvendig for de fleste tenkende mennesker å stille spørsmålstegn ved den resepten som i de senere år har blitt hyllet som den eneste rette medisinen mot økonomiske lidelser, inkludert de som hjemsøker vårt kontinent. Dette er særlig viktig for oss, som afrikanere, fordi vår virkelighet har lært oss at den høyt lovpriste positive effekten av globaliseringsprosessen – selv om den skulle være riktig – langt fra er noe som kommer automatisk. Selv om mange av våre land har forsøkt å følge instrukser ovenfra om å handle på bestemte måter, har det gått langsomt med resultatene. Derfor må vi begynne å delta i den internasjonale debatten om alle aspekter ved globaliseringen og dens virkning på folks liv, og la vår stemme bli hørt i diskusjonen om hva vi og resten av verden må gjøre for å fremme den utviklingen som er en grunnleggende rett for de afrikanske massene. Jeg tror at det viktigste vi kan arbeide for i denne forbindelse, er å sørge for å trekke betydelige investeringer til den afrikanske økonomien. Uten slike investeringer er en økonomisk utvikling ikke mulig. Jeg snakker her om investeringer fra både innen- og utenlandske, offentlige og private, kapitalkilder. Den nåværende internasjonale, økonomiske krisen har tydelig vist at de utviklede landene i Nord disponerer enorme ressurser i form av finanskapital. Ønsket om rask profitt fører til at denne kapitalen raskt forflytter seg fra den ene enden av jordkloden til den andre, og dette faktum har bidratt sterkt til de problemer verden står overfor i dag.  

 

MARKED SOM GUD 

Ved andre anledninger har vi fremholdt at vi befinner oss i den underlige situasjon at den økningen av rikdom som finner sted i landene i Nord, fører til utarming av landene i Sør. Noe må være helt galt når rikdom avler fattigdom! Det må da finnes en utvei til å gjøre de oppsamlede overskuddene tilgjengelige for utviklingslandene, og landene i Afrika i særdeleshet, en langsiktig kapital som kan hjelpe oss å komme i gang med den sosio-økonomiske utviklingen vi har beskrevet. I denne sammenhengen blir det absurd og fullstendig uakseptabelt at fattige land, slik som våre afrikanske land, på grunn av gjeldsbyrde i realiteten blir nettoeksportører av kapital til land som allerede i forveien har kapitaloverskudd.  

Derfor bør vi være blant de første til å kritisere synet på "markedet" som en moderne gud; et overnaturlig fenomen som alle mennesker må bøye seg maktesløst for. Markedet består i virkeligheten av enkeltmennesker som tar bevisste valg for å nå bestemte, kvantifisérbare mål, mennesker som forstår de reglene som styrer verdiskapningen og rikdommens utbredelse. Men andre må intervenere i dette markedet – folk som har satt seg det bestemte målet å gjøre slutt på fattigdom og stagnasjon. Alene den kjensgjerning at vi har organisasjoner som Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO) bekrefter vår påstand om at menneskelig intervensjon i markedet allerede er et faktum. Vi må tenke over målsetningen med en slik intervensjon og hvordan den skal gjennomføres.  

 

SEIER OVER KOLONIALISME OG APARTHEID 

Den afrikanske renessansen vi ser for oss, vil gi oss et nytt Afrika, et demokratisk, fredelig og stabilt kontinent med en bærekraftig utvikling; et Afrika uten rasisme og kjønnsdiskriminering; et Afrika bestående av likeverdige nasjoner; og et rettferdig, demokratisk, internasjonalt styresett. Ingenting av dette vil skje av seg selv. På samme måte som vi måtte kjempe for å frigjøre oss fra kolonialismen, kreves det en langvarig kamp, som vi selv må sette i gang, for å skape en renessanse i Afrika.  

Lite eller ingenting av det vi har sagt om Afrikas behov for demokrati, fred, stabilitet og økonomisk utvikling er nytt stoff. Men stadig å gjenta disse målsetningene vil ikke gi oss noen afrikansk renessanse. Det er det vi gjør for å virkeliggjøre målene som vil bringe oss et skritt videre på veien mot en ny og bedre afrikansk virkelighet. Jeg tror at mens vi, som innbyggere av Afrika, tidligere sa at alle disse tingene var nødvendige, nå er kommet til et punkt hvor mange her på kontinentet fullt og fast tror at de også er mulige å oppnå.  

Jeg er sikker på at det også er derfor vi har kommet sammen til denne viktige konferansen – fordi vi nå er overbevist om at de vi lenge har visst var ønskelig, nå er blitt mulig å virkeliggjøre. Dette har selvfølgelig sammenheng med vårt kontinents historiske seier over kolonialisme og apartheid. Uten denne seieren ville en afrikansk renessanse aldri vært mulig. Fordi vi lyktes med dette, skapte vi muligheten til å gå videre med den utfordringen det er å endre og videreutvikle vårt kontinent. Nå kan vi gjøre dette med, for mange lands vedkommende, over 30 års uavhengighet bak oss. Erfaringene fra disse årene skal være vår læremester. De gir oss et vell av kunnskap, særlig om hva man ikke må gjøre.  

 

KAMP MOT NYKOLONIALISMEN 

Jeg vet det er mange her på kontinentet som ville si det motsatte – som søker å rettferdiggjøre alt som går galt og uakseptabelt ved å si "slik gjør vi det i Afrika". Når jeg derfor viser til erfaringen som hva vi ikke må gjøre, så henvender jeg meg til dem som er klare og villige til å si med afrikanderungdommen at " gårsdagen er et fremmed land, morgendagen tilhører oss." 

Jeg henvender meg også til dem som er villige til å gjøre opprør mot tyranni, ustabilitet, korrupsjon og tilbakeliggenhet. Jeg ville tro at det er mange her på kontinentet som står klare til å bli slike opprørere. Uansett er jeg overbevist om at det i hele Afrika hersker en vilje til å kjempe en innbitt kamp mot nykolonialismen og den fordervelsen som følger med den.  

Utfordringen er å mobilisere og styrke de kreftene - både innenfor og utenfor de styrende organer – som har denne viljen, slik at de vil delta i en nasjonal og kontinental offensiv for å sikre at en afrikansk renessanse vinner fram. Dette betyr at både arbeidere og bønder, forretningsfolk, håndverkere og intellektuelle, religiøse grupperinger, kvinner og ungdommer, idrettsmenn og kulturarbeidere, skribenter og mediefolk, politiske organisasjoner og styrende organer alle må bli deltagere i folkehæren som skal kjempe fram en ny æra for Afrika.  

Når det gjelder vårt eget land, er det i denne sammenhengen viktig at vi bevarer den revolusjonære energien som ble bygget opp i løpet av kampen mot apartheid, slik at de brede lag av folket ikke bare blir sittende passive og maktesløse og motta livets goder fra landets herskere. Like viktig er det at disse brede lag av folket, og deres organisasjoner, bevarer det som særpreget dem gjennom de lange årene vi kjempet mot det hvite minoritetsstyret – nemlig en følelse av internasjonal solidaritet og en vilje til å yte det vi kan for å skape et bedre, globalt samfunn. 

 

NIGERIA 

Nigerias folk står, etter min mening, overfor en lignende utfordring. Ved at de nå tilstreber et demokratisk styresett har dette framtredende, afrikanske landet gitt seg selv en mulighet til å unngå et nytt militærstyre, til å komme vekk fra korrupsjon og maktmisbruk og skape et nytt styresett som kan møte utfordringene ved et multikulturelt og multi-etnisk samfunn, som kan skape en rettferdig fordeling av ressursene og føre Nigeria inn på en vei mot økonomisk vekst og utvikling som vil være til beste for landets befolkning og forsterke dets uavhengighet. Enhver framgang på disse områdene vil ikke bare være til gagn for Nigeria, men vil også utgjøre et meget viktig bidrag til en gjenfødelse for kontinentet som helhet. Nigeria får kanskje aldri en bedre mulighet til å møte disse utfordringene. Vi kan bare håpe at de gode kreftene i det nigerianske samfunn ikke vil la muligheten gå fra seg.  

 

KONGO 

Slutten på et flere tiår gammelt nykolonialt styre i det tidligere Zäire vekket håpet om at dette like framtredende afrikanske landet ville gripe sjansen de fikk ved denne historiske omveltningen, til å plassere seg i fremste rekke i kampen for en fornyelse for vårt kontinent, noe som ville gitt viktige, positive resultater for hele Afrika.  

Dessverre synes det nå som om landet er midt oppe i en konfliktsituasjon som blant annet har gjenopplivet etniske motsetninger og fiendskap, noe som alltid har vært en hindring for framskritt og utvikling. Men det må uten videre være klart at like lite som vi kan unngå det, like umulig blir det for Den Demokratiske republikken Kongo å klare seg uten den fundamentale endringen det er å sette folkets interesser i første rekke. Det er en slik endring som er selve kjernen i visjonen om en afrikansk renessanse.  

 

AFRIKANSK STOLTHET 

Vi står alle overfor den enorme utfordringen det er å gjøre alt vi kan for å bidra til å gjenvinne vår afrikanske stolthet; en tillit til at vi, likeså vel som alle andre, kan lykkes i å bygge opp et menneskeverdig og framgangsrikt samfunn.  

Ingen av oss kan med noen grad av sikkerhet anslå eller måle hva århundrer med menneskelig nedverdigelse og andre lands forakt for svart hudfarge har gjort med oss som afrikanere.  

Sikkert er det imidlertid at sammenhengende perioder med slaveri, kolonialisme og nykolonialisme og vårt kontinents stadig minkende innflytelse må ha hatt en innvirkning på vår psyke, og følgelig på vår evne til å ta vår skjebne i egne hender.  

Dette medfører blant annet at vi må gjenkalle i vår erindring alt som har vært godt og inspirerende i vår fortid. Vår kunst må gjenspeile både vår menneskelighet og våre evner til å frigjøre oss fra tilbakeliggenhet og underdanighet. Den må fortelle oss at hvis vi våger å vinne, så vil vi vinne! 

 

UTDANNING OG KUNNSKAP I RENESSANSEN 

Jeg er overbevist om at Afrikas intelligentsia som må føle et betydelig ansvar for å hjelpe oss å nå disse målene. Det er nettopp derfor denne konferansen er så viktig. Fra denne konferansen skal det utgå et budskap til hele vår intelligentsia, både til de som arbeider i Afrika og de som har bosatt seg i de utviklede landene i Nord. Budskapet er at nå er vi kommet til et punkt hvor de enorme ressursene av kunnskap og intelligens som finnes på vårt kontinent, må bli et instrument som kan hjelpe oss til å sikre oss en plass i verden som er inne i en rask globaliseringsprosess som vi ikke kan komme unna.  

Til syvende og sist snakker vi om utdanning, organisering og aktivisering av nye, afrikanske patrioter som – fordi de ser på gårsdagen som et fremmed land – vil være med i kampen om å skape en afrikansk renessanse, med alt det innebærer.  

 

Oversatt av Heidi Grinde 

 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe