Afrika.no Meny
Kommentar

Nelson Mandela: Helgen eller prinsippløs sviker?

Bildet av Mandela slår sprekker i Sør-Afrika, spesielt blant ungdom. Valgte han fred fremfor rettferdighet?

Det pågår nok en gang en debatt i Sør-Afrika rundt arven etter Mandela. Unge sørafrikanere, generasjon «født fri», spør seg selv: Var virkelig Mandela den ufeilbarlige kjempen det ofte gis inntrykk av?

I år feirer Sør-Afrika 25 år som demokrati. Nelson Mandela, den første presidenten i det frie Sør-Afrika, var en frihetsforkjemper som ble kalt terrorist av apartheidregimet, og som ble et globalt ikon for fred og nye begynnelser. Men mangelen på virkelig endring i Sør-Afrika har fått mange til å spørre seg om Mandela virkelig utgjorde en så stor forskjell. Sør-Afrika preges fortsatt av ulikhet, fattigdom, arbeidsledighet, statlige selskaper på randen, et lammet nasjonalt helsevesen, dårlige tilbud om offentlig utdanning og en uløst debatt om omfordeling av land uten kompensasjon.

Unge svarte sørafrikanere fortsetter å lide under de samme urettferdighetene som sine foreldre og besteforeldre før dem. Mandela anklages for å ha «solgt» idealene og prinsippene til frigjøringsbevegelsen, i bytte mot fred og gode relasjoner til dem som fortsatt sitter med makten i dag.

Denne artikkelen ser på arven etter Mandela i historisk kontekst. Den argumenterer for at selv om Mandela ikke var noen helgen, var han ikke noen sellout heller.

Desillusjonert ungdom

– For meg var han en som sviktet, sier Sphiwe Masemoia, en ung skuespiller, til BBC. – De hvite menneskene kontrollerer økonomien fordi de har flere bedrifter enn svarte mennesker, og vi får nesten ikke jobber for tiden.

Argumentet er ofte at Mandela valgte fred foran rettferdighet for den svarte majoriteten. På grunn av dette har den hvite minoriteten beholdt det meste av kontrollen, i alle fall når det kommer til økonomi.

ANC-veteran og tidligere justisminister Ronald Kasrils sier: – Min kritikk av Mandela er at han kom tilbake fra Verdens økonomiske forum i Davos i 1992 og glemte alt om omfordelingen av landets verdier og omfordelingen av land. Han ga etter for krav fra næringslivet.

Ikke beskriv meg som en helgen. Jeg er absolutt ingen helgen. Nelson Mandela

Kasrils kritiserer også Mandela for å ha oversett det store spørsmålet om rettferdig fordeling av land og for å ha senket bedriftsskatten fra 48 til 28 prosent. – De som kaller ham en helgen burde lytte til det han selv sa til Anthony Sampson, forfatter av boka Mandela: The Authorised Biography: – Ikke beskriv meg som en helgen. Jeg er absolutt ingen helgen. Kjenn og forstå mitt liv.

Forfatteren og ungdomsaktivisten Sizwe Mpofu-Walsh, som også var en av pådriverne for #RhodesMustFall-bevegelsen ved Universitetet i Oxford, hevder at Mandelas regjering ikke gjorde nok for å hjelpe de fattige.

– Jeg mener vi satte populistisk politikk foran reell rettferdighet. Mandelas regjering gikk for langt i å sette ambisiøse omfordelingsinitiativ foran blant annet kjønns- og rasespørsmål. De viktige spørsmålene ble erstattet av en spektakulær politikk som forestilte endring, men som var hul. Det er en veldig sterk overbevisning i vårt samfunn om at verken de som generelt dro fordel av apartheid eller de som håndhevet apartheid mistet noe av makten eller statusen i samfunnet, sier Mpofu-Walsh.

Mandelas mange ansikter

Mandela-skikkelsen har mange ansikter. Hans rolle som en av frihetsforkjemperne i front betydde at han måtte håndtere samtidens realiteter, samtidig som han måtte ivareta en fremtidsvisjon. Dette krevde en ideologi som var både bestemt og fleksibel. Det var på ingen måte en enkel rolle å spille.

Mandela spilte en sentral rolle i mange, men ikke i alle, kampene i sin tid. Som han selv gang på gang gjorde klart, var det i hans øyne mange kamper som gjensto for å utvide, nedtegne og utdype frihetene som ble oppnådd i 1994.

Påstanden om at Mandela var en sellout utgjør en trussel mot fred og ikke-voldelige løsninger. Vi ser det blant annet i hvor fort og voldsomt #Rhodesmustfall-bevegelsen eskalerte. Å dra Mandelas ettermæle gjennom søla bidrar til polarisering, til et Sør-Afrika i svart/hvitt, hvor det er vanskelig å komme frem til kompromiss.

De blodige årene

Avtalen som ble undertegnet i 1994 var utvilsomt annerledes enn det mange hadde sett for seg på 1980-tallet. For å forstå hvorfor ANC søkte mot fred, må vi se på datidens omstendigheter. Flere mennesker døde i konflikt i perioden 1990 – 1994 enn gjennom hele 1980-årene. Hele nabolag ble massakrert, som i Boipatong 18. juni 1992:

«Joe Slovo-bosetningen i Boipatong ble angrepet av en gruppe på omkring 300 væpnede menn fra Kwa Madala-herberget i Sebokeng. De væpnede mennene var tilknyttet Inkatha Freedom Party (IFP). Det mistenkes at disse menneskene ble sendt for å undergrave den skjøre forhandlingsprosessen mellom apartheidmyndighetene og ANC. På grunn av massakren trakk ANC seg fra forhandlingene, og la skylda for massakren på myndighetene.»

Etter massakren besøkte Joe Slovo og Cyril Ramaphosa Boipatong. Ramaphosa beskyldte president F.W. de Klerk og politiet for medvirkning til massakren. 20. juni 1992 besøkte president de Klerk bosetningen, beskyttet av et stort politioppbud, i et forsøk på å vise ofrene «sympati». Men innbyggerne i bosetningen ble bare enda mer provosert av besøket. Den sinte folkemengden presset fremover og en konfrontasjon med vaktene oppsto. Resultatet var at F.W. de Klerk ble i bilen sin, og etterhvert forlot han området, jaget av en rasende folkemengde. I kjølvannet av presidentens retrett ankom pansrede kjøretøy området, og politiet åpnet ild.

Argumentet er ofte at Mandela valgte fred foran rettferdighet for den svarte majoriteten

21. juni 1992 besøkte Nelson Mandela Boipatong sammen med andre medlemmer av ANC. I en henvendelse til menneskene på stedet der politiet hadde skutt mot demonstrantene, uttrykte Mandela sitt sinne: «Jeg er overbevist om at vi ikke lenger har med mennesker å gjøre, men med dyr. Vi vil ikke glemme det National Party og Inkatha Freedom Party har gjort mot vårt folk. Jeg har aldri sett slik ondskap.»

23. juni arrangerte ANC-ledelsen et møte der de bestemte seg for å avslutte forhandlingene med myndighetene og begrunnet dette med deres deltakelse i massakren.

Det var en tid med mye død, og det var ikke tilhengere av apartheidregimet som døde. Det var vanlige, svarte mennesker, unge og gamle, som ble drept. Derfor var Mandela og ANC under et enormt press for å få slutt på volden.

Internasjonale endringer

Vi må også huske på at siden ANC ikke ble anerkjent før på 1990-tallet, opererte de ikke på likefot de andre politiske partiene. De ble jevnlig angrepet av apartheidstyrker og av det som siden ble kjent som The third force (Den tredje makta). Disse angrepene var ikke kun rettet mot ANC, men mot hele samfunn som ble sett på som en base for organisasjonen.

Det var voldsomme endringer i gang på den internasjonale politiske arena, noe som påvirket kampen for frihet. ANC sto i fare for å bli fanget mellom barken og veden i internasjonale relasjoner. I den perioden ANC var forbudt (1960 – 1990) hadde de mottatt støtte fra de daværende kommunistiske landene i Øst-Europa. Samtidig var vestlige land mindre engasjert. Vinden snudde da de nordiske landene og Nederland tilbød betydelig støtte over lang tid. Andre vestlige land begynte å begrense kontakten med apartheidregimet. Mandelas ANC hadde mulighet til å kunne se til utlandet for å få mer støtte.

Avtalen fra 1994 var ingen endelig avtale for demokrati og endring. Arbeidet for frihet stoppet ikke der

Mot slutten av 1980-tallet så man at Sovjetunionen og flere østeuropeiske stater kollapset. Det hadde på forhånd vært politiske endringer i Sovjetunionen, under ledelse av Mikhail Gorbatsjov. Sovjet oppmuntret nå til fredelige forhandlinger om regionale uenigheter, for å unngå å skjerpe konflikten med USA. Derfor begrenset Sovjet sin støtte til ANC, samtidig som de øvet press på Sør-Afrikas naboland for å få dem til å overtale ANC til å gå inn i forhandlinger med apartheidregimet.

Under forhandlingene med regimet var ANC desperate etter å oppnå fremgang når det gjaldt frigjøringen av politiske fanger, som hadde gått i vranglås. Regimet ga etter, mot at ANC til gjengjeld gikk med på et kompromiss om en rekke overgangsregler. Ifølge disse reglene skulle National Party og ANC være likt representert i statlig styre fram til 1999. Pensjonen til offentlige tjenestemenn skulle beskyttes, og et medlem av National Party skulle være visepresident frem til 1999.

Nødvendige kompromisser

Om nødvendig var Mandela og ANC villige til å inngå kompromisser i fastlåste situasjoner for å føre prosessen fremover. Det var bredere spørsmål, om liv og død, blodbad eller fred, som sto på spill. Landet var virkelig i en nasjonal krise. Det virkelige spørsmålet er om å det være en leder innebærer å aldri inngå kompromiss, eller om man kan inngå kompromisser mot egne prinsipper i fredens og sikkerhetens navn. Kompromisser kan være nødvendige når de kan føre til et resultat som fremmer frihetens sak.

Avtalen fra 1994 var ingen endelig avtale for demokrati og endring. Arbeidet for frihet stoppet ikke der. Det er nå dagens generasjoners oppgave å fortsette kampen, å kjempe for frihet, for like muligheter og likhet, og å påpeke nye utfordringer som har oppstått i dagens Sør-Afrika.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Binyavanga Wainaina til minne:

Vi ble født etter uavhengigheten

Den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, mannen bak de ikoniske essayene "How to Write About Africa" og "I am a homosexual, mum", er død, 48 år gammel. Til minne om denne store skapende sjelen trykker vi her en artikkel han skrev for oss for noen år tilbake.

Foto: Kim Ludbrook/EPA/NTB Scanpix

Valg i Sør-Afrika:

Desillusjonerte velgere holder seg hjemme

Alle meningsmålinger viser at regjeringspartiet ANC kommer til å vinne valget i Sør-Afrika i dag. Det er anslått at de vil sikre seg mellom 58 og 60 prosent av stemmene. Det er også anslått at mellom 10 og 12 millioner mulige velgere ikke kommer til å stemme.

Foto: AFP/NTB Scanpix

Sudan:

Bashirs avgang: Bare et spørsmål om tid

Protestene i Sudan, som begynte i desember i fjor, er langt mer enn noen tilfeldige aksjoner. Dette er en bred, fredelig folkebevegelse - og en mulig revolusjon, skriver forfatterne.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe